Er det noe galt med denne 5 åringen?

[Anonym bruker]

Jeg har fått ny kjæreste. Vi har vært sammen i 9 mnd og jeg har de siste 6 mnd brukt en god del tid sammen med sønnen hans.

Sønnen er en stille gutt, ikke sjenert, men rolig. Det jeg reagerer på er at alt er greit for denne gutten. Får han nei, så er alt "ok". Jeg reagerer faktisk på at han aldri trasser.

Min 6 åring er en rolig type han også, men han kan trasse som alle sunne barn gjør, etter min mening.

Denne 5 åringen virker også litt apatisk. Jeg har feks aldri sett han gråte, aldri sett han vise en genuin glede heller. Han kan le og smile, men ikke nok til å være "normal" mener jeg.

Kjæresten min er en streng, men kjærlig pappa. Gutten har aldri hatt kontakt med mamma'n sin for hun stakk når han var nyfødt.

I mitt hode så skal en normal 5 åring hyle, gråte, le, tulle, trasse og vise personlighet og gjerne ha sterke meninger.

Eller hva?

 

Anonymous poster hash: f5b41...f83

[Berta_78]

Barn er like forskjellige som voksne. Synes det skal mer til enn dette for at det skal være noe "galt". Men det er jo alltid bra å følge med!

[Anonym bruker]

Det trenger ikke være noe galt selv om gutten ikke viser følelser like heftig som du er vant til.

 

Anonymous poster hash: 2d25f...5ef

[Gjest Sekretøsa]

Min Nå 6åring er og en som sier ok til alt...

[Anonym bruker]

Det trenger ikke være noe galt med ham, men jeg skjønner godt at du reagerer - jeg har aldri møtt en 5-åring som er slik du beskriver (og jeg har møtt mange, siden jeg har jobbet med barn i mange år). Kanskje han er deprimert? Virker han redd faren sin?

Anonymous poster hash: 36414...390

[Anonym bruker]

Vet ikke om han kan være deprimert, men han virker ikke redd for faren sin nei, men han bare virker som at han har gitt opp det å ha en mening, om du skjønner.

 

Anonymous poster hash: f5b41...f83

[Anonym bruker]

Min gutt har aldri trasset , hylt eller smelt med dører! Absolutt ingenting galt med ham

Det meste er greit for ham. Om han er uenig i en sak så snakker vi normalt om det.

 

Anonymous poster hash: cbfef...5a3

[Anonym bruker]

Jeg var sånn og jeg var deprimert som femåring....

Anonymous poster hash: af382...d29

[Anonym bruker]

Det høres ut som min sønn du beskriver, og han er en trygg, glad og tilfreds godgutt.

 

Anonymous poster hash: 4828c...4f4

[Anonym bruker]

Ok, et eksempel:

 

Vi lovet barna at vi skulle gå i lekeland for et par uker siden. Så kræsjet kjæresten min bilen litt senere på dagen, den måtte taues, ordne med verksted osv, så det ble desverre ikke lekeland allikevel.

 

Min sønn ble lei seg, hylte ikke, skrek ikke, men sa at han ville, at vi hadde lovet osv.

Sønnen til kjæresten min sa bare "ok".

 

Jeg mener, ALT er "ok". Jeg synes ikke at brutte løfter ovenfor barn er greit, og det er noe vi gjør vårt beste for å unngå, men en sjelden gang så skjer det og da er fortsatt alt "ok".

 

Det kan jo ikke være normalt?!

 

Anonymous poster hash: f5b41...f83

[Anonym bruker]

Høres ut som min 6 åring det der, og hun er det ingenting galt med. Jeg var også slik under hele oppveksten. Barn er ulike. Jeg kjenner flere 5-6 åringer som er slik, og jeg kjenner flere som ligger helt i den andre enden av skalaen. Alle er da helt normale barn.

Anonymous poster hash: 2aa0f...37d

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å vite uten å ha møtt barnet men mye kan tyde på at alt ikke er som det burde. Jeg har noen bekjente som har barn som oppfører seg liknende og de barna har ikke en optimal oppvekst. De har det de trenger materielt sett og greie bo forhold og det meste virker greit utad men barna blir kjeftet på for den minste lille ting, de er utrygge på foreldrene pga foreldrenes store krav og kjefting. De har aldri fått utvikle seg som egne personligheter og oppfører seg slik du beskriver. De blir ikke sett for den de er og da er det mange som resignerer og gir litt opp slik som du beskriver.

 

Anonymous poster hash: d895a...166

[Anonym bruker]

Jeg har fått ny kjæreste. Vi har vært sammen i 9 mnd og jeg har de siste 6 mnd brukt en god del tid sammen med sønnen hans.

Sønnen er en stille gutt, ikke sjenert, men rolig. Det jeg reagerer på er at alt er greit for denne gutten. Får han nei, så er alt "ok". Jeg reagerer faktisk på at han aldri trasser.

Min 6 åring er en rolig type han også, men han kan trasse som alle sunne barn gjør, etter min mening.

Denne 5 åringen virker også litt apatisk. Jeg har feks aldri sett han gråte, aldri sett han vise en genuin glede heller. Han kan le og smile, men ikke nok til å være "normal" mener jeg.

Kjæresten min er en streng, men kjærlig pappa. Gutten har aldri hatt kontakt med mamma'n sin for hun stakk når han var nyfødt.

I mitt hode så skal en normal 5 åring hyle, gråte, le, tulle, trasse og vise personlighet og gjerne ha sterke meninger.

Eller hva?

 

Anonymous poster hash: f5b41...f83

Det kunne vært min sønn du beskrev.han er idag tenåring og helt normal:) da han var en 10-11 år forandret han seg endel, ble mer utadvent og gjøgler, men fortsatt er han en supersnill gutt som det aldri er "bråk" med.

 

Anonymous poster hash: e0410...8e1

[Anonym bruker]

Ok, et eksempel:

Vi lovet barna at vi skulle gå i lekeland for et par uker siden. Så kræsjet kjæresten min bilen litt senere på dagen, den måtte taues, ordne med verksted osv, så det ble desverre ikke lekeland allikevel.

Min sønn ble lei seg, hylte ikke, skrek ikke, men sa at han ville, at vi hadde lovet osv.

Sønnen til kjæresten min sa bare "ok".

Jeg mener, ALT er "ok". Jeg synes ikke at brutte løfter ovenfor barn er greit, og det er noe vi gjør vårt beste for å unngå, men en sjelden gang så skjer det og da er fortsatt alt "ok".

Det kan jo ikke være normalt?! Anonymous poster hash: f5b41...f83

I dette tilfellet synes jeg det mer virker som om gutten forstår at det har skjedd noe uforutsett som ikke er deres feil og som det ikke kan gjøres noe med enn at det er noe galt med gutten. Jeg tror ikke noen av mine heller ville laget noen bruduljer i en slik situasjon.

 

 

Anonymous poster hash: 2d25f...5ef

[Anonym bruker]

Ok, et eksempel:

 

Vi lovet barna at vi skulle gå i lekeland for et par uker siden. Så kræsjet kjæresten min bilen litt senere på dagen, den måtte taues, ordne med verksted osv, så det ble desverre ikke lekeland allikevel.

 

Min sønn ble lei seg, hylte ikke, skrek ikke, men sa at han ville, at vi hadde lovet osv.

Sønnen til kjæresten min sa bare "ok".

 

Jeg mener, ALT er "ok". Jeg synes ikke at brutte løfter ovenfor barn er greit, og det er noe vi gjør vårt beste for å unngå, men en sjelden gang så skjer det og da er fortsatt alt "ok".

 

Det kan jo ikke være normalt?!

 

Anonymous poster hash: f5b41...f83

Jeg har en treåring som er slik. Han er utrolig lett å snakke med, og forstår det med én gang hvis man forklarer på en ordentlig måte. Han har alltid vært sånn, la seg sjøl når han var trøtt som toåring osv. Han kan si "jammen, det går bra!" hvis det skjer noe uforutsett. Han er verdens mest fornøyde, blide, harmoniske unge som er trygg på både oss og seg selv. Nå skal det sies at han viser alle typer følelser ellers da, han kan både bli sint, lei seg og trasse, og vise stor glede.. Så det er vanskelig å si når man ikke har møtt barnet du beskriver, å aldri være sint eller trasse er heller ikke bra, men noen barn er bare veldig tilpasningsdyktige og fleksible. Har du snakket med pappaen om det?

 

Anonymous poster hash: c939e...ad5

[Anonym bruker]

Det kan være helt normalt, eller det kan være at gutten ikke er trygg på deg. Vi alle, voksne som barn viser lettere våre dårligere sider når vi er trygge!

 

Anonymous poster hash: a2fdb...3a5