Hvordan forholde seg til gravid venninne. Trenger råd!

[Anonym bruker]

 

Har dere forsøkt med sex hver dag fra siste dag med blødning?

 

Anonymous poster hash: 16925...cfe

 

Prøvde hver dag i 8 dager, da hadde jeg så vondt og var så sliten at jeg orket ikke mer. Tenkte å prøve annenhver dag neste gang.

 

Anonymous poster hash: 9bfff...dcb

 

?? Får du vondt av å ha sex hver dag? Hva med å heller ha sex fordi du har LYST på sex? Det høres helt horribelt ut å knulle på som roboter bare for å bli gravid.. 

 

Anonymous poster hash: fa2ad...d03

[Lillababy]

7 mnd er ein evighet!! Ein Rekk å bli både liv-redd og deprimert på den tida. Bestill ein time til spesialist.

 

Ang venninna : ikkje sikkert ho forstår.sidan ho ikkje har opplevd det. Du ser jo berre her inne at det er ein del som ikkje forstår. Venninna di er også ekstra sårbar no pga hormoner,eg syns ikkje du skal innvia ho i dette, men la ho gleda seg over graviditeten,no er det hennas tur.

 

Meld avbud til baby-shower. Ingen vits å utsetja seg for det. No må du ta vare på deg sjølv. Om du treng nokon å prata med om dette kan du gjerne senda ein pm til meg,så kan me skriva. Eg gjekk eit halvt år utan å bli gravid etter eg mista for et par år sidan,og hadde då 8 gravide venninner. Det var heilt svart hos meg.

 

Ps, med all sannsynlighet blir du snart gravid. Rekner med du har kontroll på eggl osv? Det ordnar seg,di tid kjem!

[Anonym bruker]

Det er jammen ikke rart man ikke blir gravid når man stresser så masse etter så kort tid!!!

Ærlig talt, slapp av menneske... Ha sex fordi det er godt og tenk at graviditet er en bonus...

 

Det var mitt råd fra sidelinjen...

 

Anonymous poster hash: 9f1d2...bf9

[Gjest Frøken Regine]

• 25 prosent blir gravide innen en måned
• 60 prosent blir gravide innen ett halvår
• 75 prosent blir gravide innen ni måneder
• 80 prosent blir gravide innen ett år
• 90 prosent blir gravide innen ett og et halvt år

Du er altså ganske så normal for det er de færreste som blir gravid i første prøveperiode

[Anonym bruker]

7 mnd er ein evighet!! Ein Rekk å bli både liv-redd og deprimert på den tida. Bestill ein time til spesialist.

 

Ang venninna : ikkje sikkert ho forstår.sidan ho ikkje har opplevd det. Du ser jo berre her inne at det er ein del som ikkje forstår. Venninna di er også ekstra sårbar no pga hormoner,eg syns ikkje du skal innvia ho i dette, men la ho gleda seg over graviditeten,no er det hennas tur.

 

Meld avbud til baby-shower. Ingen vits å utsetja seg for det. No må du ta vare på deg sjølv. Om du treng nokon å prata med om dette kan du gjerne senda ein pm til meg,så kan me skriva. Eg gjekk eit halvt år utan å bli gravid etter eg mista for et par år sidan,og hadde då 8 gravide venninner. Det var heilt svart hos meg.

 

Ps, med all sannsynlighet blir du snart gravid. Rekner med du har kontroll på eggl osv? Det ordnar seg,di tid kjem!

Legen gjør ingenting før du har prøvd minst 1 år. Før det er gått 1 år regnes det for å være helt normalt og ingen ting de gidder å bruke resurser på.

 

Anonymous poster hash: fab57...7b4

[Lillababy]

Legen min hjalp meg. Og ein kan også gå privat.

[Anonym bruker]

Vær åpen det tror jeg alltid er det beste.

 

om dette er en god venninne av deg, så forsøk og jobb med deg selv såpass mye at du takler litt gravidprat. Det kan være sårt å være venninnen som ble forlatt fordi hun var gravid og. Dette er jo hennes graviditet. Når du blir gravid kommer du til å ønske noen å glede deg sammen med du og

 

Jeg forstår at 7 mnd kan oppleves som en evighet. Jeg forstår også at det er lett og stresse, og at du sikkert har hørt at stress er negativt for evt prøving.

 

Anonymous poster hash: fe4bf...3b7

[Lillababy]

Ingen vits å ha sex 8 dagar på rad. Finn ut når eggl er og ha sex frå tre elias før. Og sjekk stoff-skiftet.

[Lillababy]

Dager meinte eg. Er det noko galt ift eggl er det ingen grunn å venta for å finna det ut. Det må ein sjekka sjølv,før noko anna.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Har selv vært på begge sider av en sånn situasjon, den som ble lett gravid mens en nær venninne abortere gang på gang, og noen år senere den som aborterte mens rett før andre venninner ble gravide. I begge situasjonene har vi snakket åpent om hvordan det var. Dem som strever gledet seg på den andres vegne, men syntes likevel det var sårt og vanskelig å engasjere seg i detaljer rundt svangerskapet til den andre. Vi hadde likevel kontakt og snakket mest om andre ting. I dag har vi alle fått de barna vi ønsker oss, vi engasjerer oss veldig i hverandres barn og vennskapet er bevart. Ingen grunn til å ødelegge vennskapet selv om du ikke klarer å engasjere deg så aktivt i graviditeten hennes nå!

 

Lykke til, håper det klager for deg også snart! Jeg vet at 7 måneder kan være en evighet, og særlig når du ikke vet hvor lang ventetiden blir. Men det ordner seg for de aller fleste!

 

Anonymous poster hash: a681b...c46

[Anonym bruker]

7 mnd?? Vi brukte 10 år...

 

Er dette verdt å risikere venninnen for?

Anonymous poster hash: 972fe...ac4

[skjotta]

 

Jeg kan ikke noe for hvordan jeg føler det. Jeg ønsker jo å bare være glad for henne og jeg har jobbet hardt for å prøve å være glad for henne. Jeg ønsker virkelig ikke ødelegge vennskapet, det er det siste jeg vil. Og derfor har jeg latet som ingenting frem til nå, men føler nesten det ødelegger vennskapet også.

 

7 måneder er mer enn lenge nok. Redselen for at det aldri skal skje er overdøvende! Jeg knekker sammen hver måned.

 

Anonymous poster hash: 9bfff...dcb

 

dersom du knekker sammen hver måned etter 7 mnd med prøving, tenker jeg at du trenger en eller annen form for hjelp. husk at stress og press kan påvirke syklus/fruktbarhet :-)

 

snakk med legen din, be om henvisning videre.

 

søsteren min har vært aktiv prøver i 12 år nå. selv har jeg 2 barn. å fortelle henne at jeg var gravid med lillebror var noe av det vanskeligste noen sinne for jeg visste jo hva hun strever med, men hun sa det best selv "Jeg vil jo ikke at DU ikke skal få barn bare fordi jeg ikke KAN"

 

jeg er sååååå glad i storesøster og hååååper for henne hver gang hun reiser :-) og så er jeg så utrolig takknemmelig for at hun har valgt å ta del i mine graviditeter og at hun er verdens beste tante til mine barn. selv om det er jeg og mannen som er foreldrene til barna, tenker jeg ofte at tante (og onkel, for den saks skyld) er nesten like viktige i ungenes liv. de har en trygg havn, ett gledens sted der de kan bli bortskjemte og få sin vilje i alt og der de vet at de alltid er like velkomne som om det var deres eget hjem.

 

(og dette ble ett svææææært sidesprang, men sånn er det når inspirasjonen detter i ;-) )

[MillaCamilla]

 

Jeg kan ikke noe for hvordan jeg føler det. Jeg ønsker jo å bare være glad for henne og jeg har jobbet hardt for å prøve å være glad for henne. Jeg ønsker virkelig ikke ødelegge vennskapet, det er det siste jeg vil. Og derfor har jeg latet som ingenting frem til nå, men føler nesten det ødelegger vennskapet også.

 

7 måneder er mer enn lenge nok. Redselen for at det aldri skal skje er overdøvende! Jeg knekker sammen hver måned.

 

Anonymous poster hash: 9bfff...dcb

Synes du får mye pes her. Jeg skjønner at du synes det er vanskelig. Ta imot rådet over her; ikke la din fortvilelse gå utover din venninnes lykke. Snakk med henne, fortell henne om din situasjon og at du gleder deg på hennes vegne samtidig som du synes det er vanskelig med tanke på at du selv ikke har blitt gravid enda. Jeg var i motsatt situasjon, venninnen min hadde prøvd i 2 år og jeg ble gravid på første forsøk. Jeg hadde verdens svarteste samvittighet, men hun var raus og sa at hun gledet seg over samtlige gravide venninner selv om de slet selv.

 

Klem til deg, håper det går din vei snart og søk lege jo før jo heller, så kanskje du får noen svar.

[Singelmamma <3 <3]

Huff, så mange forferdelig stygge svar du fikk Jeg tror du best vil møte forståelse hos andre barnløse som har følt dette på kroppen. "Problemet" vil ikke forsvinne selv om du skulle velge å trekke deg unna venninna di, for det vil alltid være damer rundt deg som blir gravide.

 

Det er ufattelig krevende å kunne glede seg over andres lykke og samtidig måtte føle på eget savn og sorg.

 

Mitt råd er å prøve å forklare venninna di hvordan du har det. Kanskje hun kan involvere deg og la deg ta del i sine opplevelser? Kanskje kan dette være en trøst for deg?

 

Jeg prøver selv å "dele" min datter med voksne barnløse. Blant annet har hun barnløse blant sine faddere og de som ikke har barn, er ivrige barnevakter. Jeg husker veldig godt hvordan det var å være "ute i kulden" som den eneste barnløse i omgangskretsen, selv om jeg ikke var "prøver" da. Jeg hadde alltid et håp om å få være gudmor eller bli spurt som barnevakt når "alle" rundt meg fikk barn, men det skjedde aldri og jeg var for feig å fortelle om mine tanker.

 

Ønsker deg samtidig lykke til i prøvinga, kanskje den sitter på neste forsøk!

[Anonym bruker]

Du knekker sammen hver måned? Jeg skjønner ikke helt hva som er saken her. Er det ikke slik at du ønsker barn? Bør man kanskje være mentalt moden før man får avkom? Hjelp!

Anonymous poster hash: c4475...b2e

[Anonym bruker]

Jeg er en heldiggris og blir gravid ganske raskt (brukte likvel 8 måneder på nummer 2). Jeg har en venninne som betyr utrolig mye for meg. Hun er noe av det beste som har skjedd i livet mitt og er meg like nær som min nærmeste familie. Hun har slitt i mange år med å bli gravid. Har forsøkt all verdens ivf/icsi/hatching og jeg vet ikke hva. Jeg er så takknemlig for at hun fortalte meg om vanskelighetene. Hadde hun bare trukket seg unna og sluttet å ta kontakt, hadde jeg blitt helt knust. Når hun har det vanskelig i forhold til dette sier hun bare i fra, så får hun litt rom og tid og så treffes vi igjen etter en stund. Jeg sitter heller ikke og klager over graviditetsplager, barnetrøbbel o.l når vi møtes, livet består heldigvis av mer og da kan jeg dele dette med noen andre. Samtidig vet hun at foruten henne er det ingen som vil bli mer glad enn meg den dagen hun blir gravid

 

Altså, jeg ville satt pris på å at du fortalte det om du var min venninne.

 

Til slutt, din situasjon blir jo ikke noe bedre av at hun ikke kan få barn. Du vil jo være like barnløs. Og så vanskelig å vondt som du synes det er, så er det vel ikke noe du unner henne heller. Om man skal skjerme seg fra alle gravide, så tror jeg man blir svært ensom. Husk også at delt sorg er halv sorg.

 

Lykke til med babyprosjekt!

 

Anonymous poster hash: 8d8f5...eeb

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt. Jeg har vært i begge situasjoner, med førstemann ble jeg gravid på første forsøk, noen år etter med ny mann prøvde vi i seks mnd uten at noe skjedde. Vi syntes det var lenge nok når man tross alt ikke aner om man kan få barn sammen. Vi bestilte lege privat, så dyrt er det ikke, og fikk undersøkelser og hjelpen vi trengte. Når vi visste hva som var feilen gikk vi over i det offentlige og nå over to år etter sitter jeg her gravid takket være dem hvorfor ikke bare bestille time og finne ut om det er noe galt hos en av dere eller bare utelukke at at det ikke feiler dere noe så kan dere slappe av og prøve videre.

 

Anonymous poster hash: 1b7af...b0b

[Anonym bruker]

Jeg prøvde hardt å bli gravid med nr 2 når jeg og eksen var sammen, men det klaffet ikke i det hele tatt... Var trist og lei når andre ble gravide, for jeg ønsket så sterkt å bli gravid!

 

Så ble det slutt mellom oss, og jeg trodde at jeg aldri ville kunne gi sønnen min et søsken. Det var helt grusomt.. Etter en lang stund fant jeg en ny mann å dele livet med. Jeg var glad, og la tanken om baby på hylla, nå skulle jeg leve litt og slappe av Vel, 6 mndr etter at vi blr sammen var jeg plutselig gravid! Vi ble sjokket og usikre, vi kjente hverandre ganske godt, men hadde jo akkurat flyttet inn i samme hus og hadde planer om så mye! Og jeg var redd for at det ble for mye nytt for barnet jeg hadde fra før av. Men det har gått veldig bra

 

Så jeg ble gravid når jeg først la hele babyplanen på hylla, og kjenner mange som har opplevd det samme når du senker skuldrene og bare lar livet skje, så skjer ting lettere kroppen lager sjelden baby under stress.

 

Så prøv å tenk over hva du har i livet som gjør deg glad og tilfreds, og nyt dette, så kommer nok baby etterhvert

 

Lykke til og god klem!

 

Anonymous poster hash: 9bfa6...3f4

[Anonym bruker]

Blir gravid bare av å vaske mine og mannens truser i samme vask, så jeg synes 7 mnd høres lenge ut. Kommer selvfølgelig an på alderen din, men ville nok snakket med lege. Skjønner at det er vanskelig for deg. Det er jo ikke det at du ikke vil glede deg over at venninnens barn, men tanker og følelser er jo ikke alltid like lett å kontrollere. Lykke til!

Anonymous poster hash: 71552...3fb

[Anonym bruker]

Hold skjeft sjæl ;-)

Det er så mange fæle kvinner her!! Hvorfor skal dere være så ekkel! Hvis dere bare skal være negativ og stygg kan dere ikke bare holde skjeft?!?!

 

Anonymous poster hash: 9bfff...dcb

Anonymous poster hash: b0f38...4ea

[Heihånåerdetjuligjen]

 

Jeg og min mann har prøvd å bli gravid i 7 måneder nå og ingenting har skjedd. Jeg tar dette veldig tungt og er veldig langt nede hver måned når mensen kommer.

Jeg har en veldig god venninne som er gravid. vi begynte å prøve omtrent samtidig, og hun ble gravid på andre forsøk.

For hver måned som går har jeg større og større problemer med å forholde meg til henne. Jeg klarer ikke være med henne og snakke om graviditet og babyting. JEg føler meg veldig smålig som ikke klarer å være glad på hennes vegne. Jeg er bare sint og synes det er så utrolig urettferdig. Er nå invitert i babyshower for denne venninnen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg burde så abslolutt gå og det er sikker koselig så jeg har litt lyst, men det er så tungt å bli minnet på alt som jeg ikke klarer å få. Vet ikke lenger hvordan jeg skal klare å forholde meg til henne. Kan ikke engang tenke meg hvordan jeg skal klare å kjøpe en gave til henne.

Jeg har vurdert å snakke med henne om det men er redd det vil ødelgge vennskapet.

Hva skal jeg gjøre? Noen andre som har det slik? Dere som ble gravid veldig fort, hvordan ville dere reagert på det hvis en venninne snakket med deg om noe slikt?

Noen som kan gi meg noen synspunkter?

 

Anonymous poster hash: 9bfff...dcb

 

Jeg synes du skal være ærlig og si det til henne. Men på en veldig varsom måte. Si at du gleder deg på hennes vegne, og ønsker inderlig å være der hun er nå. Si det er sårt å ikke være gravid, og at du misunner henne. Men at du forstår at hun gjerne vil prate om det, det er bare det at du sliter litt med dette. På den måten vil hun sikkert skjønne hva du mener, uten å føle at hun må skjule all glede overfor deg. Like greit å være åpne overfor henne.

[Anonym bruker]

Synes ikke du er "rar" som føler på dette! 7 måneder er lenge i mine øyne! Selv om det vist nok ikke er det for de fleste her... Forhåpninger og stor skuffelse i 7 måneder skjønner jeg gir en knekk! Å forstår godt det kan føles tungt når venninnen "gnir" det inn med sitt svangerskap!

 

Så synes du kan snakke med venninnen din om sorgen/ frustrasjonen din! Gjør det sikkert litt lettere for deg å glede deg på hennes vegne også hvis du får delt litt av det du sliter med!

 

Har selv hatt ei venninne som sleit lenge med å bli gravid, mens mine bare popper ut! Tror det er viktig være åpen om dette, for hun synes også at det var tungt! At det var urettferdig... Å det skjønner jeg godt! Men hun klarte det til slutt og har en sønn idag! Men tror absolutt at det vil hjelpe deg å snakke med henne om det! Å kan ikke se annet enn at hun vil være forståelsesfull i forhold til det! Synes ikke du er barnslig, er vel mer en naturlig følelse du har! Så ignorer enkelte " luringer" her inne å prøv å gi det en sjangse med å prate ut om det!

 

 

Ønsker deg lykke til og håper du får din spire også snart!

 

Anonymous poster hash: 9e681...35d