Jeg får så vondt av min venninne...

[Anonym bruker]

Det virker som om alt mannen hennes sier går rett hjem hos henne. Altså, han er ikke direkte slem men han gjør og styrer akkurat som han vil sitt eget liv, og så innretter hun seg etter han. Og blir mer og mer sliten merker jeg. 

 

F.eks. i kveld så skulle vi på en samlingskveld/underholdningskveld på skolen og han skulle være med. Så plutselig hadde de fått en invitasjon til en forestilling i morgen kveld og da "orket" han plutselig ikke å være med, fordi han liksom "ikke orker å gå ut/gjøre noe to kvelder på rad". Greit nok, men han var ikke hjemme i kveld, han var ute på baren som han eier. Det var sikkert mer spennende for han, men det ble jo til at hun måtte gjøre dette alene med barna. 

 

En annen ting var at de gikk til anskaffelse av en katt her for en stund siden. Min venninner ville ikke, men barna har maset seg til den og far sa ja og gjennomførte dette. Han er jo aldri hjemme og ser jo snurten av katta dagen lang. Det blir hun som må ta seg av denne katta som mjauer dag og natt og skremmer lillejenta deres. Han driter i dette. Hennes problem.

 

Jeg har mange sånne historier og noen er verre enn andre men i det store og hele så går det på at han gjør akkurat som han vil, hun unnskylder han innimellom menn bærer tydelig preg at hun synes det er slitsomt. 

 

I tillegg så mistet hun broren sin i en ulykke for noen måneder siden og han har gitt nesten klar beskjed om at nå får hun komme over dette. 

 

Aaaargh, jeg blir så sur på hennes vegne, og vet nesten ikke hva jeg skal si hver gang hun forteller. Jatter jo bare litt med noen ganger og hinter litt noen ganger om at hun kanskje burde gi han litt av ansvaret. Men i det siste så synes jeg at hun ser mer sliten ut enn vanlig. 

 

Man får vel ikke gjort noe i sånne situasjoner....bare la det skure og gå?

Anonymous poster hash: 5d2c9...129

[Anonym bruker]

Jeg har det slik med en venninne. Hun lever et liv med barn og hund og mannen lever sitt liv med hobby og kamerater. Han tar ikke del i noenting som har med familieliv, ferier kler annet. Han bidrar økonomisk da hun ikke er i jobb, og jeg ser at hun blir mer og mer sliten. Har tatt det opp med henne mange ganger, men hun stenger oss litt ute. Hun unnskylder han om jeg sier noe, men klager på han om det er hun som bringer det opp. Det er en vanskelig situasjon og jeg er ganske rådvill jeg også.

 

Anonymous poster hash: e4d59...08f

[Anonym bruker]

Hi

Ja, det er kjempevanskelig. Mannen til venninna mi er den som har ordna det veeeeeldig godt økonomisk. Han er god for millioner og de har det meste og mer enn det. Men han bare ordner og styrer som han vil og regjererer der hjemme som bare det. På sine premisser. 

 

Jeg føler ikke at det er min sak overhodet, men når jeg ser at hun er sliten på den måten så synes jeg synd på henne som ikke klarer å stå på sitt og få fram sitt synspunkt. Hun får bare høre at hun er vanskelig og sytete om hun ikke følger han...dette er jo skikkelig hersketeknikker. Ikke bra i det hele tatt.

 

Men samtidig tenker jeg at hun må ta ansvar selv for dette, det er jo ikke mitt problem. Jeg kan ikke si til henne hva jeg synes om dette (før hun spør meg). Jeg får heller bare støtte henne som best jeg kan, og hinte til ting hun burde reagere på.

 

 

Anonymous poster hash: 5d2c9...129

[Anonym bruker]

Det går jo an å si at du ser at hun er sliten, spørre om det er noe du kan gjøre og si at det kan være lurt å prate med mannen hennes. Men samtidig understreke at du vil støtte henne. Hun trenger å stå opp for seg selv ovenfor mannen sin og det kan du som en god venninne hjelpe henne med.

 

Anonymous poster hash: e4d59...08f

[Anonym bruker]

Jeg hadde sendt bekymringsmeld til bv.

 

(der er nemlig svaret på alt her inne)

 

Anonymous poster hash: ccce3...a8c

[Anonym bruker]

Synes ikke synd på henne. Hun er i forholdet frivillig. Hun jobber kanskje ikke så hun er økonomisk avhengig?

Hun må selv ta vare på egne interesser. Hun er voksen.

 

Anonymous poster hash: 37faa...876

[Anonym bruker]

Hi

Ja, jeg vet det. Det er frivillig, men etter så mange år så er frivillig et litt rart ord å bruke. Selvfølgelig kan hun gå, men er det verdt det? Vet at teknikken hennes for noen år siden var å lukke ører og øyne og bare la han styre på når han gjorde det; prøve å ikke la det plage henne. Men det funker nok ikke i lengden. Problemet er jo der, periodevis i hvert fall. Ikke så lett å bare la det skli hver gang. 

 

Men sant nok, det er ikke mitt problem. Hun får ta ansvaret selv.

Anonymous poster hash: 5d2c9...129

[Superdolly]

Det er fint at du bryr deg, synes jeg. Fint at du ønsker å stille opp for venninnen din. Samtidig er dette utrolig vanskelig.

 

Dersom du tar opp temaet, kan du risikere at hun går rett i forsvar, setter alle piggene ut og synes du er skikkelig kjip som kritiserer hennes mann, hennes valg og hennes liv. Jeg sier ikke at hun kommer til å gjøre det, helt sikkert, men det kan skje. Det kan jo også skje at hun tar det for det det er, omsorg fra en venninne som bryr seg. Og at det kan være det puffet hun trenger for å komme seg ut av hengemyra.

 

Det er vanskelig, dette. Det er aldri lett å skulle blande seg inn i andres liv. Det kan jo også hende at det er faktorer inne i bildet som ikke du vet om, og som er med på å holde henne i dette ekteskapet.

 

Mitt råd er at du viser henne at du bryr deg, stiller opp så sant du kan og hører på henne når (hvis) hun sier noe. Jeg vet ikke om du skal ta opp temaet av deg selv, for jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke hvordan hun vil kunne reagere. Det er det du som vet best, og derfor må du selv avgjøre dette.

 

Husk at du ikke kan ta valgene for henne, selv om kanskje du ser bedre enn henne hva hun trenger akkurat nå. Det er lettere å få oversikten når man sitter på utsiden og ser på, enn når man står midt oppi det. Samtidig er det også lettere å ikke få med seg hele bildet.