Hjelp! Er du sammen med noen som har mistet et barn?

[Anonym bruker]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive, eller hvordan jeg skal formulere dette.. Jeg får bare prøve som best.

 

I sommer døde datteren til mannen min brått. Akutt sykdom. Det var moren som hadde henne, og min kjære fikk ikke beskjed før det var for sent, fordi han var på jobb uten mobil på seg. Da han kom til sykehuset og fikk holde datteren sin var det allerede for sent. Hun hadde vært død i litt over en time. Det var første gang han hadde sett henne på drøyt to måneder, fordi barnemoren nektet ham å se datteren på grunn av meg. Drama, altså. Og så inderlig sårt når det endte slik som dette

 

Mannen min er sterk. Han virker sterk i alle fall. Men jeg tror han sliter innvendig. Av og til har han noen sammenbrudd, stort sett når han har drukket. Han sier jeg ikke forstår hvordan han har det. Ingen forstår.

 

Selvfølgelig kan jeg ikke forstå. Ingen kan forstå hvordan det er å miste et barn med mindre man har opplevd det. Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre. Han er som menn flest. Ikke så snakkesalig. I hvert fall ikke edru.

 

Er det noen der ute i en liknende situasjon? Har dere noen tips og råd til meg? Jeg prøver å være så forståelsesfull og åpen jeg bare kan. Alt er greit for meg, hvis dere skjønner. Sorg er sorg, og sorg kan komme i alle former og farger. Det er bare så vanskelig når jeg ikke kan sette meg i hans sko.

 

Hva kan jeg si? Hva kan jeg gjøre? Vi er prøvere, og jeg har spurt ham flere ganger om han er sikker på dette valget. Han svarer alltid "ja". Vet ikke om dette er relevant, men greit å nevne uansett.

 

 

 

Anonymous poster hash: be220...ecf

[Anonym bruker]

Herremingud, så forferdelig!

Så klart du ikke kan vite hvordan det føles for ham, og han må jo nødvendigvis føle seg veldig alene om sorgen, for dem andre personen som har mistet sitt barn er han jo ikke sammen med lenger.

Grusomt, stakkars alle involverte!

 

Jeg har faktisk litt erfaring med denne problemstillingen, men har ingen råd enn å prøve å få ham til å oppsøke profesjonell hjelp. Det ble ikke gjort i vårt tilfelle og ting gikk sin skjeve gang i flere år. Håper dere greier å takle dette bedre enn oss.

Stor klem.

 

Anonymous poster hash: bc2e2...65a

[Anonym bruker]

Min bror mistet sitt barn for noen år siden, dødfødt, så ikke helt likt.

Men du kan oppsøke barne og familiekontoret i din kommune, der kan du få hjelp til å hjelpe han. Evt kan de også gi deg tips om hvem han kam snakke med. Men anbefaler din mann å få hjelp. Det er utrolig vondt å gå med den sorgen

Det du kan prøve på er å si at du er der om han vil snakke. Du lytter og han snakker. Det er vanskelig å forstå den sorgen, jeg forstår den ikke selv, men få han til å skjønne at han kan snakke med deg, du lytter, eller han kan snakke med noen som har erfaring.

 

Håper dere kommer dere gjennom dette

Masse masse lykke til

 

Anonymous poster hash: b2d37...5b6

[Anonym bruker]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive, eller hvordan jeg skal formulere dette.. Jeg får bare prøve som best.

 

I sommer døde datteren til mannen min brått. Akutt sykdom. Det var moren som hadde henne, og min kjære fikk ikke beskjed før det var for sent, fordi han var på jobb uten mobil på seg. Da han kom til sykehuset og fikk holde datteren sin var det allerede for sent. Hun hadde vært død i litt over en time. Det var første gang han hadde sett henne på drøyt to måneder, fordi barnemoren nektet ham å se datteren på grunn av meg. Drama, altså. Og så inderlig sårt når det endte slik som dette

 

Mannen min er sterk. Han virker sterk i alle fall. Men jeg tror han sliter innvendig. Av og til har han noen sammenbrudd, stort sett når han har drukket. Han sier jeg ikke forstår hvordan han har det. Ingen forstår.

 

Selvfølgelig kan jeg ikke forstå. Ingen kan forstå hvordan det er å miste et barn med mindre man har opplevd det. Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre. Han er som menn flest. Ikke så snakkesalig. I hvert fall ikke edru.

 

Er det noen der ute i en liknende situasjon? Har dere noen tips og råd til meg? Jeg prøver å være så forståelsesfull og åpen jeg bare kan. Alt er greit for meg, hvis dere skjønner. Sorg er sorg, og sorg kan komme i alle former og farger. Det er bare så vanskelig når jeg ikke kan sette meg i hans sko.

 

Hva kan jeg si? Hva kan jeg gjøre? Vi er prøvere, og jeg har spurt ham flere ganger om han er sikker på dette valget. Han svarer alltid "ja". Vet ikke om dette er relevant, men greit å nevne uansett.

 

 

 

Anonymous poster hash: be220...ecf

Han kan kontakte senter for krisepsykologi, de har sorggrupper for folk som har mistet et barn. Jeg tror han kan ha  godt av å snakke med noen andre i samme situasjon. I hans tilfelle er det jo i tillegg noen omstendigheter som kompliserer sorgen, så noen timer hos psykolog kan også være lurt (og det er psykologer som har de sorggruppene). - og det er veldig veldig vanlig og ikke noe å skamme seg over hvis han er av den typen).

 

 

Anonymous poster hash: 9e3fa...ec4

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Ikke helt det samme.. Men:

 

Vi mistet ungene vår i fortidelig fødsel, de ble født med 3 dager mellomrom. Samboeren rakk ikke frem til føden før eldste tvillingen ble født, og døde.. Han hadde det tungt, det gikk tyngre inn på han at han ikke fikk noe tid med henne, enn lillebroren, for han fikk vi begge holde mens han levde.

 

Samboeren har hatt det tøft, det har vi begge. Men han har store problemer med at han ikke var der når jenta ble født, og døde. Han føler han har sviktet henne, fordi hun var liten og forsvarsløs, og han følte det var hans oppgave som far, å passe på henne mens hun sovnet inn. Det har vært tungt for han, nå er det 4 år siden, og først i fjor klarte han å snakke stort om det som edru. Det gjorde godt, han inkluderte meg, og han selv klarte å dele denne sorgen, noe som har påvirket dette positivt. Jeg ser stor bedring fra i fjor til i år.

 

Man kan ikke sammenligne å miste rett etter fødsel, og det å ha blitt kjent med barnet sitt, se det vokse osv. Men, jeg tror en ting er felles: sorgen over å ikke kunne være der og passe på. Det er vanskelig å si om du skal prøve å "presse" han til å snakke om dette, eller om du må gi han tiden til å komme gjennom det, til han selv er klar for å snakke om dette.

 

Men et råd kan jeg gi deg:

 

Be han kontakte http://www.lub.no/ (Landsforeningen uventet barnedød) Det er en stor trøst, og møte andre som faktisk kan forstå den sorgen han opplever, og de er der, både fedre og mødre, som ikke fikk se barnet igjen før det døde, som var midt i samlivsbrudd, uenigheter om samvær osv osv. Og, de kan forstå han. Om han forklarer kort til foreningen om sin opplevelse, så kan de ordne med 1 eller flere mennesker han kan kontakte, som ikke bor så langt unna, som kan snakke med han, og forstår tankene hans rundt hendelsen, døden, og sorgen som fulgte.

 

 

At han ønsker seg et barn med deg, er ikke forundrende, han savner å ha barnet sitt der, et nytt barn vil aldri erstatte det han mistet, men det vil hjelpe på savnet og sorgen han bærer. Å få barn når man mistet det/de man hadde/skulle ha, er en av de tingene som kan hjelpe mest. Men, vær forberedt på at han kan bli panisk en stund etter fødsel, kanskje over hysterisk for at barnet skal dø osv, det er en normal reaksjon når man har mistet barn. Man bærer en konstant frykt for å miste flere barn, man nærmest forventer å miste barna som kommer etter man har mistet. Det å være rasjonell i tankene er fjernt minne når man har opplevd den sorgen å miste.

 

Eneste du kan gjøre, er å gjøre han bevist på at enda du ikke forstår det han går gjennom, så ønsker du å forstå, og du ønsker å være der for han. Samtidig som du ikke prøver å presse han til å snakke med deg om det, for det kan gjøre det hele verre. Fortell han enkelt at enda du ikke forstår, så vil du gjerne prøve, og om han en dag føler for å snakke om dette, så er du der for han.

[Anonym bruker]

Takk for svar, snille dere.

 

Jeg har forsøkt å få ham til å kontakte noen han kan snakke med, men han ønsker ikke å gå i terapi eller snakke med andre. Han har vært i kontakt med fastlegen sin, som skriver ut resepter på antidepressiva, men det er det eneste.

 

Han kommer nok til å være redd for at det skal skje noe med et eventuelt nytt barn. Også sliter han noe med tanker hvor han er redd for å ikke bli like glad i et nytt barn av samme kjønn, fordi det blir for annerledes. Han er klar for prøving, samtidig som han sier han nok aldri blir 100% klar. Jeg tror og håper at dette bedrer seg når vi har en positiv test i hånda, eller etter fødsel.

 

Vet ikke hva jeg vil med disse postene, jeg trenger nok bare å få luftet tankene litt. Det er vondt å se at noen man elsker sliter.

 

Anonymous poster hash: be220...ecf