har du mistet/kuttet kontakt med en eller begge foreldre?

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før du ikke lenger var like trist over det? Hvordan klarte du å akseptere det..

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før du ikke lenger var like trist over det? Hvordan klarte du å akseptere det..

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

Ja, med far min for 4 år siden. Aldri hatt noe form for sorg over det.

 

Anonymous poster hash: bd2d8...996

[Anonym bruker]

 

 

Hvor lang tid tok det før du ikke lenger var like trist over det? Hvordan klarte du å akseptere det..

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

Ja, med far min for 4 år siden. Aldri hatt noe form for sorg over det.

 

Anonymous poster hash: bd2d8...996

Hvorfor gjorde du det?

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

[Anonym bruker]

Kuttet ut begge. Sorg over pappa, ingen sorg overfor mamma. Håper det ordner seg med min far etterhvert.

Anonymous poster hash: c708f...763

[*Lissi*]

Kuttet kontakten med min mor for ganske nøyaktig 8 år siden. Har så vidt snakket med henne ved et par anledninger etter det. (begravelse/konfirmasjon) 

Har en sorg over at jeg ikke kan ha et godt forhold til en mor som er engasjert og stiller opp for meg, men ikke noen sorg over at jeg kuttet kontakten med "henne".

Hun sliter nok psykisk, men er så glad jeg slipper å forholde meg til henne. 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke kontakt i det hele tatt med svigerforeldrene mine, min mann blir av og til kontaktet av moren sin, men forsøker på høflig avvisning hver gang.  Ikke lett for ham, men etter råd fra psykolog forsøker han å unngå dem.  Jeg skulle ønske hun kunne latt ham være i fred, han hadde ingen enkel oppvekst, og hver gang hun tar kontakt kommer minnene tilbake, samt håpet om at ting kanskje kunne blitt bedre.  

Jeg ser at mange er raske med å fordømme dem som har kuttet kontakten med familiemedlemmer, men etter å ha sett hvordan mannen min har blitt tråkket på av foreldrene sine så er jeg veldig glad for at han endelig har innsett at han ikke kan redde hverken dem eller forholdet til dem.  

Anonymous poster hash: 53e28...079

[Anonym bruker]

Den ene foreldren min er død, den andre måtte jeg kutte ut for snart ett år siden. Det er trist og tungt veldig ofte. Kunne trengt noen som kunne passe litt på meg noenganger, som hadde omtanke for meg.

 

Anonymous poster hash: 3f626...72c

[Anonym bruker]

Har ingen kontakt med min biologiske far.
Hadde noe kontakt med han når jeg var mindre, men han er en grusom person så jeg klarte ikke ha mer kontakt med han. Den eneste sorgen jeg har følt, er sorgen over hvordan jeg ble behandlet.
Det å slippe han er bare en lettelse!

Anonymous poster hash: c6d72...e36

[Anonym bruker]

Jeg som har kuttet kontakten med svigerforeldrene mine har også mistet min mor.  Sorgen over min mor vil aldri gå over, men jeg hadde et godt forhold til henne, og har mange gode minner.  Det er trist at jeg ikke har henne lenger, men det er på en måte en avklart situasjon. 

Min manns sorg over foreldrene sine er blandet med sinne og avmakt, han skulle så gjerne ha endret situasjonen, men får det ikke til.  Han er lei seg, frustrert og føler at det dårlige forholdet er noe han burde klare å reparere.  Det er flere år siden han bestemte seg for at nok var nok, men hver gang moren tar kontakt så blir på en måte skorpen revet at såret.  Hun er en mester på å manipulere og få frem dårlig samvittighet...

Anonymous poster hash: 53e28...079

[PeppaPig]

Moren min er død så der er det naturlig nok ingen kontakt.

 

Faren min kuttet jeg ut for 3 år siden. Følte mer lettelse enn sorg.

[Anonym bruker]

 

 

Hvor lang tid tok det før du ikke lenger var like trist over det? Hvordan klarte du å akseptere det..

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

Ja, med far min for 4 år siden. Aldri hatt noe form for sorg over det.

 

Anonymous poster hash: bd2d8...996

Hvorfor gjorde du det?

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

 

Han har ikke gjort noe annet enn å skuffe alle barna sine siden vi ble født. Hatt damer på si, og laget helvete for mor min enda hun ikke har gjort noe annet enn det beste for barna hele tiden. Han har en syk formening at det er bedre å nave enn å faktisk gjøre noe med livet, så når jeg tok høyere utdanning for 4 år siden, bestemte han seg for å "angripe" meg med stygge kommentarer og rakke ned på meg. Etter det, fant jeg ut at det var best å ikke ha han i livet mitt mer. 

 

Anonymous poster hash: bd2d8...996

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før du ikke lenger var like trist over det? Hvordan klarte du å akseptere det..

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

 

det er et halvt år siden jeg mistet kontakten med begge, å det er ikke trist, men noe sårt, mest merkelig. Aksepterer det fordi jeg vet det ikke er min feil. Tror de har det værre enn meg.

 

Anonymous poster hash: ec630...bbb

[Anonym bruker]

Ingen kontakt de siste 18åra med min far, kontakt med min mor, men ikke på noe "personlig" plan lengre.. Tror ikke hun merker det heller...

 

Anonymous poster hash: e9629...81c

[Anonym bruker]

Var 6 når faren min dro. Vet ikke hvor lang tid det tok, men har ikke noe savn i dag. Har ikke hatt det så lenge jeg kan huske ihvertfall.

Anonymous poster hash: b5773...f60

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok det før du ikke lenger var like trist over det? Hvordan klarte du å akseptere det..

 

Anonymous poster hash: 7730b...16e

Jeg prøvde et par år å ta opp kontakten med min far i voksen alder (han har vært til og fra i mesteparten av min barndom). Ble avvist hver gang til jeg ga opp. Har vært en utrolig lettelse, glede og sorg.

 

 

Den siste gangen jeg besøkte ham visste jeg på forhånd at dette var siste gangen. Fikk tatt en ordentlig avskjed som hjalp meg med å "begrave" han. Har det mye bedre nå, men det første året var det litt sårt...,

 

Anonymous poster hash: 6317b...00f

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min far da jeg var 16, han var alkoholisiert og døde 4 år senere, så jeg besøkte ham på dødsleiet. Jeg er glad for at jeg fikk sett ham en siste gang, selv om det var en tøff opplevelse og han hadde skrumpet inn og så ut som om han var 90 år (han var i 40-årene.) Det var vondt, og jeg vil nok aldri komme over det at jeg aldri hadde en far i oppveksten. Han bodde aldri med oss, så savnet etter en farsfigur var sterk.
Jobbet en del med de vonde følelsene i årene etter han døde, og i år glemte jeg dødsdatoen hans, så kanskje jeg nå endelig har kommet over det? 
Når jeg nå har fått barn selv tenker jeg noen ganger på ham, og de gode sidene hans, og er lei meg for at han aldri klarte å bekjempe alkoholismen, for han var flink med barn, og ville elsket mitt barn uendelig høyt.

Anonymous poster hash: 08be8...1ba

[Anonym bruker]

Min far for snart 6 år siden, da jeg var gravid med første. Han er narkoman, og jeg bestemte meg for å kutte all kontakt fordi jeg ikke ville at mitt barn skulle være rundt han eller oppleve alle nedturene det er å ha kontakt med en med et så stort rusproblem.

Anonymous poster hash: 6c4d5...3f6