I går fikk vi obduksjonsrapporten..

[Anonym bruker]

 

Å ta dette videre tror jeg bare vil gjøre vondt verre, da det slettes ikke er sikkert at noen tar på seg ansvar for feilene som har blitt gjort, eller at det kommer en unnskyldning...det norske helsevesenet er særdeles arrogant

Er det virkelig det ? Særdeles arrogant ?

 

Anonymous poster hash: cb3b5...a12

 

 

Jeg er dessverre enig med Fru Ugle i at helsevesenet er arrogant.

 

Må understreke at det selvfølgelig IKKE gjelder alle. Men det gjelder altfor mange som jobber der, og ikke minst gjelder det systemet.

 

Det er et system som i utgangspunktet var (og er) veldig hierarkisk. Så har man i senere år fått inn folk i styrer og i viktige lederstillinger som har myndighet til å bestemme - men som ikke kan nok om hverken helse, forebygging eller behandling.

Og det er dessverre også et system hvor man beskytter sine egne i for stor grad, og hvor man må beskytte systemet.

 

For mange år siden ble det sagt at det var tre maktpersoner i bygda - politimannen, presten og legen.

Den maktposisjonen som legene hadde den gangen har ikke forsvunnet. Jeg har enormt stor respekt for de som gjør en god jobb - for det er mange av dem. Men det er dessverre også mange av den motsatte kategorien.

 

Min bakgrunn for å uttale meg? Jeg har jobbet i eller i svært nær tilknytning til helsevesenet i nærmere 15 år, jeg har litt for bred erfaring som pasient (hvor legetabber er blitt bortforklart og forsvart av andre leger, fylkeslege osv.), og jeg har vært pårørende til personer som er blitt svært forsømt og holdt på å dø pga arroganse ut av en annen verden. Når jeg snakker om helsevesenet så inkluderer jeg både sykehus og kommunale tjenester.

 

Det finnes leger som er fantastisk dyktige, det finnes leger som har enormt engasjement for jobben og pasientene sine, det samme gjelder andre helsepersonell.

 

Men, det finnes også en enorm arroganse i det systemet de jobber i, og dessverre også for mange arrogante enkeltpersoner i litt for viktige stillinger innen systemet.

 

 

 

 

 

Til HI - kondolerer! Min bestemor døde også av kreft. Legene gjorde en tabbe med henne som påførte henne betydelige unødvendige smerter de siste ukene hun levde, og det forkortet hennes liv mye.

Men det som trøstet oss pårørende i etterkant var at hun, som hadde vært så frisk, som elsket å være fri og aktiv - hun slapp å gå inn i et-to-tre år med dårligere og dårligere helse, mer og mer smerter, mer og mer avhengig av andre. Så selv om tabben de gjorde var grusom, så var det egentlig godt at hun tross alt slapp raskere unna på den måten. Ganske likt som med dere - hun ble operert over nyttår i januar, døde i slutten av mars.

Jeg vet ikke om det kan være en hjelp for dere, kanskje er sorgen deres for fersk, rå og åpen foreløpig. Men for meg har det i ettertid vært en trøst at min frie og aktive og gode bestemor slapp å pines over lang tid. Hun var elsket over alt på denne jord, hun var limet som holdt vår store familie sammen, hun var den umistelige. Men det er godt å vite at hun tross alt slapp å lider over lang tid. Det ville hun selv ha følt var uverdig. Det var nok ikke noe hun heller ville enn å være til stede å se alle barnebarna vokse opp. Men hun ville heller ikke ønsket at de bare skulle huske henne som en sengeliggende, lidende grønnsak etter hvert. Da var det bedre at hun slapp så fort at vi alle fremdeles bare husker den vitale, sterke, frie, positive, kjærlige og aktive bestemoren hun var for oss alle.

 

Om dere orker, så ta saken videre. Få hjelp av f.eks. pasientombudet slik at dere slipper å ta alt selv. Da blir det tatt tak i saken og dere vet at det i hvert fall vil bli gjennomgått nøyere hvorfor din kjære mormor døde på den måten hun gjorde. Da kan noen lære litt slik at det kanskje ikke skjer en annen.

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 557fa...84c

[Anonym bruker]

Hi.

Du har fått mange forskjellige svar.

Men følte jeg måtte kommentere enkelte ting. Du skriver at hun "ble kvalt i sitt eget spy" dvs hun døde av aspirasjons pneumoni. De skriver at dette skjedde før operasjonen? Med bla lungesyke og gamle så er aspirasjon av mageinnhold noe som kan skje uten at det er en tabbe fra sykehuset sin side. Som jeg tolker det du skriver så fant de henne dårlig i sengen før de ville operere?

 

Uansett, det å lese obduksjonsrapport uten feks fastlege eller en annen kyndig er ofte ikke så lurt. Man blir opprørt, tolker ting uten å helt forstå hva det betyr og sammenhengen.

Jeg har selv sittet og lest obduksjonsrapporten til min søster uten noen "utenforstående" og jeg ble svært forvirret og opprørt. Og jeg jobber på sykehus som sykepleier og skal kunne "lese" det som sto der. Men når følelser er involvert så er det ikke like lett å forstå ting i en sammenheng!

Jeg vil heller foreslå å ta kontakt med avdelingen hun lå på og be om å få snakke med behandlende lege. Skriv ned spørsmål og få svar i en sammenheng.

Her inne vil noen komme med masse meninger som ikke alltid henger på greip.

 

Anonymous poster hash: 8b50a...07e

[Anonym bruker]

Takk for mange (og varierende) svar. Det de sa på sykehuset da hun døde, var at hjertet plutselig stoppet rett før de skulle til å åpne henne, de prøvde cpr uten resultater, og hun ble erklært død, Vi fikk gå inn å se henne med en gang, og da hadde hun fortsatt slanger overalt, inkludert i halsen. 

 

Det som står i obdukjsonsrapporten er at de fant store mengder oppkast i luftveiene, og konkluderer med at det var årsaken til dødsfallet. Det står også skrevet at vi burde ta denne saken videre med pasientombudet. Så at noen her inne med legebakgrunn sier at det ikke går, at man blir kvalt av oppkast under operasjonen, er en smule frustrerende!! Selvfølgelig SKAL det ikke skje, men dette tyder da på en rutinesvikt et eller annet sted, om denne "ballongen" ikke har blitt blåst opp, eller at de ikke sjekket luftveiene først..uansett HVOR det har gått galt, så HAR det skjedd en feil. Vi leste obduksjonsrapporten med lege tilstedet, så vi fikk dette godt forklart.

 

Det jeg spurte om, var om noen visste hvordan vi skulle gå videre, om vi evnt velger å gjøre det, eller om noen hadde liknende erfaringer.

 

Igjen, tusen takk til de som har kommet med hjelpende svar

Anonymous poster hash: cbbb8...2bc

[Anonym bruker]

Med Kols var kanskje dette en bedre måte å gå på?

 

Kondolerer tapet. Forstår også at dere reagerer på saker og ting her.

 

Jeg har fulgt et menneske med lungeemfysem(del av Kols-diagnosen) fra sykdomen startet, til døden inntraff pga emfysem. Det var virkelig jævlig i åresvis. Ingen kan si et menneske med Kols er friskt. Da er det bare for å få beholde det mennesket i live, og ikke til det beste for den personen som er syk av det. Hun jeg hadde med å gjøre, valgte selv å nekte intubering og all annen behandling siste gangen hun ble hentet med sykebil, veldig klar over at dette var slutten. Hun orket ikke mer av å ikke kunne puste...... Hun hadde da snakket om døden i flere år.

 

Der er utallige måter å dø på. Dette var en ganske så kjapp måte(hos dere), noe jeg vet er tøft for oss pårørende. Men kanskje det beste for den som går over til den andre siden? 

Anonymous poster hash: 35bd6...20a

[Trultemor85]

Uff helt forferdelig

Tenker på dere.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Forferdelig for dere dette HI.

 

Vi har selv måttet gå videre med en obduksjonsrapport når vi mistet tvillingene våre, så kan jo forklare neste steg for oss (for dere også?)

 

Vi ble rådet å kontakte pasientombudet.

Fant adresse og tlf.nr til pasient- og brukerombudet. Ringte inn til de og ordnet med en samtale med de, der tok vi med obduksjonsrapporten, og forklarte hvordan forløpet til den aktuelle hendelsen oppsto (i dette tilfelle sykdomsforløpet og dødsfallet) På samtalen ble det vi fortalte nøye ført opp, for at de skulle kunne ta saken videre.

Det ble en del samtaler, både mellom oss og pasientombudet og alle parter i bildet. Vi fikk aldri noen unnskyldning for feil behandling, men vi håper med dette, at rutinene blir skjerpet ytterligere, og det hjelper til at ingen andre opplever det vi gjorde.

 

Det er ingen lett prosess, det har gitt både ny sorg, tårer, frustrasjon og sinne over de aktuelle i saken, men det lå en nødvendighet i det, ikke bare fordi vi håpet om en unnskyldning for feil behandling, men for å gjøre vårt for at ikke andre må oppleve det samme.