Barna mine hater hverandre

[Anonym bruker]

Har to jenter på 7 og 10 år, og det er en evig kamp dem to imellom uansett hva de skal gjøre. Jeg holder på å bli sprø!

 

Skal den ene lage seg mat, kommer den andre og trenger seg på, står i veien etc. De hakker på hverandre konstant, og de sier utrolig stygge ting til hverandre "Du er så utrolig dum og jeg blir flau over deg", "Jeg hater deg og skulle ønske du var død" f.eks.

 

Som mamma er det helt grusomt å høre hjertene mine behandle hverandre slik. De slår, klyper, ødelegger for hverandre, dytter, lugger og prøver å brekke hverandre psykisk.

 

Har prøvd å splitte dem, det hjelper litt. Men når de møtes igjen er de i gang igjen etter få minutter. Kun en sjelden gang leker de bra sammen. Har prøvd å snakke med dem, spørre om de virkelig ønsker hverandre død. Det gjør de visstnok ikke, når jeg spør dem en og en. Ber de også om å prøve å ignorere litt mer, forklare hvordan det blir krig i verden (fordi folk skal ta igjen og gjøre hevn)

 

Noen tips? Hvor normalt er det at det går så vilt for seg? Hvordan overleve dette selv? Holder på å begynne å gråte mang en gang..

Anonymous poster hash: df159...0d2

[Anonym bruker]

Jeg husker søsteren min og jeg også holdt på sånn, vi var som hund og katt, veldig forskjellig personlighet på oss. Det ble bedre da jeg begynte på ungdomsskolen, da gadd vi ikke krangle mer og unngikk heller hverandre.

 

Vi hadde lite eller ingenting med hverandre å gjøre fra jeg var 13-14 år og frem til vi ble voksne. Jeg er 3 år eldre enn henne så jeg sluttet på ungdomsskolen da hun begynte, vi gikk i forskjellige retninger og gikk på forskjellige videregående skoler. Jeg ante ikke hvem vennene hennes var, hva hun gjorde og hvem hun gikk sammen med, vi var lite hjemme begge to.

 

Men vi fant sammen igjen, vi har barn som er omtrent like gamle, kan tilbringe helger og ferier sammen (vi bor noen timers kjøring fra hverandre), ringer, snakker, søker hverandres råd og støtte, er rett og slett gode venner i dag som voksne. Vi er fremdeles veldig forskjellige, og har valgt menn som er veldig forskjellige, men vi går alle godt sammen.

 

Så selv om de krangler mye som barn, og er veldig forskjellige, så er det håp. Blod er tykkere enn vann.

Anonymous poster hash: a28c2...2a9

[Anonym bruker]

sånn drev jeg og søstern min med og. helt til vi var hhv 17 og 15. Og mine barn er også mye uvenner. De krangler HVER dag, om ALT mulig mellom himmel og jord (kan være helt absurde ting dekrangler om) Veldig slitsomt. Men så kommer det små glimt av kjærlighet som redder alt. (Og enda det er SYV år mllom dem.. )Jeg tenker bare at det går over. Så fatt mot.

Anonymous poster hash: 58fe9...512

[Anonym bruker]

slik var det med meg og søsteren min også. 

Har i dag ingen/minimal kontakt. Vi er helt forskjellige!

Anonymous poster hash: a5f72...20a

[Anonym bruker]

Sånn var det søsteren min og jeg gjennom hele oppveksten. Kranglet, sloss, lugget og var ordentlig slemme mot hverandre. Sa det styggeste man kunne si, og var alltid i kamp. Endret seg når vi var ca 16-17, og har siden den gang vært bestevenninner. Sees alene flere ganger i uka, masse sammen med hele familie, og snakker sammen minst en gang om dagen. Hun er min aller nærmeste, og den i verden som vet alt om meg. Hun er nærmere en foreldrene mine er. Så det er håp:)

 

 

 

Et tips kan være å ta bort felles goder, feks tv eller Internett?

 

Anonymous poster hash: a93bc...df7

[Anonym bruker]

 

Har to jenter på 7 og 10 år, og det er en evig kamp dem to imellom uansett hva de skal gjøre. Jeg holder på å bli sprø!

 

Skal den ene lage seg mat, kommer den andre og trenger seg på, står i veien etc. De hakker på hverandre konstant, og de sier utrolig stygge ting til hverandre "Du er så utrolig dum og jeg blir flau over deg", "Jeg hater deg og skulle ønske du var død" f.eks.

 

Som mamma er det helt grusomt å høre hjertene mine behandle hverandre slik. De slår, klyper, ødelegger for hverandre, dytter, lugger og prøver å brekke hverandre psykisk.

 

Har prøvd å splitte dem, det hjelper litt. Men når de møtes igjen er de i gang igjen etter få minutter. Kun en sjelden gang leker de bra sammen. Har prøvd å snakke med dem, spørre om de virkelig ønsker hverandre død. Det gjør de visstnok ikke, når jeg spør dem en og en. Ber de også om å prøve å ignorere litt mer, forklare hvordan det blir krig i verden (fordi folk skal ta igjen og gjøre hevn)

 

Noen tips? Hvor normalt er det at det går så vilt for seg? Hvordan overleve dette selv? Holder på å begynne å gråte mang en gang..

 

Anonymous poster hash: df159...0d2

 

Høres ut som min søster og meg da vi var yngre. Var 1 år mellom oss og vi var som hund og katt..

 

Jeg har egentlig alltid vært av den rolige typen, min søster har alltid vært utagerende og har en stygg form for humor.. Å rakke ned på andre, med spydigheter og ironi har det vært mye av, og det var som regel jeg som måtte ta støyten, venninnene hennes ble spart for sånn oppførsel..  Jeg var ikke sånn i utgangspunktet, men tok etter hennes oppførsel og svarte etterhvert med samme mynt..

Foreldrene våre synest det var trist at vi hadde så dårlig forhold, og at det var så mye drittslenging og til tider slossing.. Var vel ikke så mye tak i meg da , det var som regel jeg som tapte slosskampene, fordi jeg var minst

I voksen alder har vi nesten ingen kontakt. Snakker kun sammen når vi treffes på familiemiddager og slektsarrangement.

Ungene våre har heller ikke noe kontakt med hverandre..

Min søster har fortsatt behov for å hevde seg og gjør det fortsatt på en pill råtten måte..

Foreldrene våre forstår hvorfor jeg har valgt å ta avstand fra min søster.., er jo ikke sånn at foreldre ønsker at det skal være sånn men i vårt tilfelle, så forstår de hvorfor jeg har tatt dette valget.

 

Anonymous poster hash: 40f25...72e

[Anonym bruker]

Samme aldersforskjell mellom meg og søstra mi, vi blei vener då ho var ca 24 og eg 21.

Anonymous poster hash: 14563...e2c

[Anonym bruker]

Niesene mine kranglet mye når de var 7 og 4. Nå som de er 10 og 7 har ting roet seg, og de er perlevenner (enn så lenge ihvertfall ) Så alt får nok i faser

Anonymous poster hash: 2ae49...601

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si noe annet enn hva jeg hadde gjort selv om det var mine døttre, for jeg har selv vært i den posisjonen som dine jenter er i og jeg var den som ikke kom godt ut av det.

 

Sett deg ned med begge to og forklar for de hva oppførselen dems kan føre til og hvordan det påvirker psyken til hverandre. Om de ikke får opp øynene for hva du sier, så ta inn en tredjepart.

 

mamma prøvde å gjøre det med meg og min storesøster og det ble til at min storesøster fortsatte, men bare når mamma ikke var tilstede så ikke kunne få det med seg.

Jeg kunne ønske den dag i dag at ho hadde tatt oss med til en tredjepart som faktisk fikk oss til å se hva som faktisk forgikk.

Jeg hater min søster den dag i dag, etter mange år med nedtråkking, psykisk spill og manipulering har satt sine spor.

Vi er begge godt over 20 nå og for ho er det som om ingenting noen gang hadde skjedd og prøver å være normal og hyggelig osv, men jeg klarer ikke å overse fortiden, jeg kjenner klumpen inni meg vokser bare med tanken på at jeg skal møte ho og blir nesten kvalm og på gråten om ho åpner munnen sin men en mening om ett eller annet.

Nå er vel vi et ekstremt tilfelle og jeg var jo ikke snill jeg heller, men jeg lærte jo av "mesteren" så det er ikke noe rart at man tar igjen.

Hjelp de før det er for sent.

Anonymous poster hash: 30744...9c4

[Pom-mom]

jeg kommer fra en stor familie, vi er 9 barn til sammen & jeg har vokst opp med 4 eldre brødre i samme hjem som meg, resten bodde litt rundt om kring hos sine mødre, jeg kan med hånda på hjertet si at 2 av dem nesten ikke husker hva jeg heter & jeg kan telle på en hånd de gangene vi har prata sammen de siste 10 åra, eldste som nå er 32 er en av mine alle beste venner (jeg er 20). han som er yngst av mine eldre brødre var min erkefinede som ung. han er ca 5 år eldre enn meg & vi hadde et veldig hatefuldt forhold fra dag 1. jeg ble adoptert som 2 åring.  nå som vi er litt eldre er det fortsatt annspendt til tider men han er en veldig familie orentert person så han tvinger meg liksom til å gjøre søsken ting sammen med han selv om jeg helst ser at han ikke trenger seg på så mye men han er utrolig god å ha av og til også da. så når vi treffes er det alltid en god tone oss i mellom basert på egne erfaringer & hva jeg har sett ellers tror jeg søsken kjærlighet kommer med alderen. det dukker ikke nødvendigvis opp bare fordi man får et søsken. man kan jo eventuelt snakke med en familie terapaut om det er veldig ille. 

[Anonym bruker]

Sånn var det med meg og broren min også, men i dag er vi bestevenner og snakker sammen flere ganger i uka

Anonymous poster hash: 33c0b...279

[Anonym bruker]

Min bror og jeg kranglet sjelden, og var en god del sammen som barn.

 

I dag har vi ca ingen kontakt. Ikke fordi vi er uvenner, men vi er bare ultraforskjellige og har ingenting til felles.

 

Kjøper julegaver til hverandres unger, thats it.

 

Så jeg tror det er umulig å forutse hva slags forhold søsken vil få som voksne ut fra hvordan de har det med hverandre som barn.

Anonymous poster hash: 438ac...163

[Anonym bruker]

Whaaat, hvorfor slettet dere kommentaren min? Skrev jo ikke noe stygt da!

Anonymous poster hash: 450fd...508

[Anonym bruker]

Det er nok kjærlighet imellom de. Gjerne man er mest glad i man kjekler mest med. Bare se at de blir gode venner med tiden :-)

 

Anonymous poster hash: be5f4...b02

[Anonym bruker]

Jeg er eldst av tre søstre. Sånn du beskriver var jeg og hun som var 18 mnd yngre enn meg også. Vi var og er utrolig forskjellige. Vi kan fortsatt være veldig stygge med hverandre selv om vi er godt over 30 år begge to. Dersom vi ikke hadde vært søsken hadde vi aldri heng sammen eller blitt venner.

 

En helt annen historie med den andre søsteren. Vi er gode venner og går fint overens.

 

Anonymous poster hash: 2249a...687

[Anonym bruker]

Jeg og broren min holdt også på slik. Hatet hverandre i barndommen, lugget, ertet, sloss. Husker selv at jeg var ganske sjalu, følte han yndlingen (sikkert fordi han var to år yngre, og man er jo forskjellig med søsken, så ikke sikkert det var reelt) og sammenlignet meg med han i alt, dette gikk nok begge veier. 
Har tenkt på det i ettertid at foreldrene nok grep for lite inn. Ville hatt "nulltolleranse på slik oppføsel i mitt hus nå. noen ting er rett og slett bare ikke greit å si. Og vold er helt uaktualt. En ting er å ikke like hverandre, en annen ting er å faktisk vise det så tydelig. Hadde jeg vært deg ville jeg ha laget noen regler på hva som ikke er grei oppførsel. Og hvilke konsekvenser som kommer av dette. I tillegg kan det være vi voksne igjennom barndommen har gjort ting som gjør at de har fått et slit forhold, agt de føler de har måttet kjem,pe om oppmerksomheten. følt forskjelsbehandling, at vi ikke har lært de å takle konflikter på en god måte (noe du bør gjøre nå). Du kan jo ikke tvinge de til å like hverandre, men tvinge de til å oppføre seg.

Anonymous poster hash: 3a8db...98e

[Lille krøll]

Hva med å innføre at dere må gjøre noe snilt for hverandre hver dag, alle i familien. Så skal man fortelle om det snille man har gjort og fått ved middagsbordet. Gjør man ikke noe snilt blir det en konsekvens dere kommer overens om som er lik for alle. Klarer dere dette så og så lang tid gjør familien noe hyggelig sammen. Da må de samarbeide for å få felles goder. Så kan du jo øke antall snille ting de må gjøre.

Krangel blir det nok alltid hos alle men om det veies opp av noe snilt blir jo den totale følelsen bedre.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Slik er mine også, gutt på nesten ti, og jente på sju. Det er som om det viktigste ikke er å ha goder selv, men å ødelegge for den andre. Jeg blir så frustrert av og til!

 

Andre ganger kan de være veldig gode venner igjen. Ikke så mye til hjelp for deg kanskje, men felles skjebne felles trøst?

[Lilje Sille ♀♀♂]

Mannen min er onkel til to, som nå begge er tenåringer. De har vært helt grusomme mot hverandre, mye vold og psykisk terror. Jeg trodde ikke hva jeg så da storesøster tømte vannglasset sitt i maten til lillebroren, bare fordi han koste seg med biff og saus hjemme hos oss. Han hadde ikke før sagt *mmm så godt tante*** før hun tømte vannet sitt på maten hans. Ble helt paff jeg..

 

Det er noe sprøtt over det, når det tar så ille av at man ikke unner hverandre å ha det godt. Og jeg lurer på hvorfor ikke foreldrene gjør noe med det..

[Anonym bruker]

Var akkurat sånn med meg og storebroren min. Tre år mellom oss, og jeg ble stadig banket opp. Nå er vi faktisk gode venner som søker hverandres råd, og han elsker mine barn som om de skulle være hans egne.

 

Anonymous poster hash: 14d4d...6ea

[Anonym bruker]

Må le, høres akkurat ut som meg og broren min. Utrolig nok er vi verdens beste venner idag, og prater om absolutt alt  
Vi gikk ordentlig til angrep på hverandre, og jeg kan nok telle på 2-3 hender hvor mange gang vi har vært på legekontoret på grunn av hverandre. En gang kastet han en hammer på meg, en gang sparket han i sykkelen så jeg datt, en gang ødela han bremsene på sykkelen så jeg havnet i ei grøft i en enorm nedoverbakke.. Tilbake har jeg klort han til bløde, dyttet han ned trappen og taket og det hele. 
Vi var absolutt ALDRI venner i barndommen og lagde bare faenskap for hverandre. Men da vi flyttet for oss selv endret alt seg, har ingen som jeg stoler mer på enn han.

Skjønner godt at det er sårt for deg, men dere må jobbe sammen for å endre på dette. Hva med å ha et familieråd hvor dere snakker sammen?
Prøv å spille spill på kveldene eller gjør noe alle setter pris på. Prøv å snu dette om til noe positivt, og "tving" dem til å være hyggelige med hverandre uten at de skal gjøre det bare fordi "mamma sier det". 
Har dem noen felles interesser? Dra i akebakken, lag akekonkurranse, be dem gi hverandre komplimenter eller sett dem til å løse oppgaver hvor dem er NØDT til å sammarbeide. 
Vær kreativ og tenk nytt, men det krever en del arbeid. 

Men selv om dem er monster mot hverandre, fins det nok av håp for at dem blir verdens beste venner

Anonymous poster hash: 5dfef...f71

[Anonym bruker]

Meg og min søster var som hund og katt når vi var små. Vi snakket ikke stygdt til hverandre, men vi sloss. Det var skikkelig slossing. Mine foldre gav opp tilslutt. Om vi rulla rundt på stuegulvet og sloss, skrevet våre foreldre bare over oss. Vi ble sjeldent skadet, ett blåmerke her og der men det var også det.

Var vi alene hjemme kranglet vi ikke, da var alt i skjønneste orden.

 

Mine unger er som meg og min søster var. De sloss ikke men de hakker på hverandre hele tide. De er like ille begge to, så jeg prøver å lukke ører og øyne for de. De får ordne opp selv, og det virker som det begynner å virke for nå kommer de ikke sytende og klage de til meg lengre. Jeg gidder ikke å gå mellom for å megle hele tiden, de må lære seg å ordne opp selv.

Er de hjemme alene er de perlevenner. Hjelper hverandre med lekser, lager mat, rydder, leker og alt er idyll. Så fort vi voksne kommeer innenfor døra skrus krangle bryteren på.

 

Meg og min søster har alltid hatt ett greit forhold, men fikk ett nært forhold da jeg kom i tennårene. Hun er 5år eldre enn meg.

Mine unger vet jeg har ett nært forhold under krangle hetten, for de deler rom og nekter å få hvert sitt. Eller de ønsker seg hvert sitt rom men de skal aldri sove på hvert sitt rom. De tørr ikke sove alene på rommet sitt om den eneer på overnatting hos andre, da sover ungen som er hjemme på sofaen. Minsta gråter sine store tårer når storesøster er borte, for det er så ensomt uten storesøster om natta.

 

Anonymous poster hash: a92f5...552

[Anonym bruker]

Du kan ikke kreve at de blir venner, for venner velger man selv, men du kan kreve at de opptrer høflig og respektfult overfor hverandre, akkurat som de skal opptre med andre rundt seg. Jeg tror i det store at vi både forventer for mye ift vennskap mellom søsken, og godtar for mye ift oppførsel innad i familien. Det var kanskje lettere før når man hadde store søskenflokker, var liksom normalt å ikke komme overens med alle. Min mor har 5 søsken, er nær 2 av de, ok close med 1 og ser de 2 andre kun ved begravelser og slikt. Min far likeså, av 5 søsken er han på god fot med 2, kan ikke fordra 1 og ser de 2 andre når det er familieselskaper.

 

Det kan bli bedre med tiden, eller ikke, men akkurat det blir noe de skal finne ut av og du kan ikke gjøre noe med det annet enn å oppdra dem til å respektere hverandre. Jeg har kusiner som ikke kunne være alene i samme rom fra de var helt små (5 og 7); det var først når moren deres dødde når de var 22 og 20 at de ble nære. Jeg har andre kusiner som lever som om de var 2 fremmede som tilfeldigivs deler hus (18 og 20), tror ikke de blir særlig close med alderen. Pussigste tilfelle er en venninne som ikke kan kan fordi sin tvillingsøster.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3bd03...e03