Mamma i ett år, mine tanker og erfaringer..

[lowe+spire]

Jeg har fått være mamma til en nydelig liten pjokk i over ett år nå. Endelig begynner ting å falle på plass, endelig kommer mammafølelsen på ordentlig, endelig kan jeg nyte, endelig føler jeg mestringsfølelse i mammarollen, endelig!! Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært en svært bratt læringskurve, det har vært tøft, tøffere enn jeg noen gang hadde trodd...
Da min elskede røver ble født for litt over ett år siden, var vi i gledesrus. To var blitt tre, vi var blitt en familie    Vi gledet oss til alt som skulle komme. Vi følte oss godt forberedt og visste at selvfølgelig så er det ikke bare kos med en baby, det er nattevåk og bleier, skrik og magevondt, men mest alt så er det jo kos..eller? Det nytter liksom ikke å være forberedt i hodet når det til slutt er kroppen som sier stopp..  

Mye er gått i glemmeboken (heldigvis). Min sønn hadde kolikk i flere måneder! Herlighet som slike små kan skrike! I tiimevis holdt han på! Han sov ALDRI mer enn to timer i strekk på natta og 45 min strekk på dagen (hvis jeg var heldig). De første månedene lå han kun og sov på mitt bryst, ville ikke ta smokk, vi måtte bære og bære i det uendelige på han for å få han til å roe seg (Dype knebøy er en duvende og roende bevegelse, men VELDIG tungt å gjøre i lengden). Jeg har ett godt eksempel å komme med for de av dere som ikke har opplevd dette. Men jeg hadde en kveld venninnebesøk, pjokken var rundt 3-4 mnd. Som vanlig skrek min han, min mann prøvde som best han kunne å roe han ned og gikk i gangen med dype knebøy og jeg prøvde å amme flere ganger for å se om det roet seg. Da det hadde gått 1,5 time takket mine venninner for seg og gikk hjem, de orket rett og slett ikke å høre mer på skrikinga til min sønn... Jeg synes det var urettferdig da de kunne gå ut i stillheten og lukke døra etter seg, Gud som jeg ønsket å gjøre akkurat det, gå ut i stillheten og lukke døra etter meg og ikke komme tilbake.. Vi fant etterhvert ut at han, stakkars nydelige sønnen vår, hadde låsninger i ryggen, og begynte å gå jevnlig til fysioterapaut..  Det ble saaakte bedre da han bikket 6 mnd, men det tok 8 mnd før jeg fikk mer enn to timer søvn på natta. Det ble ingen lange trilleturer for å komme i form etter svangerskapet, jeg orket ikke, min sønn ville jo uansett i ligge i den (hersens) vogna! Det tærte på selvtilliten når "alle andre" kom i form etter 3 mnd etter fødsel mens jeg fremdeles gikk i gravidbukser. Jeg har gått rundt i flere måneder med dårlig samvittighet og følt meg mislykket. Mislykket fordi jeg ikke kom meg i form fort nok etter fødselen, mislykket fordi min sønn ikke gikk opp i vekt slik han skulle, mislykket fordi vi ikke klarte å få han til å sove selv uten at vi måtte bære på han eller gi han pupp for å få han til å sove, mislykket fordi alle møtte være dødsens stille når pjokken min sov fordi jeg var så fryktelig redd for å vekke han og høre på skrikingen hans igjen. Mislykket fordi jeg ikke hadde riktig morsfølelse ovenfor min sønn. Hvorfor klarte jeg ikke å elske min sønn så høyt som han fortjente, han var jo så nydelig og ikke var det hans feil at han hadde vondt og skrek så fryktelig masse. Samvittigheten gjorde at jeg selvfølgelig ga min sønn omsorg og nærhet, utad viste jeg varme og omsorg, innad var jeg sliten, kald og trist.. Ikke minst følte jeg meg mislykket fordi jeg ikke klarte å være takknemlig for den velsignelsen det faktisk er å få et barn. Det er slettes ikke alle som får denne velsignelsen, det vet jeg jo veldig godt... 
Jeg følte meg ikke som noen god mor som alle mine venninner hadde sagt jeg kom til å bli. "Du kommer til å bli verdens beste mamma" sa de.. Jeg gråt og gråt fordi jeg ikke klarte å leve opp til alle andres forventninger...Jeg hatet og hater enda å høre akkurat de ordene "Du må være verdens beste mamma". De er godt ment, men helt forferdelig å prøve å leve opp til! Verdens beste mamma finnes vel strengt tatt ikke? Men jeg har lært meg at jeg nå iallefall er en god nok mamma, og god nok mamma er godt nok for meg og pjokken min.      

Når neste barn en gang kommer i fremtiden (min mann er klok av skade og vil ikke ha flere barn på minst 10 år sier han  men det får vi nok se på) , så skal jeg prøve å la være å leve opp til andres forventninger, jeg skal prøve å ikke bli nedbrutt og føle meg mislykket om jeg ikke går rundt i konstant lykkerus og er tynn som en strek 3 mnd etter fødsel. Får jeg nok et kolikkbarn som ikke sover, skal jeg tenke som så: "Enten så går det bra, eller så går det over". Selv om jeg trodde jeg skulle bli gal, så gikk det over; Pjokken startet med og sove, og sover nå i alder av 14 mnd, mer enn han gjorde som nyfødt. Jeg ble tynn som en strek 1 år etter fødsel, og endelig, endelig kan jeg med hånden på hjertet og tårer i øynene si at jeg elsker min sønn mer enn alt  Han beriker meg, han beriker min mann og har gjør oss til verdens fineste, lille familie. Jeg gleder meg til jul og jeg gleder meg til forsettelsen.   
 

 

[Miss Hannigan]

Det var et fint innlegg, takk for at du delte.

Det rare er at vi er mange i den båten, men man føler seg så uendelig alene mens det står på.