Gå til innhold

Dere som har mye bagasje fra barndom (eller annet)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hvordan er det å være i et forhold? Klarer dere å dele alt av dere selv?

 

Jeg sliter sånn med at samboeren min har så lite bagasje. Jeg vet, luksusproblem egentlig, det er jo ikke som at jeg vil at han skal slite masse med livet og seg selv. Det som blir problemet er at jeg ikke klarer å dele alt med han. Det jeg deler blir jeg ikke møtt med på den måten jeg ønsker - han har rett og slett ikke forutsetninger for å forstå ettersom han aldri har opplevd noe særlig vondt i livet. Han har foreldre som bryr seg og som alltid har stilt opp. Han har vokst opp i harmoni med omgivelsene. Jeg har et veldig problematisk forhold til familie og står veldig alene i verden på den måten. Vi ble sammen når jeg hadde en veldig god periode som varte lenge, og da var det så deilig og ukomplisert å leve med en som var "hel" på en måte. Etterhvert har ting tatt meg litt igjen, og jeg har innsett at bagasjen jeg har med meg kommer til å følge meg resten av livet. 

 

Det oppleves veldig vanskelig å ikke kunne vise alle sider av meg selv hjemme. Det verste jeg vet er å bli misforstått og ikke hørt, så da holder jeg heller ting for meg selv så jeg slipper å oppleve det. 

 

Bah.. Dagens utblåsning :(



Anonymous poster hash: ae845...765
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Tror enkelte bør være litt forsiktig med å dele for mye, vet aldri men mennesker! 



Anonymous poster hash: a57a6...90f
Skrevet

Nå svarte jeg på det du spurte om, om hvordan det er å være i et forhold osv. 



Anonymous poster hash: a57a6...90f
Skrevet

Jeg ble litt forvirret av svaret ditt. Mener du at det er best å ikke dele så mye med den man er sammen med dersom man bærer med seg mye vondt? 

 

HI



Anonymous poster hash: ae845...765
Skrevet

Jeg tror det er viktig å dele historien din med ham. Du bør også si i fra om du reagerer utenfor "normalen" pga noe du har opplevd. Han skal imidlertid ikke være terapeuten men samlivspartner/kjæreste osv.

 

Jeg anbefaler at du søker hjelp i form av en terapeut der du kan få sortert tankene dine og arkivert det i riktig skuff på rett plass i hodet.

 

Lykke til!



Anonymous poster hash: c1203...121
Skrevet

Takk for lykkeønskinger! Jeg tar det til meg, men får se hva jeg gjør... Det oppleves veldig vanskelig for meg å åpne meg når jeg ser at han ikke har noen knagger han kan henge ting på selv. Han gir meg litt dårlig respons. Ikke noe jeg klandrer han for selvfølgelig, for jeg ser at han ønsker, men får ikke til pga manglende erfaring. 

 

HI



Anonymous poster hash: ae845...765
Skrevet

Har det som deg :)

Jeg klarer heller ikke dele absolutt ALT.

Fordi han har hatt det så fint og sundt på en måte.

Og det har ikke ødelagte meg hatt , så han kan ikke helt forstå meg.

 

Men det er greit egentlig , vi fungerer veldig bra sammen , fordi om vi er rake motsetninger.

 

Men noen ganger kan det vel være litt ensomt for meg.

Føler at han aldri vil forstå meg på ordentlig.

Det kan han ikke fordi hjernen hans er hel ja :)

 

Men tror nok han gjør meg mer normal da, det er bra.

Vi har hatt det veldig vanskelig , pga mine problemer, men jeg er myyyeee bedre enn jeg var i begynnelsen av forholdet , sikkert mye pga han.

Han ga meg aldri opp. Heldigvis.  For nå er vi veldig lykkelige.

 

Fortell han så mye du klarer , da kan han forstå bedre dine valg og reaksjoner !

Hvis du ikke klarer si det høyt , så skriv det på brev du gir han.

 

Lykke til :)

 

 



Anonymous poster hash: 33832...d5d
Skrevet

Men syns du ikke det er vondt å aldri kunne få den helt dype forbindelsen med han? Det er litt det som begynner å tære på meg. Når han ikke ser alle mine sider kan han på en måte ikke elske hele meg, og jeg kan ikke elske med hele meg tilbake... Vanskelig dette.

 

Men takk for svar :)



Anonymous poster hash: ae845...765
Skrevet

Mannen min kommer fra en superduper sunn kjernefamilie. Jeg gjør ikke det. Jeg har fortalt mannen min alt, men jeg fortalte litt og litt, ikke aaalt på en gang. Det hadde blitt for mye for ham ;)

Jeg synes det er fint at mannen min kjenner til oppveksten min, den er jo en stor del av meg. Det fine med å snakke med ham er at han har et normalt "referansepunkt", så hvis han sier at noe er veldig unormalt/spesielt/fælt osv, så vet jeg at det sannsynligvis stemmer. Man har jo en egen evne til å unnskylde/bortforklare det vonde som har skjedd, og mannen min står der som en trygg mur og holder meg nede på bakken 😊

Skrevet

Du tenker og spekulerer for mye tror jeg.

 

Selvfølgelig elsker han hele deg, bagasjen og erfaringene du har med deg er det som har formet deg til den personen du er i dag, og det er den personen han elsker

Selvfølgelig elsker du han tilbake med hele deg også, selv om noen av dine "traumer" er låst ned i en skuff han ikke har tilgang til.

 

Du kan helt klart fortelle mannen din om det du har opplevd, men du skal ikke bruke han som terapeut, det er ikke den rollen han skal ha i livet ditt.



Anonymous poster hash: 53bb5...7a5
Skrevet

Jeg hadde en kjæreste som hadde en så perfekt barndom du kan komme. Jeg selv er vokst opp med alkoholiserte foreldre med psykise lidelser, vold og grov omsorgssvikt.

 

Så jeg kan absolutt skjønne deg. Selv er jeg åpen om det meste og har ikke noe problem å snakke om det. Eneste menneskene jeg helst ikke vil dele med er de jeg er redde skal send på meg, eller uten å mene det får meg til å skjemmes over meg selv.

 

Har klart meg greit tross alt, men jeg sliter med dårlig selvtillit, lett angst og er til tider tung til sinns. Har problemer med å stole på andre mennesker og har lite tro på meg selv. Tror ikke det vises av omverdenen eller i et forhold, men barndommen min har absolutt satt dype spor i meg som person, hvordan jeg har det og i mine forhold. Min bagasje og oppvekstvilkår ville sjokkert selv den som har sett og hørt alt, og derfor deler jeg ikke de groveste tingene jeg har vært utsatt for og opplevd. Jeg skjemmes på en måte innerst inne over å ikke ha en normal og snill familie.

 

Nå bor jeg over hundre mil unna familien og det "gamle" livet mitt, så at det kun er meg i nye omgivelser har gjort at jeg har klart å glemme og legge til sides bagasjen og fortiden så langt det har latt seg gjøre.

 

Jeg fungerer i hverdagen og i forhold. Jeg fungerer veldig godt som mor :)

Klarer fint å snakke om all den tunge bagasjen min til fremmede mennesker, men jeg deler aldri før jeg er trygg på at personen er interessert i å vite.

 

Husk HI, at det viktigste er at han kjenner den du er nå - ikke den du var da. Jeg vet om en mann som til slutt gikk fra kjæresten sin fordi hun var så fryktelig opptatt av at han skulle vite alt om fortiden og hvem hun var da at han til slutt ikke fikk bli ordentlig kjent med denne jenta som var nå.

 

En trenger ikke ha samme bagasje for å forstå eller akseptere en annen og tyngre bagasje. Noen ganger er det godt å snakke med noen som også ikke har sen samme, tunge bagasjen.

Jeg syntes du skal dele det du er komfortabel med å dele.

Om mannen din elsker deg, så vil han elske alle sidene dine og all bagasjen din. Det er bagasje som gjør oss til det mennesker vi er NÅ. :)

Skrevet

 

Men syns du ikke det er vondt å aldri kunne få den helt dype forbindelsen med han? Det er litt det som begynner å tære på meg. Når han ikke ser alle mine sider kan han på en måte ikke elske hele meg, og jeg kan ikke elske med hele meg tilbake... Vanskelig dette.

 

Men takk for svar :)

 

Anonymous poster hash: ae845...765

 

Nei syntes ikke det egentlig.   Han kan elske hele deg ! Du ER ikke din bagasje.

Du er den du er pga ting som har skjedd.

 

Men jeg forstår hva du mener da, det er ikke lett.

Ofte når man har hatt det veldig vondt så er det ikke lett å ha et forhold til noen.

Vanskelig å stole på en partner.  Men man må bare prøve , og gå til psykolog!

 

Du fortjener å være lykkelig !

 

 

Anonymous poster hash: 33832...d5d

Skrevet

Jeg sovna visst fra hele tråden i går. Takk for mange fine svar!

 

Det er nok litt riktig at jeg grubler for mye.

 

Til vanlig er jeg fornøyd med livet mitt, og jeg klarer å holde ting på avstand. Men hver gang det nærmer seg jul dukker det så mye opp i meg som jeg ikke klarer helt å kontrollere. Det er tida for familie, og når familien min er som den er, så klarer jeg ikke helt å glede meg over jul. I tillegg har jeg hatt en vanskelig høst hvor jeg gikk på en slags smell. Ting tar meg igjen, og jeg føler meg helt fremmed hjemme. Trekker meg mye inn i meg selv og grubler. Jeg har hatt en del kontakt med en god venn som jeg føler forstår meg mye bedre enn mannen min. Det føles sårt... 

 

HI



Anonymous poster hash: ae845...765
Gjest elisa bt
Skrevet

Du er ikke fortiden din, men fortiden har vært med på å forme den du er nå. Dermed tenker jeg at hvis mannen elsker den han møter nå, så elsker han hele deg, selv om han ikke kjenner hele fortiden din. Likevel kan jeg forstå at det oppleves som vanskelig at mannen, selv om han gjør så godt han kan, ikke helt forstår det du har vært gjennom.

 

Du sier det er en tøff periode nå. Går du i behandling? Hvis du snakker med eventuell behandler på forhånd kan det hende du kan ta med deg mannen på en samtale, så kan behandleren hjelpe dere ved å gi ham noen knagger/en annen type forståelse? Jeg tenker at det du forteller er dine konkrete opplevelser, mens det behandleren kan si noe om er hvordan slike ting vanligvis påvirker mennesker, hvilke reaksjoner som er vanlige. Kanskje den type kunnskap kan gi ham de knaggene du føler at han mangler nå? Hvis du ikke går i behandling kan dere kanskje prøve å finne noen bøker om temaet?

 

Jeg tenker at hvis du bestemmer deg for å ta opp med mannen at du føler han ikke helt forstår, så bør du legge vekt på at du vet han møter deg så godt som han har forutsetning for. 

 

Også et lite tips når det gjelder julen. Det kan godt hende det hjelper å bryte noen tradisjoner. Du kan lage din egen jul, med nye tradisjoner, som er annerledes en de du kjenner hjemmefra. Nå vet jo ikke jeg hvilke del av julen du har dårligst minner ved, men la oss for eksempelets skyld tenke oss at når dere gikk rundt juletreet ble det alltid bråk og spetakkel. Kanskje man i din jul heller skal sette opp stoler og leke stolleken rundt treet? Eller bare ikke gå rundt treet i det hele tatt? Var julemiddagen et problem? Kanskje du kan bytte ut middagsretten? Flytte tidspunktet? Omorganisere bordplasseringen? Spise på kjøkkenet i stede for på stua? Jeg snudde opp ned på alle mine juletradisjoner for mange år siden, før det pleide jeg også å grue meg til jul, nå gleder jeg meg hvert år.

 

Hvis du bestemmer deg for å snu på noen av tradisjonene kan det også kanskje være en måte å gi mannen flere knagger? Hvis han får være med på endringsprosessen er det kanskje lettere å forstå den veien du har gått før dere møttes?

 

Ellers tror jeg det er sunt både for deg og han om du, dersom du klarer det, "kommer opp å trekker litt luft" innimellom. Det er slitsomt å bearbeide vonde ting, det er også slitsomt å stå ved siden av å prøve å forstå. Så hvis du klarer å la det ligge litt innimellom, ikke fordi det ikke er viktig å ta tak i, men fordi det også er viktig å leve, å glede seg over her og nå, og å bare være kjærester. Nå sier jeg dette med forbehold om at jeg ikke vet hvor langt nede du er. Hvis man er veldig langt nede kan dette virke uoverkommelig. I så fall kan det kanskje være et mål å komme seg til et punkt der det vil være mulig.

 

Mange gode tanker sendes i din retning!

Skrevet

Jeg går dessverre ikke i behandling. Jeg prøvde for noen år siden, men jeg mislikte hele opplegget, da det virket som det eneste de ville var å medisinere meg. Så jeg sluttet. Nå har jeg ikke orket å begynne på nytt, da det tar så innmari lang tid før en eventuell behandler forstår situasjonen, så det føles som et skikkelig tiltak å begynne.

 

Jula feires hjemme allerede, og vi prøver å lage egne tradisjoner. Problemet er at jeg ikke kan la være å invitere min mor, for da blir hun helt alene. Så jeg føler at jeg må utsette meg for å være sammen med henne enda det bare gir meg vonde følelser. 

 

Jeg er ikke så langt nede at jeg ikke klarer å ha hodet over vannet noen ganger, men jeg kjenner at det presser seg på og at jeg på en måte er nødt til å ta tak i litt ting nå hvis det ikke virkelig skal smelle. 

 

Takk for gode tanker, og utfyllende svar!

 

HI

 



Anonymous poster hash: ae845...765
Skrevet

 

Hvordan er det å være i et forhold? Klarer dere å dele alt av dere selv?

 

Jeg sliter sånn med at samboeren min har så lite bagasje. Jeg vet, luksusproblem egentlig, det er jo ikke som at jeg vil at han skal slite masse med livet og seg selv. Det som blir problemet er at jeg ikke klarer å dele alt med han. Det jeg deler blir jeg ikke møtt med på den måten jeg ønsker - han har rett og slett ikke forutsetninger for å forstå ettersom han aldri har opplevd noe særlig vondt i livet. Han har foreldre som bryr seg og som alltid har stilt opp. Han har vokst opp i harmoni med omgivelsene. Jeg har et veldig problematisk forhold til familie og står veldig alene i verden på den måten. Vi ble sammen når jeg hadde en veldig god periode som varte lenge, og da var det så deilig og ukomplisert å leve med en som var "hel" på en måte. Etterhvert har ting tatt meg litt igjen, og jeg har innsett at bagasjen jeg har med meg kommer til å følge meg resten av livet.

 

Det oppleves veldig vanskelig å ikke kunne vise alle sider av meg selv hjemme. Det verste jeg vet er å bli misforstått og ikke hørt, så da holder jeg heller ting for meg selv så jeg slipper å oppleve det.

 

Bah.. Dagens utblåsning :(

 

Anonymous poster hash: ae845...765

Jeg skjønner deg veldig godt. Er selv sammen med en som har hatt en lykkelig barndom i forhold til meg selv. Han er veldig støttene - men tror ikke han helt forstår hvordan jeg har det.

 

Jeg har mine dager hvor jeg har det ekstra vanskelig å har behov for å prate om det, der han mener jeg bare må glemme.

Lettere sagt en gjort for å si det sånn.

 

Du får bare trøste deg med at du ikke er alene, ihvertfall!

 

Klem:)

 

 

 

Anonymous poster hash: 1e9c6...4da

Skrevet

Det hjelper litt at man ikke er alene om å ha det sånn. Samtidig forsvinner ikke problemene i forhold til samboeren. Men takk for svar, og klem :)

 

HI



Anonymous poster hash: ae845...765
Skrevet

 

Jeg tror det er viktig å dele historien din med ham. Du bør også si i fra om du reagerer utenfor "normalen" pga noe du har opplevd. Han skal imidlertid ikke være terapeuten men samlivspartner/kjæreste osv.

 

Jeg anbefaler at du søker hjelp i form av en terapeut der du kan få sortert tankene dine og arkivert det i riktig skuff på rett plass i hodet.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: c1203...121

 

 

 

Jeg tror det er viktig å dele historien din med ham. Du bør også si i fra om du reagerer utenfor "normalen" pga noe du har opplevd. Han skal imidlertid ikke være terapeuten men samlivspartner/kjæreste osv.

 

Jeg anbefaler at du søker hjelp i form av en terapeut der du kan få sortert tankene dine og arkivert det i riktig skuff på rett plass i hodet.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: c1203...121

 

Signerer denne :-)

 

Jeg har selv vokst opp under grusomme forhold og har altfor mye i baggasjen, dessverre.. Jeg er vel det man kaller løvetannbarn..

Min partner har vokst opp under normale forhold, så jeg føler også at han ikke kan sette seg inn i min situasjon og det er jo ikke så rart, man må nesten ha vært borti noe lignende for i det hele tatt å forstå..

 

Jeg går jevnlig til psykolog,dette startet jeg med i voksen alder.. Som liten og tenåring var det ingen hjelp å få, var gjerne sånn det var på 70-90 tallet...ingen brydde seg, selv om man burde. Etter at jeg startet med psykologbehandling, så har jeg fått det mye bedre med meg selv, og omgivelsene mine har også fått det mye bedre. Men det dukker til tider opp tanker helt i det blå..så helt kvitt fortiden blir man vel kanskje aldri..

Jeg ville fortalt samboeren om fortiden  og gjør du som meg, og som anonym over her nevner, nemlig å reagere utenfor "normalen" , så fortell han dette også, så forstår han forhåpentligvis..

 

Ønsker deg lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: ea101...661

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...