Trenger noen synspunkter ang. et vennskap gjennom 30 år...

[Anonym bruker]

Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt...sorger og gleder...

 

Men nå føler jeg mer og mer at det er jeg som gir og tar kontakt. Har begynt å lure på om jeg verdsetter vennskapet mer enn henne. Hun har sagt tidligere at hun ikke er så flink til å ta kontakt, men dette har heller ikke denne høsten endret selv om jeg har tilbakelagt noen tøffe måneder.

 

Jeg tok selv ( som vanlig) kontakt og fortalte at jeg hadde gått på en smell og at jeg nå både medisineres og får hjelp hos psykolog. Jeg har i grunn alltid vært "den sterke" av oss som stiller opp og hjelper andre.

 

Burde jeg ikke da forventet LITT mer av henne når jeg nå selv har havnet i en tung tid?

Jeg er lei meg og skuffet, og synes dette er svært vanskelig å ta opp med henne.

 

Hvor mye er rimelig å forvente i et nært vennskap.

 

Vil sette stor pris på noen innspill!

 

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Ingen innspill?

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Jeg tenker at hun er den hun er, og at det antakelig ikke endrer selv om din situasjon endres. Du bør absolutt kunne forvente at hun er interessert og stiller opp, men kanskje hun ikke er så god på det..? Det er ikke så mye annet å gjøre enn enten å ta det opp med henne og håpe på bedring, eller å la være å ta det opp og enten akseptere den hun er eller kutte kontakten selv. Hva du bør gjøre kjenner du best i hjertet ditt. 

Anonymous poster hash: dbcc5...8b5

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg er jo glad i henne, og liker så godt å være sammen med henne.

 

Etter at jeg fortalte om min tøffe periode ( det er nå 2 mnd siden), så har hun IKKE tatt kontakt i det hele tatt.

Ikke en sms engang!!

Er det normalt når en venn har det tøft?

 

hi

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Tja.. normalt og normalt.. Jeg opplever det som veldig sårende! Men erfaringen min er at det er flere som skygger unna i slike situasjoner enn som blir. Dessverre. Jeg mistet flere venner etter et tøft år med sykdom, jeg sluttet å 'mase' for å se når de tok kontakt, og mange har fremdeles ikke gjort det... Men er dette det eneste som er 'feil' med henne vil jeg nok tatt det opp, evt bare latt det gå og støttet deg på andre i denne perioden. 

 

Håper forresten du har det bedre nå!

Anonymous poster hash: dbcc5...8b5

[Anonym bruker]

Dette er ikke noe vondt ment.

Men er du en person som ofte forteller og tømmer deg for hvor syk du er, negativt ting osv osv?

Isåfall vet jeg at mange bare en dag ikkr orker det.

 

Min mor har selv en god venninne gjennom mange år, jeg kjenner ho og,

Men de siste årene har hun brukt både henne og Facebook og overalt til å klage og huff og huff og slit. Det ble virkelig i det meste laget for både mamma og flere venner av de.

Tror heller ikke hun forstår det selv enda.

 

Ikke vondt ment, men er ikke alltid man faktisk tenker over det.

 

Anonymous poster hash: a9192...411

[Anonym bruker]

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke klager, tømmer meg for "gruff" og hele tiden er negativ.

 

Jeg har heller opplevd endel vonde ting som igjen har gitt meg perspektiv på livet. Tar ingenting for gitt, klager ikke over dårlig vær/ høye bensinpriser(bare for å gi et teit eksempel), men kan nyte de små ting i hverdagen og på vennekvelder så ler og mimrer vi mye.

 

Da hun fikk barn først så kom jeg på sykehuset dagen etter, og var jeg ofte på besøk og passet noen ganger den lille da hun hadde ulike gjøremål. Da jeg fikk barn, så kom hun på barselsbesøk først 2 mnd.(!) etter. Et annet eksempel; da hun flyttet inn i nytt hus så kom jeg med blomst og var spent på å se. Hun gjorde ikke det samme. Mener ikke at det er slik jeg gjør som er en fasit, men det virker hele tiden som jeg legger mer i vennskapet vårt enn hun gjør.

 

Det sårer meg. Derfor har jeg begynt å tvile.

 

hi

 

 

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

.

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Men da er hun vel ikke så opptatt av deg da...... kan jo være du føler at dere er veldig nære, mens hun kanskje føler at dere har vokst fra hverandre. Kanskje hun har fått endel nye venner og sånn.... Hadde jeg vært deg ville jeg levd mitt eget liv, og ikke tatt kontakt så kan du jo se hvor lang tid det tar før hun gir lyd.....

Anonymous poster hash: ed796...864

[Anonym bruker]

Jeg er enig med Anonym #9 over her.

Det virker ikke som om hun er så opptatt av deg. Dessverre sånn er livet. Jeg synes du ikke skal la henne såre deg slik. Prøv å gå omgås andre venner og kanskje hun får tid til å savne deg litt?

 

 

Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt...sorger og gleder...

 

Men nå føler jeg mer og mer at det er jeg som gir og tar kontakt. Har begynt å lure på om jeg verdsetter vennskapet mer enn henne. Hun har sagt tidligere at hun ikke er så flink til å ta kontakt, men dette har heller ikke denne høsten endret selv om jeg har tilbakelagt noen tøffe måneder.

 

Jeg tok selv ( som vanlig) kontakt og fortalte at jeg hadde gått på en smell og at jeg nå både medisineres og får hjelp hos psykolog. Jeg har i grunn alltid vært "den sterke" av oss som stiller opp og hjelper andre.

 

Burde jeg ikke da forventet LITT mer av henne når jeg nå selv har havnet i en tung tid?

Jeg er lei meg og skuffet, og synes dette er svært vanskelig å ta opp med henne.

 

Hvor mye er rimelig å forvente i et nært vennskap.

 

Vil sette stor pris på noen innspill!

 

Anonymous poster hash: 048f3...78c

 

 

Anonymous poster hash: 121e2...556

[Anonym bruker]

Huff...det var det jeg regnet med dere ville skrive. Tenker jo også innerst inne at jeg verdsetter vennskapet mer enn henne siden hun oppfører seg slik. Trist...veldig trist.

 

hi

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Iiiiik]

Jeg er ikke enig i at det nødvendigvis er sånn at dette vennskapet er viktigere for deg enn for henne. Det er nok sånn at du vil at vennskapet skal ivareta flere aspekter, være rikere enn det hun ønsker. Du ønsker en som er der i tykt og tynt, et likeverdig forhold dere begge kan avlaste hverandre og der dere kan veksle på å være den sterke. Men så klarer ikke hun, eller vil ikke hun, være den sterke for deg. Hun er ikke den som sørger for at kontakten opprettholdes. Du ønsker noe annet av henne, du vil at vennskapet skal endre og balansen forskyves. Det er tydeligvis ikke innenfor det hun kan gi.

 

Jeg ville nok ikke testet henne hvis du ikke gjerne vil bli kvitt henne. Det er jo nokså innlysende hvordan hun kommer til å skåre på den testen. Hun stryker og du mister henne. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg funnet ut at mine venninner gir meg forskjellige ting. Jeg har ingen som gir meg alt og det er egentlig helt greit. Et 30 år gammelt vennskap er for meg verdifullt i seg selv, dere har kjent hverandre det meste av livet, har mange felles opplevelser, kjenner sikkert hverandres foreldre og hverandres barn. Bare det ville gjort at jeg ville ivaretatt det. Det er vondt å innse at hun ikke kan gi det du har gitt, men gjør det henne helt ubrukelig? Jeg ville altså justert forventningene heller enn å droppe henne.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig i at det nødvendigvis er sånn at dette vennskapet er viktigere for deg enn for henne. Det er nok sånn at du vil at vennskapet skal ivareta flere aspekter, være rikere enn det hun ønsker. Du ønsker en som er der i tykt og tynt, et likeverdig forhold dere begge kan avlaste hverandre og der dere kan veksle på å være den sterke. Men så klarer ikke hun, eller vil ikke hun, være den sterke for deg. Hun er ikke den som sørger for at kontakten opprettholdes. Du ønsker noe annet av henne, du vil at vennskapet skal endre og balansen forskyves. Det er tydeligvis ikke innenfor det hun kan gi.

 

Jeg ville nok ikke testet henne hvis du ikke gjerne vil bli kvitt henne. Det er jo nokså innlysende hvordan hun kommer til å skåre på den testen. Hun stryker og du mister henne. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg funnet ut at mine venninner gir meg forskjellige ting. Jeg har ingen som gir meg alt og det er egentlig helt greit. Et 30 år gammelt vennskap er for meg verdifullt i seg selv, dere har kjent hverandre det meste av livet, har mange felles opplevelser, kjenner sikkert hverandres foreldre og hverandres barn. Bare det ville gjort at jeg ville ivaretatt det. Det er vondt å innse at hun ikke kan gi det du har gitt, men gjør det henne helt ubrukelig? Jeg ville altså justert forventningene heller enn å droppe henne.

For et fantastisk innlegg, kjære deg.

Blir helt stum av din fabelaktige evne til å ordlegge deg på!

Tusen, tusen takk. Dine ord skal lagres i mitt minne. Du har lært og minnet meg på noe veldig viktig. Sender deg en stor og varm takknemlig klem.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Iiiiik]

Så fint at det var til nytte

[Anonym bruker]

Ja, det var virkelig til nytte. Leste det nettopp opp for kjæresten min også.

 

HI

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt som din veninne, men tar meg sammen når noen trenger meg da.

Sier det her bare for at det kan være veninnen din er litt som meg.

Jeg er en person som i utgangspunktet ikke er spesielt sosial, ønsker ikke mange venner ol. Har mann og to barn og er i full jobb. Derfor blir det litt begrenset hvor mye jeg orker å invistere av tid utenfor familien. Har to veninner, disse har jeg hatt i 20 og 15 år. Finner på noe med hun ene ca en gang i mnd, selvom jeg vet hun kunne tenkt seg en del mer. Hun andre treffer jeg et par ganger i året fordi hun bor et par timer unna, men har tlf kontakt. Setter disse vennene veldig høyt, og ville ikke for noen pris mistet dem. Men kan nok fremstå som om jeg er mindre interessert. Stiller opp for dem om det er noe spesielt selvfølgelig da. Om venninnen din er litt sånn så kan det jo være at hun rett og slett ikke ser seg selv helt og sin rolle i det når du har det tøft, har fått barn, hva du har gitt og hva hun "skylder". At hun kanskje bare ikke er så reflektert over sin rolle i vennskapet. 

Anonymous poster hash: 7ec7a...5bf

[Anonym bruker]

Setter pris på alle svar og innspill.

 

Må bare legge til at jeg forventet ikke mer enn en sms og en liten hilsen en gang i blant da det var som tyngst med meg ( sykmelding og psykologsamtaler). Det klarer man i en hektisk hverdag om man bare vil.

 

 

HI

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Slik har jeg det med min venninne også.. Og helt ærlig blir jeg nesten litt bitter.. Etter mange års vennskap så blir det slik at de eneste gangene jeg er "god" nok er når hun trenger meg. Er også den som tar mest kontakt.

 

Jeg kom også med blomst og tilbydde hjelp når de bygget hus, her er vi snart ferdig og hun har ikke vært her en gang.

Føler jeg gir mer og tilrettelegger for både det ene og det andre. Feks serverer alltid kaffi og noe attåt når hun er her, der er det ingenting, men jeg vet hun serverer andre kaffi når de er der ( dårlig eksempel det da men det viser jo at man setter pris på besøket synes jeg da) ikke det at jeg forventer mye heller men en kaffi/tekopp når hun inviterer oss.

 

 

 

Anonymous poster hash: c5387...82c

[Anonym bruker]

19:57

 

Leit å høre at du opplever mye av det samme.

Det er virkelig ikke lett å vite hva man skal gjøre. Eller ikke gjøre.

 

HI

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Nei, hun legger nok ikke det samme i vennskapet som du gjør dessverre. Kanskje på tide å trappe det litt ned fra din side?

 

Jeg har vært igjennom akkurat samme sak med en gammel venninne. Flyttet fra hjemplassen for snart 10 år siden, så har ikke vært så mye kontakt siden dengang, men jeg sørget for å treffe henne hver gang jeg var hjemme. Inviterte også henne i blant annet barnedåp siden jeg følte at hun fortsatt var en av mine beste venninner. Så giftet hun seg uten at jeg ble invitert i bryllupet, mens en felles venninne som i utgangspunktet er mer perifer enn meg, ble invitert. Jeg er ikke krevende altså, men sluttet helt å ta kontakt og har ikke hørt noe fra henne siden. Hun la ikke det samme i vennskapet som meg tydeligvis.

 

Vi pleide ofte å sees en hel venninnegjeng, men nå har jeg rett og slett droppet å invitere henne når jeg er der. Bruker heller tiden og energien min på de som jeg vet bryr seg. 

Anonymous poster hash: 07ba6...d44

[Bustehue]

 

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke klager, tømmer meg for "gruff" og hele tiden er negativ.

 

Jeg har heller opplevd endel vonde ting som igjen har gitt meg perspektiv på livet. Tar ingenting for gitt, klager ikke over dårlig vær/ høye bensinpriser(bare for å gi et teit eksempel), men kan nyte de små ting i hverdagen og på vennekvelder så ler og mimrer vi mye.

 

Da hun fikk barn først så kom jeg på sykehuset dagen etter, og var jeg ofte på besøk og passet noen ganger den lille da hun hadde ulike gjøremål. Da jeg fikk barn, så kom hun på barselsbesøk først 2 mnd.(!) etter. Et annet eksempel; da hun flyttet inn i nytt hus så kom jeg med blomst og var spent på å se. Hun gjorde ikke det samme. Mener ikke at det er slik jeg gjør som er en fasit, men det virker hele tiden som jeg legger mer i vennskapet vårt enn hun gjør.

 

Det sårer meg. Derfor har jeg begynt å tvile.

 

hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 048f3...78c

 

 

For meg høres du litt intens ut for min smak i venner. Besøk på sykehuset dagen etter fødsel er forbehold far og annen nær familie for meg.

 

Ellers.. Jeg har min familie med jobb, hus, mann og barn og alt som hører med. Jeg har sjelden tid til venner og prioriterer familien min i stort sett all fritid. Jeg kan ikke ha venninner som blir fornærmet om jeg ikke tar kontakt på noen måneder, evt. år om det så er det.

 

Men det er jo ikke sikkert at venninnen din tenker likt som meg da.

[Anonym bruker]

Intens? Kunne jo også skrevet at hun spurte meg om jeg kunne besøke henne flere ganger mens hun lå på barsel, så føler virkelig ikke at jeg trengte meg på. Hun lå på føden over 1 uke etter fødsel og ønsket mye besøk da hun lå der alene.

 

HI

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Jeg er slik som din venninne, dessverre. Jeg er bare slik! Jeg kan ikke noe for det. Jeg ønsker så gjerne å stille opp, å være tilstede, å ta masse kontakt, men jeg får det liksom ikke til. Jeg utsetter å ta kontakt, tenker jeg tar det i morgen heller, og det tenker jeg hver dag. Ut ifra hva du skriver her, er jeg ikke like "ille" som venninnen din, men jeg er likevel ille nok. 

Jeg har en venninne, en veldig god venninne. Vi har vært bestevenner i 15 år. Vi er nære, men hun er nærere meg enn jeg er henne. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker, men fordi jeg ikke klarer. Det gir en ubalanse i forholdet vår, selvfølgelig, men hun aksepterer hvordan jeg er, og hun vet at når hun har det vanskelig, må hun ta kontakt om hun vil høre noe særlig fra meg. Jeg stiller veldig opp når jeg er med henne, når hun ringer osv, men jeg er elendig til å oppta kontakt selv. Jeg hadde nok sendt en sms i det minste i din situasjon, men jeg er likevel elendig. Jeg suger som venn!

Vi har løst dette sammen, på denne måten: Vi snakker sammen. Jeg forteller hvor vanskelig det er for meg å ta kontakt, uten at jeg egentlig vet hvorfor det skal være så vanskelig. Jeg forteller henne, når vi snakker om dette, at jeg virkelig intens bryr meg om henne og hennes familie, og veldig gjerne stiller opp. Men hun må sørge for å plassere meg ved siden av seg, ellers ender jeg naturlig på sidelinja.


Så, kjære HI, det kan være hun er glad i deg, slik du er glad i henne. Jeg vil råde deg til å snakke sammen med henne. Dere har tross alt vært venner i 30 år, dere må da kjenne hverandre litt? Fortell hvordan du føler det, og la hun fortelle hva hun tenker og føler. Det virker som det er vondt for deg å gå med dette inni deg, så hvorfor ikke få det ut av verden? Om det skulle vise seg at hun ikke er så interessert i vennskapet deres, så kan dere kanskje ta en liten pause, og prøve igjen etter ei stund? 
Det høres ut som jeg snakker om et kjæresteforhold, men så ulikt er det egentlig ikke med vennskap. Ønsker deg lykke til videre, og håper dette ordner seg!

Anonymous poster hash: 9e6fc...44f

[Anonym bruker]

 

Jeg er slik som din venninne, dessverre. Jeg er bare slik! Jeg kan ikke noe for det. Jeg ønsker så gjerne å stille opp, å være tilstede, å ta masse kontakt, men jeg får det liksom ikke til. Jeg utsetter å ta kontakt, tenker jeg tar det i morgen heller, og det tenker jeg hver dag. Ut ifra hva du skriver her, er jeg ikke like "ille" som venninnen din, men jeg er likevel ille nok. 

 

Jeg har en venninne, en veldig god venninne. Vi har vært bestevenner i 15 år. Vi er nære, men hun er nærere meg enn jeg er henne. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker, men fordi jeg ikke klarer. Det gir en ubalanse i forholdet vår, selvfølgelig, men hun aksepterer hvordan jeg er, og hun vet at når hun har det vanskelig, må hun ta kontakt om hun vil høre noe særlig fra meg. Jeg stiller veldig opp når jeg er med henne, når hun ringer osv, men jeg er elendig til å oppta kontakt selv. Jeg hadde nok sendt en sms i det minste i din situasjon, men jeg er likevel elendig. Jeg suger som venn!

 

Vi har løst dette sammen, på denne måten: Vi snakker sammen. Jeg forteller hvor vanskelig det er for meg å ta kontakt, uten at jeg egentlig vet hvorfor det skal være så vanskelig. Jeg forteller henne, når vi snakker om dette, at jeg virkelig intens bryr meg om henne og hennes familie, og veldig gjerne stiller opp. Men hun må sørge for å plassere meg ved siden av seg, ellers ender jeg naturlig på sidelinja.

 

 

Så, kjære HI, det kan være hun er glad i deg, slik du er glad i henne. Jeg vil råde deg til å snakke sammen med henne. Dere har tross alt vært venner i 30 år, dere må da kjenne hverandre litt? Fortell hvordan du føler det, og la hun fortelle hva hun tenker og føler. Det virker som det er vondt for deg å gå med dette inni deg, så hvorfor ikke få det ut av verden? Om det skulle vise seg at hun ikke er så interessert i vennskapet deres, så kan dere kanskje ta en liten pause, og prøve igjen etter ei stund? 

Det høres ut som jeg snakker om et kjæresteforhold, men så ulikt er det egentlig ikke med vennskap. Ønsker deg lykke til videre, og håper dette ordner seg!

 

Anonymous poster hash: 9e6fc...44f

 

Tusen, tusen takk.

Ja, det gjør litt vondt, så mulig jeg skal manne meg opp til å ta samtalen med henne.

Det er flere likhetstrekk med et kjæresteforhold. Det er jeg enig i.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 048f3...78c

[Anonym bruker]

Hun virker dessverre ikke så opptatt av deg. Jeg syntes du kunne forventet at hun spør hvordan det går, enten ved besøk,ringes eller SMS. Noe burde hun iallefall foretatt seg for å vise at hun bryr seg. Skjønner godt at du er skuffet. Jeg syntes ikke det holder å si at man ikke er så god på det. Det spiller jo ingen rolle hvor 'klønete' man er og hva man sier. Hovedsaken er jo å vise at man bryr seg. Der feiler hun.

 

Syntes ikke du skal ofre vennskapet med den lange historikken dere har. Syntes imidlertid at du kan prate forsiktig med henne om det eller du kan tydeliggjøre dine forventninger til henne. Du kan ex si at 'nå som jeg har gått på denne smellen betyr det mye for meg om du innimellom sender meg en SMS og spør hvordan det går/at du tar initiativ til å møtes på cafe en dag du har tid etc.

 

Jeg syntes heller ikke 1 venn dekker alle behov. De er forskjellige og da må man gå til 'rett' venn for ulike behov. Syntes imidlertid det høres ut som hun du omtaler er litt for opptatt å få dekket sine egne behov.

 

Anonymous poster hash: 566b7...8da