Jeg har ikke tålmodighet med den redde 10-åringen min!

[Anonym bruker]

Han ligger nå og gråter i senga si fordi han er redd. Ca 12 meter unna meg. Vi bor i en liten leilighet med alt på et plan. Kombinert stue og kjøkken. Veldig oversiktlig og lys. Og han er redd! Han tør ikke gå på rommet sitt alene, tør ikke gå på badet alene. Jeg klarer dessverre ikke ta det seriøst merker jeg. At han er litt redd er greit, men være så redd at man ikke tør å ligge i naborommet til der jeg sitter? Han har døra helt åpen ut mot meg (men ser meg ikke), har lys fra kjøkkenet og en ekstra lampe som lyser opp hele rommet hans nå. Den siste lampa pleier han ikke å ha på. 

 

Hvordan takle dette? Han har aspergers syndrom og hadde for fem år siden store tvangstanker/-handlinger rundt hygiene. Han vet ikke selv hvorfor han er redd sier han. 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[hysterika]

Han er vel redd noe annet, da? Noe han ikke klarer å sette ord på? Er han redd for skolen? Redd for å dø? For å bli syk?

[Anonym bruker]

Må bare legge til at han har sluttet å gråte nå. Men jeg merker det tærer veldig på tålmodigheten når han ikke engang kan gå på badet alene. Jeg sier at han skal gå på badet/ legge seg så kommer jeg snart, også bare virrer han rundt meg istedet uten å si noe eller lager slitsomme lyder. 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[monson]

 

Han ligger nå og gråter i senga si fordi han er redd. Ca 12 meter unna meg. Vi bor i en liten leilighet med alt på et plan. Kombinert stue og kjøkken. Veldig oversiktlig og lys. Og han er redd! Han tør ikke gå på rommet sitt alene, tør ikke gå på badet alene. Jeg klarer dessverre ikke ta det seriøst merker jeg. At han er litt redd er greit, men være så redd at man ikke tør å ligge i naborommet til der jeg sitter? Han har døra helt åpen ut mot meg (men ser meg ikke), har lys fra kjøkkenet og en ekstra lampe som lyser opp hele rommet hans nå. Den siste lampa pleier han ikke å ha på. 

 

Hvordan takle dette? Han har aspergers syndrom og hadde for fem år siden store tvangstanker/-handlinger rundt hygiene. Han vet ikke selv hvorfor han er redd sier han. 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

 

 

Men, kanskje han sier han er redd. Men, er egentlig ikke "redd". Men, vill føle trygghet ved at du er ved siden av han ? 

[hysterika]

Jeg var utrolig redd for å legge meg da jeg var barn, var redd for alle tankene som kom når jeg lå i senga. Grubler han mye?

[Anonym bruker]

Mange barn har angst. Be om hjelp fra helsestasjon eller fastlege, be om henvsning til psykolog. Dette  hørtes veldig lite bra ut

Anonymous poster hash: 58d3a...6a7

[Honningmelon]

Det høres jo nesten ut som om han har angst av noe slag. Kanskje dette er noe han trenger hjelp med?

[Anonym bruker]

Jeg var utrolig redd for å legge meg da jeg var barn, var redd for alle tankene som kom når jeg lå i senga. Grubler han mye?

 

Ja, jeg vil nok si at han grubler mye. Og han er veldig stille om følelsene og tankene sine. Han kan prate veldig mye iblant, men da er det om spill, figurer etc. Aldri følelser. Han har aldri sagt at han er glad i noen feks, så han er ikke god på å sette ord på slikt. 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[Anonym bruker]

Han er vel redd noe annet, da? Noe han ikke klarer å sette ord på? Er han redd for skolen? Redd for å dø? For å bli syk?

 

Det kan hende han er redd for noe han ikke kan sette ord på ja. Formen hans (eller hva jeg skal kalle det) går opp og ned i perioder. Han kan være veldig selvstendig og han kan være veldig umoden, det går i bølger. Denne helgen ble han plutselig veldig "autistisk" lørdag kveld ved at han bare løp rundt med masse lyder. Det er som han bli koblet til en annen hjerne. Det skjer ganske sjeldent. Høsten har alltid vært den verste perioden, så den plutselige endringen i atferd og nå denne sterke redselen har kanskje sammenheng med at vi nå er i hans verste årstidsperiode... Men jeg føler det er vanskelig å håndtere selvom jeg vet alt dette. 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[MammantilNurket]

Dette høres strevsomt ut både for deg og for barnet ditt. Snakk med PPT/spesialpedagog, ta alternativt kontakt med Nordvoll Skole (de har også pårørendekurs), om bruk av "KAT-kassen". Dette er et flott verktøy som kan hjelpe barn med AS (og ASD) med å sette ord på følelsene sine

Om du ikke har lest den kan jeg anbefale Tony Attwoods "The Complete Guide to Asperger's Syndrome".

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, kanskje jeg bør ringe fastlegen hans. Vi får i grunn ingen oppfølging lenger med tanke på aspergeren, så når vanskelige hendelser oppstår føler jeg meg litt rådvill med hvor jeg kan henvende meg.. 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[Anonym bruker]

Dette høres strevsomt ut både for deg og for barnet ditt. Snakk med PPT/spesialpedagog, ta alternativt kontakt med Nordvoll Skole (de har også pårørendekurs), om bruk av "KAT-kassen". Dette er et flott verktøy som kan hjelpe barn med AS (og ASD) med å sette ord på følelsene sine

Om du ikke har lest den kan jeg anbefale Tony Attwoods "The Complete Guide to Asperger's Syndrome".

Lykke til!

Signerer denne her. Gutten din trenger hjelp.

 

Anonymous poster hash: c5f9d...deb

[Anonym bruker]

off, stakkars

 

jenta mi er også redd.. men bare 6 år da,.. tør så vidt å gå på do alene, uten at jeg er med, ser i alle skaper inne på badet før hun går på do..tisser nesten på seg om jeg ikke blir med =/

 tror det er noe inni dem.. og sover ikke på eget rom, osv.. huff... prøver å være rolig og se om det går over og prøver å gjøre henne trygg igjen.. det kom plutselig !

Anonymous poster hash: c54e3...343

[MammantilNurket]

Jeg vil bare understreke viktigheten av å involvere fagfolk i en slik sammenheng.

[Anonym bruker]

 

Ja, kanskje jeg bør ringe fastlegen hans. Vi får i grunn ingen oppfølging lenger med tanke på aspergeren, så når vanskelige hendelser oppstår føler jeg meg litt rådvill med hvor jeg kan henvende meg.. 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

 

Pussig at dere ikke får oppfølging. Har en venninne med en sønn som har aspbergers, og de har fått tett oppfølging i alle år,også nå når gutten er blitt 15 år.

Jeg hadde kontaktet ppt og forlangt at de tok tak i dette.

 

Anonymous poster hash: 9fd7f...f6a

[Anonym bruker]

 

 

Ja, kanskje jeg bør ringe fastlegen hans. Vi får i grunn ingen oppfølging lenger med tanke på aspergeren, så når vanskelige hendelser oppstår føler jeg meg litt rådvill med hvor jeg kan henvende meg.. 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

 

Pussig at dere ikke får oppfølging. Har en venninne med en sønn som har aspbergers, og de har fått tett oppfølging i alle år,også nå når gutten er blitt 15 år.

Jeg hadde kontaktet ppt og forlangt at de tok tak i dette.

 

Anonymous poster hash: 9fd7f...f6a

 

 

 

Vi har møte på skolen med ppt hvert halvår. Det er det. På autismesenteret her fikk vi være med på et foreldrekurs for tre år siden, så skrev de oss ut. Om vi ønsket mer hjelp så måtte legen henvise oss for hver nye problemstilling. Jeg følte at de syntes vårt tilfelle var for "enkelt" eller hva jeg skal si. 

Selv da sønnen min hadde skikkelig, total skolevegring hvor han klamret seg i bilen og jeg måtte fysisk rive han ut, fikk vi ingen hjelp.. PPT pratet og pratet på møter, men hva hjalp vel det? Ingen pratet med sønnen eller tok tak i det den veien, eller prøvde noe som helst egentlig... 

 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[Nullstress;)]

Om han har figurer han leker med, så lek med han. Han er en og du er en. Din figur er redd for å legge seg, redd for å gå på do, ja redd for det ,este. Også spør du hans figur om han er redd for noe. Kansmje han klarer å fortelled eg noe gjennom lek. Og han ikke klarer å gi noe konkret svar på hva han er redd for, så begynn å fortell hvordan din figur føler seg, og spør hordan han føler seg...

 

Det kan hende han rett og slett sliter med angst. Hva slags spill spilelr han? Om det er noe som kan vinkles i en litt skummel retning (trenger ikke å være store greiene, men selv mario må jo drepe bossen for å komme til prinsessen) kan det jo være at han "vikler" seg inn i spillene... At fantasien tar overhånd.

 

Kontakt ppt eller bupa. Er det lenge siden han fikk diagnosen? Kontakt legen/psykologen dere var hos ift utredningen.

Men ta han seriøst, det er fælt å være redd, og enda verre er det om ingen tror deg.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

2trollunger: Tusen takk for tips! Den fremgangsmåten hadde jeg helt glemt! Husker også jeg leste en bok om seriesamtale der man tegner snakkebobler til hver sin figur. Skal prøve å finne en bok om de to samtalemåtene igjen, de er jo geniale. 

 

Han fikk diagnosen da han var 5 år gammel, men i Sverige. Så ingen her har vært med på utredningen dessverre. 

 

Han spiller stort sett bare Skylander og litt Infinity. Andre spill han har er Cars, Lego Star Wars, Mariospill og noen til i samme bane som jeg ikke husker nå. Han er borte i veldig få skumle ting hjemme, men blir skremt litt sammen med andre. Venner som feks viser han Bloody Mary og Slenderman på youtube. Eller forteller historier om barn som blir kidnappet. 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[Iiiiik]

Men hvis han er utredet i Sverige for 5 år siden, er det uansett på tide med en ny vurdering. Han høres ut til å utvikle ganske mye sekundærproblematikk eller kanskje er angsten en tilleggsdiagnose. Ta kontakt med fastlegen og be om ny henvisning til BUP. 

 

Og møter med PPT der alle bare snakker og ingenting skjer mellom møtene, det trenger du ikke å nøye deg med! Husker da jeg jobbet i PPT for noen år siden, det var så mange foreldre som var fornøyde med at jeg sa at den typen ansvarsgruppemøter heller kunne avlyses og så møttes de som faktisk gjorde noe litt hyppigere i arbeidsmøter. 

 

Ift angsten, så er jo angst i seg selv irrasjonelt. Et gutt med Asperger vil naturlig nok ha enda vanskeligere for å sette ord på det enn en annen 10-åring. Jeg skjønner at du blir utålmodig av det, men det er jo ikke noe han setter i gang på jævelskap. Kanskje du kan snakke med ham om det i morgen, hva som skal til for at det skal føles OK å legge seg alene? Å legge seg sammen med ham og sove i samme seng er neppe aktuelt, men hør ham ut. Angst handler ofte til en viss grad av følelsen av kontroll og forutsigbarhet. Hvis du kan gi ham litt av begge deler, så vil det kanskje bli noe mindre voldsomt. 

Endret 10. november 2013 av Iiiiik

[Nullstress;)]

Bare hygfelig hjelper at noen roter i gamle minner

 

Jeg har også en sønn på 10 år, og han spiller skylander og lego star wars. Og det kan jo fort bli skummelt det, om man la fantadien løpe løpsk...

Det trenger ikke være det vi tenker på som skummelt, men det blir voldsomt. Og det kan være skummelt i seg selv...

 

Håper det ordner seg for deg og gutten din. Selv om han ikke kan noe for det, er det utrolig slitsomt for deg. Ser den.

(Jobber på spesialskole, og har flere elever med blandt annet asbergers)

[Anonym bruker]

Synes du har fått mange fine råd her, du bør definitivt kontakte fagpersoner og kreve å få hjelp. For gutten din har det jo tydeligvis ikke godt - og heller ikke du som mamma. Slik det er nå så risikerer dere å gå dere inn i et veldig negativt sport.

 

Vil bare skyte inn en ting. Da jeg var lita hadde jeg det omtrent slik som du forteller at din sønn har det. Jeg var livredd for å legge meg og sove, redd for å stå opp og gå på do. Det var "noe" jeg var redd for, men uansett hvor mange ganger de gikk gjennom skap og kikket under sengen osv, så hjalp det ikke. Jeg følte at "noe" var der. Da jeg var 10 år flyttet vi, og da sluttet jeg også å være så redd.

Flere år senere fikk vi vite at en person hadde dødd i det huset, trolig på det soverommet, og det var en del uoppklarte forhold rundt dødsfallet. Jeg var inne i det huset etter at vi flyttet, men før jeg fikk vite om den personen som hadde dødd der, og hver gang var det en meget ubehagelig opplevelse. Jeg følte sterkt ubehag, da også på dagtid. Spesielt én bod var det ille å komme i nærheten av. Det syntes også de voksne, men ville ikke snakke om det. Dører man ikke hadde nøkkel til åpnet og lukket seg, låste og låste opp av seg selv.

 

Så poenget mitt er at det kan være noe som gutten din fanger opp, men som vi voksne ikke greier å fange opp. Selv om han har en diagnose så trenger ikke slike ting å utelukkes.

Hadde det vært mitt barn som hadde det slikt så ville jeg uten tvil ha fått en person som regnes som dyktig til å foreta en husrens. Jeg har ikke lyst å tro på slikt selv, men vet hva jeg har opplevd.

 

Det huset jeg snakket om - ingen har noensinne bodd der mer enn få år. Ingen "trives" der, til tross for at det er et fint hus med fin hage, god beliggenhet, flott utsikt osv.

Anonymous poster hash: 92b4a...08c

[Anonym bruker]

Synes faktisk du skal ta gutten seriøst!

barn med austismespekter diagnoser får også ofte angst,og er ikke gøy å gå å være redd for alt,og vite at de voksne ikke trur deg.

tør han ligge i din seng,hvor han kjenner din lukt,med lys på?

og i morgen snakk med læreren el helsesøster på skolen,kan hende de kan snakke med gutten,er viktig å finne årsaken til hans redsel.

En 10år gammel gutt jeg kjenner me autisme,er mørkeredd og tør ikke gå på do alene,om det er mørkt ute el i ett rom ved siden av badet.

Min 10åring med autisme er redd for å bli borte,og tør ikke legge seg på sitt rom,selv om jeg sitter 5meter unna,da har jeg tenkt lurt,og hatt lys på,legge seg i egen seng og lese bok i 30 min føre inntil meg å sove,og gradvis gjøre legging inn til eget rom og egeb seng.

Løveungen er også fin å ha,for løver er modige,selvom løveungen er en reddhare på filmen,er min 10åring sin løveunge en modig løve som ikke er redd for noe,og det har hjulpet.

Anonymous poster hash: 01382...2cd

[Anonym bruker]

Takk, tusen takk, for alle gode svar. Jeg blir helt rørt over at dere tar dere tid til det, og jeg er veldig glad for at jeg ble såpass frustrert istad at jeg valgte å skrive her  

 

Jeg skal kontakte lege ang ny utredning, og for å få til en kontakt med bup. Videre skal jeg prøve å prate med han (med og uten leker) under roligere omstendigheter - og ikke når angsten er som sterkest. 

 

#21: Jeg har også tidligere bodd et sted jeg syntes det var ubehagelig. Det føltes virkelig som at noe var der. Og naturligvis kan det være sånn her også, for min sønn. Det er et gammelt, renovert, hus, og jeg vet at det bodde en gammel dame her før renoveringen. Men jeg føler ikke at det er noe her. Også tenker jeg at siden han har hatt angst og ocd før, så er det nærliggende å tro at det heller er noe som ligger latent i han, føler jeg... 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85

[Nullstress;)]

Dette går nok bra skal du se. Legg litt tykt på når du ringer bupa i morge, nå kanskje du slipper å bente så veldig lenge.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

#22: Jeg vet at jeg burde ta han seriøst. Og jeg gjør oftest det. Han har hatt det som dette tidligere også, og da fulgte jeg han på do, fulgte han hvis han skulle hente noe på et annet rom. Ved leggetid gikk jeg inn til han hver 2.minutt og økte gradvis fra dag til dag. Så jeg har tatt det seriøst tidligere. Men nå har alt gått bra så lenge og jeg fikk meg en liten støkk da det plutselig var tilbake, den sterke redselen. Og jeg følte at "nei, jeg orker ikke dette igjen!". 

Anonymous poster hash: 4d3ab...e85