Gå til innhold

Er det vanlig å svare sin kjære sånn?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg og mannen min sliter en del med kommunikasjon. Han har en kollega som skal bli pappa på omtrent samme tid som oss, og innimellom forteller han om ting kollegaen gjør som feks spørsmål han har, hva han (på eget initiativ) handler inn, gleder osv... Mannen min er helt motsatt, bryr seg ikke mer enn akkurat nødvendig hva angår kontroller men engasjerer seg ikke utover dette, holder ikke på magen for å kjenne spark osv. I går sa jeg at jeg følte meg ganske alene om å glede meg over graviditeten og ikke hadde mange å dele det med og aller minst han. Da svarer han med: Jaaa, hva vil du jeg skal gjøre da? Hoppe rundt her og danse og være glad?

 

Er det vanlig å svare folk sånn, eller er dette uttalelsen til en som har begynt å gi skikkelig faen?

 

Anonymous poster hash: 4c896...533

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Det høres ut som uttalelsen til en som ikke ønsker å bli kritisert.

 

Det betyr ikke at han gir faen.

Skrevet

er vel ikke så uvanlig at mannfolk føler seg utafor graviditeten, at det på en måte ikke helt går opp for dem at det er en baby der og derfor har vanskelig for å engasjere seg på samme måten som vi som kjenner det på kroppen hele veien. Min var litt sånn, men elsket barna sine over alt på jord i det de entret verden



Anonymous poster hash: 085d9...0b4
Skrevet

Høres ikke helt koselig ut nei...



Anonymous poster hash: ffdfe...9f4
Skrevet

Vi har barn fra før, og jeg har måtte krangle meg til å få han til å "se" dem også... Er så frustrerende, når det faller seg så naturlig for meg å stille opp for barna og så vanvittig vanskelig for han.

Reagerer også på at han forteller om gleden kollegaen føler og jeg kan svare (ikke spydig) at de tingene kollegaen gjør er koselig og at vi mammaer setter pris på dette. Hadde vært flau over meg selv jeg... Skjønner ikke at han ikke ser det selv :/

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4c896...533

Skrevet

Han ønsker sikkert å føle ting annerledes enn det han gjør. Kanskje du rørte ved et sårt punkt? Kanskje han har innbilt seg at det ikke er noe han kan gjøre? Kanskje du kan snakke med han om hvordan han kan forberede seg til babyen kommer og hvordan han kan begynne å knytte båd til den lille, som å ta på magen, være med på kontroller el.?

 

Anonymous poster hash: 111a6...859

Skrevet

Han ønsker sikkert å føle ting annerledes enn det han gjør. Kanskje du rørte ved et sårt punkt? Kanskje han har innbilt seg at det ikke er noe han kan gjøre? Kanskje du kan snakke med han om hvordan han kan forberede seg til babyen kommer og hvordan han kan begynne å knytte båd til den lille, som å ta på magen, være med på kontroller el.?

 

Anonymous poster hash: 111a6...859

Det har jeg gjort. I dette og tidligere svangerskap. Og etter de er født også... Skulle ønske det gikk inn snart :) Men han får mer og mer piggene ute når det tas opp. Noe som ikke er særlig ofte, for er jo komplett umulig å få noe ut av han. Har sagt jeg ikke har det noe bra, og at jeg begynner å tenke på å få til dette selv, i stedet for å krangle meg til at unga og jeg får oppmerksomhet. Da sier han: OK.

Men så snur det som regel, og blir bra en periode før han tar ferie igjen. Både unga og jeg blir litt tussete av oppførselen. I de "gode" periodene sier han ingenting om motivasjonen for å bedre seg, og når vi har de dårlige periodene er han ikke enig i mine synspunkter. Men hvis han ikke er enig, hvorfor forandre seg da? Blir sprø av dette...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4c896...533

Skrevet

Han har vel en del motstand, og kanskje frykt, i kroppen mot en del slike "glad"-følelser da. Er mange som har det slik. Jeg blir sprø selv når jeg møter folk som "bare blir så innmari glad i mammahjertet sitt" for ett eller annet. Til og med mannen min er mer følsom og puslete enn meg, så når han vil ha "kos og klem og papphjertet blør etter litt kos fra mamsen", så ber jeg han om å gå og "kose" seg selv et visst sted. Ikke hyggelig av meg, jeg vet det selv, men jeg tror at ikke alle er like komfortable med sånne søte følelser.

 

Om han også er litt redd for alt det nye tidkrevende arbeidet som snart forventes av han, kan det være forståelig at han også reagerer med mye motstand om han i tillegg tror at du ønsker at han skal bli mer tøflete og bløt for deg og barnas skyld. Noen menn trenger å stå harde som stein, urørlige som bautaer, i frykt og i ansvar, ellers får de det ikke til.

 

Men ellers, så nei, han høres ikke så veldig hyggelig ut. Bare veldig utrygg, usikker og humørsjuk... 



Anonymous poster hash: bf396...a15
Skrevet

Kan jeg spørre hvorfor du ville ha et barn til med denne mannen når du skriver at du måtte krangle deg til at han skulle se de andre barna?

 

Anonymous poster hash: 6daca...684

Skrevet

 

Han har vel en del motstand, og kanskje frykt, i kroppen mot en del slike "glad"-følelser da. Er mange som har det slik. Jeg blir sprø selv når jeg møter folk som "bare blir så innmari glad i mammahjertet sitt" for ett eller annet. Til og med mannen min er mer følsom og puslete enn meg, så når han vil ha "kos og klem og papphjertet blør etter litt kos fra mamsen", så ber jeg han om å gå og "kose" seg selv et visst sted. Ikke hyggelig av meg, jeg vet det selv, men jeg tror at ikke alle er like komfortable med sånne søte følelser.

 

Om han også er litt redd for alt det nye tidkrevende arbeidet som snart forventes av han, kan det være forståelig at han også reagerer med mye motstand om han i tillegg tror at du ønsker at han skal bli mer tøflete og bløt for deg og barnas skyld. Noen menn trenger å stå harde som stein, urørlige som bautaer, i frykt og i ansvar, ellers får de det ikke til.

 

Men ellers, så nei, han høres ikke så veldig hyggelig ut. Bare veldig utrygg, usikker og humørsjuk...

 

Anonymous poster hash: bf396...a15

Måtte smile litt av det du skrev, så deg for meg :) Men nei, jeg er ikke særlig romantisk selv og ikke særlig klissete. Jeg ville ha kastet opp av et soverom med tente lys og roseblader strødd rundt.

 

Men, det det går på for meg, er å snakke i en ordentlig tone til unga, ta ansvaret han har vært med på å gå inn i. Ingen har tvingt han inn i dette, og jeg antok jo at siden han ble gift også ville finne sin rolle og glede med barna og familieliv. Men han er jo så sur. Skal ikke mye til før han farer opp og mister tålmodigheten med dem. Ikke det at han er slem altså, men synes vel lunta og forståelsen kunne vært lengre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4c896...533

Skrevet

Kan jeg spørre hvorfor du ville ha et barn til med denne mannen når du skriver at du måtte krangle deg til at han skulle se de andre barna?

 

Anonymous poster hash: 6daca...684

Det kan jeg godt fortelle :) Jeg har hele tiden ønsket flere barn, men var skeptisk til å få det med han. Var også da i tenkeboksen om å gå, men da jeg fant ut at jeg var sånn sett "uplanlagt" gravid igjen så ville jeg jo gjerne prøve litt ekstra. Noe jeg føler at jeg gjør også. Jeg er pådriver for parterapi, samtaler oss i mellom osv.

 

Skulle selvsagt ikke hatt barn med denne mannen i utgangspunktet. Lett å si nå når han har forandret seg så mye. Han var en gang i tiden verdens beste. Handymann, snill, omtenksom, gavmild, ga komplimenter osv. Han sitter det er slutt på det nå for da var det bare oss to... Sjarmerende, ikke sant? :-P Vi var i terapi, og da sa også terapeuten at han burde ta seg sammen (ikke så brutalt selvsagt). Etter den timen fikk han plutselig ikke mer fri fra jobben for å ta terapi.

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4c896...533

Skrevet

Flere med synspunkter? Er jeg bare ego eller?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4c896...533

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...