Vet jeg burde være takknemlig men..

[Anonym bruker]

sliter sånn med å akseptere at vi nå er fem, da vi fikk tvillinger etter førstemann. Eldste er 3 og de små er 18 mnd. Savner sånn tiden med bare et barn, og kjenner at jeg nesten ikke makter dette her..

Elsker alle barna mine, men orker nesten ikke finne på noenting lenger og føler meg låst og litt snytt for sosialt liv og annet enn opprydning og bleieskift. I tillegg har jeg ikke sovet en natt siden de små ble født og står opp 5 hver dag. Har ingen mulighet for avlastning og mannen jobber mye.

Kommer jeg noensinne til å bli glad for dette livet? Er så vondt med sånne tanker, men dette sliter meg helt ut! Har konstant dårlig samvittighet for eldste, og vil egentlig bare være med ham i fred og ro.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men takk for at du leste.

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Anonym bruker]

Jeg fikk to barn med 13 mnd mellomrom og ble alene med de 100% rett etter andre fødsel, jeg var langt fra glad for det livet og takknemlig for barna der og da jeg heller.

Helt uten noen til å avlaste, og med en baby som våknet opp til 6 ganger per natt og en 1 åring med søvnproblemer som ikke sov mer en 30 minutter å dagen, var våken timesvis hver natt og sto opp klokken 5 hver morgen.

Så skjønner godt at du føler det slik akkurat nå du er sliten og det er det som snakker. Dessverre gjør det det vanskelig å nyte noe som helst av barnas småbarns stadie.

Det går seg til etter som barna blir større. Når du får de minste ut av bleier og de alle er mer selvstendige så får du ihvertfall tilbake litt energi. Det vil også være lettere og eventuelt overlevere de til en barnevakt.

Har du ingen så sett opp lapper å finn en eller to tenåringsjenter (eller gutter) til å passe. Inviter de hjem til dere for å bli kjent med barna og deg slik at du er trygg på at det går bra (med betaling da). Så får du igjen muligheten til litt sosialt. Eller avtal med mannen at han må få til en ordning der han er hjemme en kveld hver uke som er avsatt for at du skal være sosial eller bare komme deg ut.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 365c1...262

[Anonym bruker]

 

Jeg fikk to barn med 13 mnd mellomrom og ble alene med de 100% rett etter andre fødsel, jeg var langt fra glad for det livet og takknemlig for barna der og da jeg heller.

Helt uten noen til å avlaste, og med en baby som våknet opp til 6 ganger per natt og en 1 åring med søvnproblemer som ikke sov mer en 30 minutter å dagen, var våken timesvis hver natt og sto opp klokken 5 hver morgen.

Så skjønner godt at du føler det slik akkurat nå du er sliten og det er det som snakker. Dessverre gjør det det vanskelig å nyte noe som helst av barnas småbarns stadie.

Det går seg til etter som barna blir større. Når du får de minste ut av bleier og de alle er mer selvstendige så får du ihvertfall tilbake litt energi. Det vil også være lettere og eventuelt overlevere de til en barnevakt.

Har du ingen så sett opp lapper å finn en eller to tenåringsjenter (eller gutter) til å passe. Inviter de hjem til dere for å bli kjent med barna og deg slik at du er trygg på at det går bra (med betaling da). Så får du igjen muligheten til litt sosialt. Eller avtal med mannen at han må få til en ordning der han er hjemme en kveld hver uke som er avsatt for at du skal være sosial eller bare komme deg ut.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 365c1...262

Takk for svar:) håper det blir bedre for meg og en dag..

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Anonym bruker]

Du setter nok egentlig pris på å ha en så stor familie, men det høres ut som du er veldig, veeeeeldig sliten!

 

Småbarnsfasen er ikke alltid like lett, og det kan bli veldig intenst når man har så mange små på en gang. Hos de fleste familier varierer det mellom lette og tyngre perioder, det kommer helt an på hvor krevende hvert barn er til enhver tid, og hvor god tid man har til å gjøre ting på.

 

Jeg kjenner igjen følelsen du har, og den er ikke god å kjenne på. I hektiske perioder med en mann som pendler, føles det av og til som at ungene fortærer meg med hud og hår, og det er ingenting igjen av meg. Da merker jeg at jeg er kjedelig og sur mamma med uttrykksløst ansikt, og må ta meg sammen for å vise ungene at jeg setter pris på dem. Særlig en av ungene mine var tidligere svært krevende, og jeg har tatt meg selv i å tenke hvor mye mer harmonisk familielivet kunne vært dersom han aldri hadde vært født... Men jeg vet med meg selv at det går over når jeg ikke er så sliten. Nå er han fire år og har modnet endel, og er mye lettere både å passe (for meg) og å leke med (for søskenene), så jeg setter stort sett umåtelig stor pris på påfunnene hans... :-)

 

Så trøsten er at det går litt opp og ned -men det blir garantert lettere etterhvert som ungene blir eldre!

 

Når det gjelder din situasjon, vil det antakelig hjelpe om du får nok søvn/hvile og litt egentid. Så lenge ungene våkner om natta og står tidlig opp, bør du legge deg veldig tidlig, kanskje allerede kl 20-21. Er de i barnehage om dagen? Da får du jo litt avstand på dagtid. Hvis du er hjemme med dem, bør du benytte anledningen mens de sover, til å enten sove selv, lese en bok, se en film eller kose deg med noe annet du liker. La de sove på hvert sitt sted, så den som våkner først ikke vekker den andre.

 

Husarbeidet kan vente til ungene er våkne. Både 1-åringer og 3-åringer elsker å hjelpe til med å legge klær i vaskemaskinen, gi deg de rene fatene fra oppvaskmaskinen eller bære nyvaskede klær til skapet. En støvklut kan holde dem opptatte en halvtime. Mine har likt å støvsuge smulene under spisebordet fra de har vært ca 3 år :-)

 

Gjør en avtale med mannen din om at du får en fast frikveld eller to i uka, alt etter hva dere har mulighet til. Etter at ungene er i seng, er det heller ikke så slitsomt for han, selv om han jobber mye. Hvis dere snakker om hvor sliten og lei du er for tiden, vil han kanskje strekke seg litt ekstra for at du skal få tilbake litt overskudd.

 

Et annet forslag er: Del opp ungene. Når man er vant til tre unger, er det utrolig mye enklere å passe bare to eller en! Da min nummer to ble født, hadde jeg og eldstemann en fast ettermiddag i uka, der bare han og jeg fant på noe i et par timer. Vi kunne dra på besøk til noen med barn i hans alder, gå på biblioteket for å lese eller dra på bassenget. Det var avslappende å ha med bare en unge, og han hadde svært godt av alenetid med en av foreldrene.

 

Nå som vi har tre unger, tar vi som regel med bare en av dem, dersom vi skal f.eks på butikken om ettermiddagen. Selv minste på 19 mnd har stor glede av å være med og få full oppmerksomhet en liten time. Og som mor gir det overskudd å kunne kose seg med med god samvittighet med bare en om gangen. Vi blomstrer av disse stundene, begge to :-)

 

Jeg kan tenke meg til at med tvillinger er det særlig viktig å være oppmerksom BÅDE på at eldste får nok oppmerksomhet, og at hver enkelt av tvillingene får alenetid med mamma eller pappa uten at den andre er der.

 

Og helt ærlig, hvis du er helt på felgen, så snakk med mannen din om det kan være mulighet for at du kan reise bort et par dager. Det kan hjelpe godt på å lade batteriene i fred, for eksempel en helg.

 

Men husk at småbarnstiden ikke er enkel, man må bare innstille seg på at det kan bli litt i overkant til tider. Men det går i perioder, og det blir lettere når barna blir litt eldre! Det er også lettere når de får språk, og man kan be dem om å gjøre ting, og kommunisere. Og selv om man er glad i ungene hele livet, er det lettere å sette pris på dem når man får god kontakt, slik man gjør gjennom en samtale. Man blir liksom kjent med og knyttet til ungene på en ny måte når de begynner å snakke. Jeg lover at livet ditt vil føles mye enklere når dere kommer dit :-)

 

Anonymous poster hash: 00d28...5f5

[Anonym bruker]

Du setter nok egentlig pris på å ha en så stor familie, men det høres ut som du er veldig, veeeeeldig sliten!

 

Småbarnsfasen er ikke alltid like lett, og det kan bli veldig intenst når man har så mange små på en gang. Hos de fleste familier varierer det mellom lette og tyngre perioder, det kommer helt an på hvor krevende hvert barn er til enhver tid, og hvor god tid man har til å gjøre ting på.

 

Jeg kjenner igjen følelsen du har, og den er ikke god å kjenne på. I hektiske perioder med en mann som pendler, føles det av og til som at ungene fortærer meg med hud og hår, og det er ingenting igjen av meg. Da merker jeg at jeg er kjedelig og sur mamma med uttrykksløst ansikt, og må ta meg sammen for å vise ungene at jeg setter pris på dem. Særlig en av ungene mine var tidligere svært krevende, og jeg har tatt meg selv i å tenke hvor mye mer harmonisk familielivet kunne vært dersom han aldri hadde vært født... Men jeg vet med meg selv at det går over når jeg ikke er så sliten. Nå er han fire år og har modnet endel, og er mye lettere både å passe (for meg) og å leke med (for søskenene), så jeg setter stort sett umåtelig stor pris på påfunnene hans... :-)

 

Så trøsten er at det går litt opp og ned -men det blir garantert lettere etterhvert som ungene blir eldre!

 

Når det gjelder din situasjon, vil det antakelig hjelpe om du får nok søvn/hvile og litt egentid. Så lenge ungene våkner om natta og står tidlig opp, bør du legge deg veldig tidlig, kanskje allerede kl 20-21. Er de i barnehage om dagen? Da får du jo litt avstand på dagtid. Hvis du er hjemme med dem, bør du benytte anledningen mens de sover, til å enten sove selv, lese en bok, se en film eller kose deg med noe annet du liker. La de sove på hvert sitt sted, så den som våkner først ikke vekker den andre.

 

Husarbeidet kan vente til ungene er våkne. Både 1-åringer og 3-åringer elsker å hjelpe til med å legge klær i vaskemaskinen, gi deg de rene fatene fra oppvaskmaskinen eller bære nyvaskede klær til skapet. En støvklut kan holde dem opptatte en halvtime. Mine har likt å støvsuge smulene under spisebordet fra de har vært ca 3 år :-)

 

Gjør en avtale med mannen din om at du får en fast frikveld eller to i uka, alt etter hva dere har mulighet til. Etter at ungene er i seng, er det heller ikke så slitsomt for han, selv om han jobber mye. Hvis dere snakker om hvor sliten og lei du er for tiden, vil han kanskje strekke seg litt ekstra for at du skal få tilbake litt overskudd.

 

Et annet forslag er: Del opp ungene. Når man er vant til tre unger, er det utrolig mye enklere å passe bare to eller en! Da min nummer to ble født, hadde jeg og eldstemann en fast ettermiddag i uka, der bare han og jeg fant på noe i et par timer. Vi kunne dra på besøk til noen med barn i hans alder, gå på biblioteket for å lese eller dra på bassenget. Det var avslappende å ha med bare en unge, og han hadde svært godt av alenetid med en av foreldrene.

 

Nå som vi har tre unger, tar vi som regel med bare en av dem, dersom vi skal f.eks på butikken om ettermiddagen. Selv minste på 19 mnd har stor glede av å være med og få full oppmerksomhet en liten time. Og som mor gir det overskudd å kunne kose seg med med god samvittighet med bare en om gangen. Vi blomstrer av disse stundene, begge to :-)

 

Jeg kan tenke meg til at med tvillinger er det særlig viktig å være oppmerksom BÅDE på at eldste får nok oppmerksomhet, og at hver enkelt av tvillingene får alenetid med mamma eller pappa uten at den andre er der.

 

Og helt ærlig, hvis du er helt på felgen, så snakk med mannen din om det kan være mulighet for at du kan reise bort et par dager. Det kan hjelpe godt på å lade batteriene i fred, for eksempel en helg.

 

Men husk at småbarnstiden ikke er enkel, man må bare innstille seg på at det kan bli litt i overkant til tider. Men det går i perioder, og det blir lettere når barna blir litt eldre! Det er også lettere når de får språk, og man kan be dem om å gjøre ting, og kommunisere. Og selv om man er glad i ungene hele livet, er det lettere å sette pris på dem når man får god kontakt, slik man gjør gjennom en samtale. Man blir liksom kjent med og knyttet til ungene på en ny måte når de begynner å snakke. Jeg lover at livet ditt vil føles mye enklere når dere kommer dit :-)

 

Anonymous poster hash: 00d28...5f5

Tusen takk for et gjennomtenkt og fint svar. Fint at det finnes mennesker som dere her inne. Ja, jeg er helt på felgen, og har vært det lenge. Mannen har gått ned i tid i forhold til før, men jobber fortsatt veldig mye.

Har bare svigerfamilie i nærheten, og de tilbyr seg aldri å hjelpe.

Har vært mye sykdom med alle tre unger og jeg har litt veldig emosjonelt med å tilfredsstille alles behov. I tillegg er den ene tvillingen utrolig krevende, så jeg har mange ganger tenkt at han ødelegger for oss andre. Huff...

De er halv tid i bhg, og meningen var at jeg skulle begynne p jobbe 50% men jeg klarer ikke så lenge jeg ikke sover om natta. Prøver hvile meg mens de er i bhg

men ligger bare å roter rundt med stresstanker.

Ja, vi må bli bedre til å dele oss opp, men det er blitt litt sånn at fordi den ene tvillingen er så krevende, er det liksom synd på den som passer ham/dem så tiden man har alene med f,eks eldste blir bare stress fordi man føler man må skynde seg hjem og avlaste.

Vi er inne i en dårlig spiral, og vet ikke hvordan vi skal løse det.

Jeg kjenner av og til på følelsen av at jeg ikke vil være her mer, men da tenker jeg med en gang på at jeg aldri ville kunne forlate eldste, da jeg elsker ham så høyt at det gjør vondt. Holdt på å miste ham ved fødselen, så han vil alltid ha en spesiell plass.

Tror jeg trenger prof. hjelp, men orker liksom ikke begynne prosessen.

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen følelsen fra da jeg ble alene med småbarn. Stygt brudd og hadde ikke noe familie eller særlig nettverk og utrolig sliten. Jeg hadde også enormt dårlig samvittighet for at jeg ikke var takknemlig for verdens flotteste barn og ikke noe overskudd til å finne på mer enn det aller nødvendigste.

 

Jeg gikk til familievernkontoret hos en fin psykolog som hørte på meg. Man tør jo sjelden fortelle om disse følelsene av frykt for å virke grusom, men han hørte meg og bare det å få bekreftet at man ikke er et monster hjelper jo.

 

Nå er det MYE bedre, ferdig med bleier og våkenetter, og jeg er veldig glad for livet som det er nå

Husk at du er i den tyngste etappen nå, helt menneskelig å være utslitt. Bare det at du ikke får sovet nok men likevel må opp med neste mann på morgenen sliter utrolig mye på psyke og helse.

 

Ønsker deg alt, og anbefaler å få hjelp selv om det nå virker som enda en oppgave å få tid til.

 

Anonymous poster hash: aa679...cec

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen følelsen fra da jeg ble alene med småbarn. Stygt brudd og hadde ikke noe familie eller særlig nettverk og utrolig sliten. Jeg hadde også enormt dårlig samvittighet for at jeg ikke var takknemlig for verdens flotteste barn og ikke noe overskudd til å finne på mer enn det aller nødvendigste.

 

Jeg gikk til familievernkontoret hos en fin psykolog som hørte på meg. Man tør jo sjelden fortelle om disse følelsene av frykt for å virke grusom, men han hørte meg og bare det å få bekreftet at man ikke er et monster hjelper jo.

 

Nå er det MYE bedre, ferdig med bleier og våkenetter, og jeg er veldig glad for livet som det er nå

Husk at du er i den tyngste etappen nå, helt menneskelig å være utslitt. Bare det at du ikke får sovet nok men likevel må opp med neste mann på morgenen sliter utrolig mye på psyke og helse.

 

Ønsker deg alt, og anbefaler å få hjelp selv om det nå virker som enda en oppgave å få tid til.

 

Anonymous poster hash: aa679...cec

Takk;) jeg må søke om hjelp.. Tenker på det hver dag, men håper liksom at det går over av seg selv.

Må tá meg selv i nakken og ringe mandag

HI

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Anonym bruker]

Kjære deg! Kan kjenne meg veldig godt igjen i det du skriver. Er i samme båt selv, men eldste er fire år. Å ha tvillinger er utrolig krevende. Du må senke kravene og du må få hjelp! Det er livet ditt det handler om og du fortjener å ha det bra. Pass godt på deg selv. Du er den viktigste i dine barns liv.

 

Anonymous poster hash: 43031...70b

[Anonym bruker]

Det er faktisk lov å spørre om hjelp!

Sjekk på helsestasjonen om det kan være noen hjelp å få. Pga sykdom hadde jeg hjelp derfra en dag i uken i flere mnd. Vet også om folk som har fått hjelp derfra av ulike årsaker.

Sjekk med frivillighetssentralen om det er noen som kan avlaste deg litt innimellom.

Vet det er et tiltak å be om hjelp, men gjør det før du sliter deg helt ut!

 

OG, så blir det bedre etterhvert - du vet det ikke sant?

 

Lykke til med stor klem fra meg!

Anonymous poster hash: b679a...40f

[Anonym bruker]

Bor du i nord-trønderlag, så kan jeg stille som barnevakt innimellom for å avlaste.

 

Anonymous poster hash: c887e...629

[Anonym bruker]

Bor du i nord-trønderlag, så kan jeg stille som barnevakt innimellom for å avlaste.

 

Anonymous poster hash: c887e...629

Så utrolig snill du er!

Desverre bor jeg langt unna deg;(

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Gjest Frisk bris]

Du er utslitt etter mangel på søvn over lang tid. Nå må du prioritere deg selv. Barna 100% i barnehagen, mannen må ta de fleste nettene. Du må sove.

[Anonym bruker]

Kjære deg! Kan kjenne meg veldig godt igjen i det du skriver. Er i samme båt selv, men eldste er fire år. Å ha tvillinger er utrolig krevende. Du må senke kravene og du må få hjelp! Det er livet ditt det handler om og du fortjener å ha det bra. Pass godt på deg selv. Du er den viktigste i dine barns liv.

 

Anonymous poster hash: 43031...70b

<3

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Anonym bruker]

 

Det er faktisk lov å spørre om hjelp!

Sjekk på helsestasjonen om det kan være noen hjelp å få. Pga sykdom hadde jeg hjelp derfra en dag i uken i flere mnd. Vet også om folk som har fått hjelp derfra av ulike årsaker.

Sjekk med frivillighetssentralen om det er noen som kan avlaste deg litt innimellom.

Vet det er et tiltak å be om hjelp, men gjør det før du sliter deg helt ut!

 

OG, så blir det bedre etterhvert - du vet det ikke sant?

 

Lykke til med stor klem fra meg!

 

Anonymous poster hash: b679a...40f

Jeg håper..., og tror vel innerst inne.

Takk

 

Anonymous poster hash: 0b23b...dd2

[Anonym bruker]

Det er galskap at du ikke har sovet en hel natt på 18 mnd. Ikke rart du er utslitt. Dere er 2 foreldre, her har du vært dumsnill med mannen. Kjøp.ørepropper og ta annen hver natt.

 

Jeg gjorde nesten det samme som deg, var helt rar av mangel på søvn, stilte ikke nok krav til mannen. Møtte nesten veggen. Mannen ble med til legen og etter det ble det ørepropper og deling på nettene.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2477...b14