Noen som har kuttet ut mye av familien her?

[Anonym bruker]

Etter at mamma gikk bort er limet i familien blitt borte.

Mormoren min er ikke helt frisk i sin mentale helse for å si det slik. Det er det kollektiv enighet om.

Hun drenerer krefter fra meg, men er god når hun er god. Men, du vet aldri hvilket humør hun er i. Alle har gått på tåspissene rundt henne hele tiden. Jeg er lei. Hun er i dag på eldresenter.

Tanten min er ikke så veldig mye bedre. Verdensmester slik hun ser seg selv, men gjør ikke det døyt for andre.

Når vi skulle selge leiligheten til mormor, ble jeg stående med ALT alene. Både rydding, deling, vasking osv. Og jeg hadde ingenting med salget å gjøre. Måtte lage esker å dele det jeg antok de andre ville ha.

 

Så er det søskenbarnet til min mor. Hun spør meg om ting hele tiden. Forventer at jeg skal kjøre hennes mor til lege, sykehus, besøke hun, og hun forventer konstant ting av meg. Jeg har passet ungene i mange år, men aldri fått noe i retur.

 

Jeg er sykt lei! Jeg har valgt å ta avstand fra de. Og savner de ikke det døyt!

 

Nå er julen snart i anmarsj, og det kommer spørsmål om vi ikke skal være sammen.

Jeg blir helt urolig inni meg, for jeg har ikke lyst. Nå kommer jeg sikkert bare til å høre hvor dum jeg er som ikke har stilt opp for de eldre i familien eller hjulpet til med noe på lenge.

 

Jeg orker de ikke.

For å være ærlig, så savner jeg ingen i familien min bortsett fra tantebarnet mitt og søsteren min. ( når vi ikke har sett hverandre på en stund).

 

kanskje det er meg det er noe galt med?

Anonymous poster hash: caf2e...73a

[Anonym bruker]

 

Etter at mamma gikk bort er limet i familien blitt borte.

Mormoren min er ikke helt frisk i sin mentale helse for å si det slik. Det er det kollektiv enighet om.

Hun drenerer krefter fra meg, men er god når hun er god. Men, du vet aldri hvilket humør hun er i. Alle har gått på tåspissene rundt henne hele tiden. Jeg er lei. Hun er i dag på eldresenter.

Tanten min er ikke så veldig mye bedre. Verdensmester slik hun ser seg selv, men gjør ikke det døyt for andre.

Når vi skulle selge leiligheten til mormor, ble jeg stående med ALT alene. Både rydding, deling, vasking osv. Og jeg hadde ingenting med salget å gjøre. Måtte lage esker å dele det jeg antok de andre ville ha.

 

Så er det søskenbarnet til min mor. Hun spør meg om ting hele tiden. Forventer at jeg skal kjøre hennes mor til lege, sykehus, besøke hun, og hun forventer konstant ting av meg. Jeg har passet ungene i mange år, men aldri fått noe i retur.

 

Jeg er sykt lei! Jeg har valgt å ta avstand fra de. Og savner de ikke det døyt!

 

Nå er julen snart i anmarsj, og det kommer spørsmål om vi ikke skal være sammen.

Jeg blir helt urolig inni meg, for jeg har ikke lyst. Nå kommer jeg sikkert bare til å høre hvor dum jeg er som ikke har stilt opp for de eldre i familien eller hjulpet til med noe på lenge.

 

Jeg orker de ikke.

For å være ærlig, så savner jeg ingen i familien min bortsett fra tantebarnet mitt og søsteren min. ( når vi ikke har sett hverandre på en stund).

 

kanskje det er meg det er noe galt med?

 

Anonymous poster hash: caf2e...73a

Man MÅ ikke like familien sin. Og det er mye mer dusfunksjonelle familier der ute en vi er klar over.

 

Du vil jo ikke være venn med folk som bare skal ha uten å gi. Samme gjelder familie.

Nå er jeg ekstremt kynisk og etter flere år med misbruk har jeg akseptert at det er Ok å ikke like sin egen familie. Jeg har kuttet ut tre personer og har det så fint med meg selv nå.

Tenk på deg selv og gjør det du må.

Venner er den familien du velger selv, familie får man dessverre bare tildelt.

 

Anonymous poster hash: 4eb06...477

[Jallow B]

Man skal omgi seg med mennesker som gjør en lykkelig og tilfører noe positivt til livet sitt.

Det baserer jeg meg på, og det har medført at noen i familien ringer jeg aldri til, vi snakkes kun ved familiesammenkomster eller via gratulasjonsmeldinger. Helt i orden for meg.

 

Min mor har jeg minimalt kontakt med fordu hun snakker stygt om meg og mine valg ( jeg ble ikke "slik hun håpet på her i livet", dvs så A4 som mulig. ), ekteskapet mitt, valg om bosted, håret mitt, hudfargen til mannen osv osv osv. SÅ jeg har trukket meg unna.

[Anonym bruker]

Jeg har noen i nær familie som jeg hadde klart meg fint uten, MEN som jeg likevel prøver å ha en noenlunde grei tone med av hensyn til mine barn. Disse personene er glad i ungene mine og behandler dem fint, og barna setter pris på dem, så da blir det fryktelig egoistisk av meg å kutte alle kontakt selv om jeg nok hadde gjort det dersom jeg kun hadde meg selv å ta hensyn til. Noe annet ville vært utenkelig for meg, og jeg synes det er skamløst egoistisk av foreldre å ikke ta hensyn til eventuelle småbarn i slike tilfeller.

Anonymous poster hash: ca10a...7a3

[Anonym bruker]

 

....og jeg synes det er skamløst egoistisk av foreldre å ikke ta hensyn til eventuelle småbarn i slike tilfeller.

 

Anonymous poster hash: ca10a...7a3

 

 

Du skriver at "det er skamløst egoistisk av foreldre å ikke ta hensyn til eventuelle småbarn i slike tilfeller".

Da håper jeg du mener kun i akkurat ditt tilfelle hvor det "bare" er at det er det er noen du kunne klart deg fint uten.

 

For noen så er det negative så overveldende at det faktisk blir skamløst å IKKE fjerne seg fra slike familiemedlemmer. Som # 2 skrev, så er det mange flere dysfunksjonelle familier enn de fleste er klar over. Dysfunksjonell i alvorlig grad.

 

Jeg har måttet kutte familiemedlemmer bort fra mitt liv, også svært nære familiemedlemmer. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte! Og min erfaring er at når det er så ille at man til slutt velger å kutte ut familie, da er det gode grunner til det.

 

Det er stor forskjell på å være egoistisk og det å faktisk sørge for at man selv overlever og greier å ha et greit liv.

 

 

HI - det er ikke lett å kutte ut familie. Du vil trolig bli det store svarte fåret i familien, og må tåle å kanskje bli frosset ut av andre familiemedlemmer og bekjente også.

Nå er det vanskelig å vite akkurat hvor ille situasjonen er for deg, det kommer an på hvor lenge det har vært slik, hvor ofte du må stille opp eller høre på negative ting.

Hadde jeg vært deg ville jeg først prøvd å sette veldig tydelige grenser. Si til søskenbarnet til din mor at du har for mye å gjøre, så hun får finne en ordning på det selv fremover. Strengt tatt så trenger du ikke begrunne det, men har du en "god" grunn å komme med, så vil det trolig gjøre det enklere for deg.

 

Når det gjelder julen så ville jeg kommet dem i forkjøpet. Ring til dem og si at denne julen så trenger du og din familie å være alene (eller skal dere være sammen med andre, så bruk dem som unnskyldning). Si at du i år ikke har overskudd til å holde noe juleselskap osv.

Da kommer du dem i forkjøpet, før de ringer og forventer å være sammen med dem. Det gir dem også en mulighet til å gjøre andre planer. Hvis de, når du sier fra om denne julen, sier noe om neste jul, så sier du bare at det kan dere komme tilbake til neste år. Føler du det på samme måte da så sier du fra tidligere neste slik at de har goood tid til å lage egne planer.

 

Det er bare du som kan sette grenser, HI. Det er akkurat så enkelt og akkurat så forferdelig vanskelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1d115...406