Noen her som har opplevd psykisk mishandling...?

[Spente med nr 3 i vente...]

?

[mammantil 2]

Kan du utbrodert det litt mer? Ja jeg har både opplevd både fysisk og psykisk mishandling.

[Januars lykkeliten]

Ja...

[lillesmula]

Ja, i 18 år.

Endret 23. november 2013 av lillesmula

[mammantil 2]

Er det noe du lurer på siden du spør?

[mammsen84]

hvordan det?

[Spente med nr 3 i vente...]

Min stefar har alltid vært en person jeg både har frykta og godtatt... Når vi var små gikk vi alltid på tå hev i frykt for neste gang han ble sint. Kunne være bare fordi vi hadde glemt å lukke baderomsdøra.. Jeg har aldri tenkt på det som psykisk mishandling, men nå synes jeg måten han oppfører seg mot min mor er på grensen.

Han unnlater å fortelle en del ting, ting som mamma ikke MÅ vite, men som ikke skulle være noen grunn til å ikke vite. Han ljuger for at ho ikke skal få vite sannheten. Noe så patetisk som at sønnen har vært sjukemeldt siden mars.... (Tenker at når en lever sammen er sånne ting naturlig å fortelle).

Ognår mamma spør, så har ho ikke noe med det.

Han lar være å svare når ho sier noe.

Kan skjelle ho ut for ingenting

True ( ho har bare fortalt en episode, om det er flere vet jeg ikke)

Når jeg spør om barnevakt så må mamma alltid spørre han, han sier ofte han må tenke på det. Han er uføretrygda (skjønner ikke hvorfor) så det skal ikke være noe "sliten etter en uke på jobb grunn..."

 

Han har aldri slått oss, og heller ikke mamma... Tror jeg..

 

Er dette på grensa til psykisk mishandling eller er det bare en sur og tvert mann.. UTEN selvinnsikt, for det eier han ikke...

[lillesmula]

Min stefar har alltid vært en person jeg både har frykta og godtatt... Når vi var små gikk vi alltid på tå hev i frykt for neste gang han ble sint. Kunne være bare fordi vi hadde glemt å lukke baderomsdøra.. Jeg har aldri tenkt på det som psykisk mishandling, men nå synes jeg måten han oppfører seg mot min mor er på grensen.

Han unnlater å fortelle en del ting, ting som mamma ikke MÅ vite, men som ikke skulle være noen grunn til å ikke vite. Han ljuger for at ho ikke skal få vite sannheten. Noe så patetisk som at sønnen har vært sjukemeldt siden mars.... (Tenker at når en lever sammen er sånne ting naturlig å fortelle).

Ognår mamma spør, så har ho ikke noe med det.

Han lar være å svare når ho sier noe.

Kan skjelle ho ut for ingenting

True ( ho har bare fortalt en episode, om det er flere vet jeg ikke)

Når jeg spør om barnevakt så må mamma alltid spørre han, han sier ofte han må tenke på det. Han er uføretrygda (skjønner ikke hvorfor) så det skal ikke være noe "sliten etter en uke på jobb grunn..."

Han har aldri slått oss, og heller ikke mamma... Tror jeg..

Er dette på grensa til psykisk mishandling eller er det bare en sur og tvert mann.. UTEN selvinnsikt, for det eier han ikke...

Jeg synes det blir for vanskelig å si om det er en tverr mann, eller noe mer utifra det du skriver. Kanskje det er bedre hvis du snakker med moren din? Spør om hun har det bra osv. Psykisk mishandling slik jeg har opplevd det, går ut på å bryte ned andre, få dem til å føle seg null verdt.

[Spente med nr 3 i vente...]

Ho har det ikke bra, og kommer nok til å flytte, tror jeg.. Ho veit at vi stiller opp og og vil hjelpe ho med alt...

Han har ikke klart å brutt ho ned, men samtidig så går det meste etter hans pipe.. Jeg er ikke ute etter at det SKAL være psykisk mishandling han driver med.. Bare lurte litt på om vi kanskje har undervurdert måten han har oppført seg på i alle år...

Han er en spesiell mann, som jeg tror kommer til å bli innmari ensom om mamma reiser.. Er nok bare den ene sønnen som kommer til å komme på besøk... Han har to og forskjellsbehandler veldig..

[Gjest Beatrix Potter]

Både fysisk, psykisk, og jah.. ALT.
Ble slått av min egen far fra alderen 4-13. Mobbet på hele grunnskolen, blitt overfalt 3 ganger av eldre menn, en mann i forrige uke prøvde å bryte seg inn i blokka våres.

Alt det her har jo satt sine dype spor, selvfølgelig. Når siste ganga faren min slo meg på julaften da jeg var 13, satte jeg ned foten. Jeg trente topp styrke fra den dagen av, jeg styrket meg selv, og en dag da jeg var 14, så var faren min skikkelig sint den dagen, og jeg var redd han skulle slå meg. Så sa jeg til han;" Slår du meg faen en gang til, så får du deg selv ett blått øye." Han visste jeg var sterk, og slo meg aldri igjen etter at jeg sa det. Han slo også moren min, men aldri søstera mi som var årsaken til alt trøbbelet hjemme. For hennes tabber, så ble jeg straffet, slått og sparket av min egen far. Mamma har jeg alltid vært litt automatisk sint på, siden hun aldri gjorde noe med det, hun hjalp meg aldri. Hun slo meg også noen ganger.

Den dag i dag, så er jeg ekstremt mannevond. Med det samme en manns-person høyner stemmen og får en sint energi, blir jeg redd med engang og reagerer voldsomt på det. Psykisk syk har jeg vært siden jeg var lita.
Blitt mobbet hele livet, men heldigvis ikke den dag i dag

Men en skal aldri la seg bli tråkka på. Blir en slått, så sett ned foten og sett en stopper på det.

 

Endret 28. november 2013 av Zarandy