Hvordan opplever du det å være prøver?

[Anonym bruker]

Er dette en glad tid for deg, eller opplever du det som en tung tid?

Skriv gjerne også hvor lenge du har prøvd.

 

Anonymous poster hash: aabf3...df3

[Anonym bruker]

Stress. Den biologiske klokken tikker og jeg er redd for at det snart kan være for sent. Har prøvd i 6 mnd. 

Anonymous poster hash: 161de...480

[Anonym bruker]

Prøvetiden min består av venting og prøverørsforsøk, så kan ikke si jeg koser meg akkurat. Heldigvis har jeg to fine troll etter ivf, så jeg stresser ikke:) Men tar et forsøk av gangen, blir iallefall en runde til før jeg gir meg:)

Anonymous poster hash: 8556d...0db

[Anonym bruker]

Med de to jeg har var prøveperioden bare moro og spennende, ikke minst siden jeg ble raskt gravid. Denne gangen hadde jeg bikket 36 år, og det tok atskillig lengre tid å bli gravid (i tillegg til at det to ganger endte i sa), så det har vært mest stress og bekymringer for at jeg er for gammel. Krysser fingrene for at alt går bra nå når jeg omsider har blitt gravid igjen

 

Anonymous poster hash: 97f8f...2e4

[Optatium]

Det går litt opp og ned hvor fælt jeg syns det er, men moro er det jammen ikke. Det har vel litt med det faktum å gjøre at mannen er steril og IVF forsøk nummer to akkurat feilet.

Klarer derimot å nyte tiden i mellom forsøkene, har det hyggelig og fint med mannen og kan fint tenke på andre ting iallefall når det ikke er tunge perioder og masse venninner som popper unger

[Anonym bruker]

Jeg har veldig lyst på barn, er 36 år og ikke truffet den rette før nå. Har prøvd en stund, uten hell. Har PCO og er akkurat ferdig med min første pergokur. Testet i dag, negativt....

Hadde så troa på pergo, og hadde håpet at det skulle klaffe. Veldig nedtur å teste negativt. Men skal ikke gi opp, blir henvist til IVF dersom det ikke går med Pergo. Synes det er koselig å lese om svangerskap og fødsel, og dagdrømme litt om innredning av barnerom, innkjøp av utstyr osv.

Føler meg litt enspora til tider, har liksom "fått på hjernen" at jeg skal bli gravid. Mannen blir litt oppgitt innimellom, men ønsker seg barn og støtter opp altså. Hadde ikke sett for meg at jeg skulle få SÅ sterk lengsel etter barn. Føler tiden går fra meg, samtidig som den går veldig sent... Vil at det skal skje noe,NÅ!!!

Merker også bivirkninger av disse hormonene, med noen fryktelige humørsvingninger og hetetokter. Synes det er litt ensomt på en måte, kjenner ingen som er i lignende prosess, og skulle gjerne hatt noen å prate med, som opplevde det samme. Vil ikke ta opp dette med venninner hele tiden, de skal få slippe å høre meg legger ut i det vide og brede, men føler at det er tungt til tider.

 

Anonymous poster hash: d1a94...80b