Sønnen min liker meg ikke lengere :(

[Anonym bruker]

Etter lillebror ble født, han er 8 mnd nå, så har eldstemann blitt mere trukket til faren..

I starten så var det mye sjalusi, siden han tidligere alltid var midtpunktet og fikk all oppmerksomeheten alene. Men nå som de er to, så har mye av tiden min gått i amming og byssing på lillebror. Jeg prøver så godt jeg kan å få like mye tid til begge, men det er lettere sagt en gjort. Jeg sparker ball, bygger med klosser, leker med biler, fargelegger og maler så mye jeg kan med eldstemann - og så blir vi avbrutt når lillebror gråter og vil ha mat eller oppmerksomhet. Og da blir det gråting på storebror. Han er 2 år, så det er vanskelig å forklare ham hvorfor det blir sånn. Jeg prøver hver dag å ligge på gulvet å leke med begge, men det funker dårlig når dem leker helt forskjellig.

 

Både jeg og faren har prøvet så godt vi kan å bytte på det, at jeg leker med eldstemann og han minstemann, men det går ingen av ungene med på. Eldste vil bare være sammen med pappa og minste bare sammen med mamma.
Når faren er på jobb, så roper bare eldste etter pappa hele tiden, og jeg prøver å skal leke med han, men det vil han ikke lengere. Da sier han bare "nei, pappa!" "Vil du ikke leke med mamma?"  "Nei!"

 

Jeg savner ham Jeg vil ikke at sønnen min ikke skal like meg lengere.
Noen som har noen råd?

 

 

Anonymous poster hash: 3af7c...79e

[*Miss Marple*]

Fortsett som dere gjør, så går det plutselig over

 

Det er en helt naturlig reaksjon på å miste all oppmerksomhet samtidig som han er i alderen til å løsrive seg.

 

Trøst deg med at han med dette viser at han er trygg på at mamma alltid vil være der for han. Et utrygt barn hadde aldri våget å avvise mamma'n sin på den måten.

[Gladmor30]

Jeg sliter med samme problemet. Forskjellen er at babyen her har ikke blitt født enda.. hun viser tydelig avsky mot meg og magen :/ kjempetrist. Håper d snart går over.

[Anonym bruker]

Snart kommer jul, godt og presanger. Da skal du se du er verdens beste mamma igjen.

Anonymous poster hash: 9f82b...fd3

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

En 2 åring kan være et svært sårende individ for oss mamma'r. Hadde den samme runden med min på tross av at han var enebarn da. Pappa og farfar trumfet mamma lett!

 

Når de får språk, går selv og begynner å bli selvstendige, så skal de visst være litt korte mot mamma, det er en naturlig greie. Snakket med folk som har utdannet seg innen småbarn, og alle sa det samme, at barn mellom 18 mndr og 3 år løsriver seg fra mamma for å klare seg selv.

 

Så prøv å være glad for at barnet er på vei til å bli stor og det går over! Må er min 5 år, og han er i den fasen hvor han skal gifte seg med meg

[Anonym bruker]

Det var godt å lese at dette er normalt og at det ikke er meg som er poblemet. Jeg får så vondt i mammahjertet når han ikke lenger ønsker å være sammen med meg. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at 3 ble til 4 mens han enda er så liten selv. Og da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker sånn, for jeg ønsker ikke lillebror bort på noen måter. Ungene mine er alt for meg og jeg ønsker at virkeligheten var like enkel som på film!

Håper dette går over snart, og at jeg ikke plutselig en dag får to unger som ikke vil være sammen med mamma.

 

HI

Anonymous poster hash: 3af7c...79e