Hva syns du om at uføre får barn?

[Anonym bruker]

Er du for eller mot det?

Anonymous poster hash: 1c9c1...13a

[me_87]

Så lenge de tar vare på barnet på en god måte så har jeg selvsagt ikke noe imot det.

Søsteren min er uføretrygdet å hun tar seg av tre unger alene å klarer det utmerket.

Hun er flink og omsorgsfull mor for barna sine.

Endret 10. november 2013 av me_87

[Anonym bruker]

For eller mot? Er vel opp til dem selv skulle jeg mene... Om folk får barn har vel ikke så mye med om de er arbeidsfør eller ikke??

 

Anonymous poster hash: 3de11...e0e

[Anonym bruker]

Om helsen deres ikke blir verre av det og de har en partner som tar alt arbeidet den "syke" ikke kan er det opp til dem.

Anonymous poster hash: 61d4c...e4f

[Surmjølk og skallebank]

Tydeligvis flere her inne som mener at uføre ikke burde få lov til å reprodusere seg. Jeg vil anta det er samme typen mennesker som tror ME er en unnskyldning for å ikke jobbe, og at psykisk syke bare er for late til å gjøre noe med livet sitt. Godt verden har dere bim/dim-damer til å vurdere hvem som er priviligert nok til å få reprodusere seg!

[Anonym bruker]

Det kommer vel an på hvorfor de er ufør. Jeg tenker at dersom du er 100% arbeidsufør så er det vanskelig å skulle ta seg av små barn. Jeg sier ikke at noen ikke klarer det, men de trenger nok hjelp av det offentlige eller familie i stor grad. 

 

Dersom en arbeidsufør tar seg av tre små barn uten problemer så lurer jeg på hvorfor hun er ufør i utgangspunktet???

Anonymous poster hash: 1ad0d...37d

[valkyrien]

Uføre er ikke en ensartet gruppe...

 

Noen uføre kan fint få barn, andre burde virkelig la være. Er man ikke i stand til å ta vare på barna, så bør man avstå fra å få de.

[☆☆☆]

Det kjem vel an på kva evne dei har til å følge opp barna. Eg har vanskelig for å forstå at nokon som er 100% arbeidsufør skal kunne klare den jobben det er å ha barn, men det vil jo avhenge av kor mykje avlasting ein har moglegheit til og kor mykje av arbeidet den andre av foreldra tek.

 

Samstundes er det å få barn ei sterk drift, og det kan ikkje vere slik at dei som er uføre skal vere aleine om å kun tenke fornuft i dette spørsmålet medan vi andre slepp.

 

Sjølv tenker eg at eg ikkje vil ha fleire barn enn eg kan forsørge og følge opp aleine, samliv er skjøre saker i våre dagar (og livet også forsåvidt). Men eg forlangar ikkje at alle andre skal gjere det samme.

[Anonym bruker]

Jeg er ufør, hadde barn da jeg ble ufør og greier fint å ta vare på barna mine. Formen min varierer selvsagt. I de dårligste periodene tar mannen på seg flere av men vanlige oppgaver. Fungerer kjempefint for vår del.

Jeg skulle selvsagt helst ha jobbet, men da hadde jeg ikke klart å ta meg av barna, Hugo hjem, i tillegg hadde arbeidsgiver blitt belemret med en ansatt som hadde vært mer sykemeldt enn på jobb. Alle parter ville tapt på det i lengden.

 

Hvis vi en gang skulle få lyst på et barn til så er det vårt valg og ikke noe noen andre har noe med. Men man skal kansje overveiende ting grundigere hvis man er ufør eller har helseproblemer, men det blir på lik linje som at andre grupper ikke burde få barn hvis vi skulle være pirkete, være seg røykere, overvektige, de som har arvelige sykdommer i familien osv.

 

 

Så lenge man kan ta vare på barna, har backup i form av en frisk partner og familie som kan gi litt støtte når det trengs så får folk veg selv.

 

Greit nok at alle bør forsørge barna sine selv, men hvis alle skulle tenkt at de ikke skulle tatt imot noe fra staten så kan jo de skinnhellighet gi tilbake barnetrygda og skattefradraget, pluss støtte de får for å ga barna i barnehagen. For det koster faktisk ikke staten så mye mer om man får et bittelite tillegg på uførepensjonen å har barna hjemme. Jeg er rimelig sikker på at min mann betaler betydelig mer skatt enn en det visse såkalte intellektuelle her inne gjør.

 

 

Anonymous poster hash: 6791c...947

[*Miss Marple*]

De uføre er ikke en stor, ensartet gruppe så det er helt umulig å svare enkelt på et sånt spørsmål.

 

Om man er i stand til å ta vare på seg selv og ev. barn uten å ligge andre for mye til last, kan de selvsagt få barn på lik linje som andre. Men om man på forhånd vet at man aldri kan følge opp hverken i bhg/skole eller fritid så bør man tenke over hva det vil medføre å sette barn til verden.

 

Nå er det jo heldigvis sånn at de fleste får barn når de er i et forhold og om den andre part er frisk og arbeidsfør ser jeg heller ikke problemet. At den ene i husstanden får sin inntekt fra NAV pga redusert arbeidsevne betyr ikke at barnet ikke får det det trenger.

 

Man skal være veldig forsiktig med å fradømme andre retten til å stifte sin egen familie.

[Anonym bruker]

Jeg er ufør, hadde barn da jeg ble ufør og greier fint å ta vare på barna mine. Formen min varierer selvsagt. I de dårligste periodene tar mannen på seg flere av men vanlige oppgaver. Fungerer kjempefint for vår del.

Jeg skulle selvsagt helst ha jobbet, men da hadde jeg ikke klart å ta meg av barna, Hugo hjem, i tillegg hadde arbeidsgiver blitt belemret med en ansatt som hadde vært mer sykemeldt enn på jobb. Alle parter ville tapt på det i lengden.

Hvis vi en gang skulle få lyst på et barn til så er det vårt valg og ikke noe noen andre har noe med. Men man skal kansje overveiende ting grundigere hvis man er ufør eller har helseproblemer, men det blir på lik linje som at andre grupper ikke burde få barn hvis vi skulle være pirkete, være seg røykere, overvektige, de som har arvelige sykdommer i familien osv.

Så lenge man kan ta vare på barna, har backup i form av en frisk partner og familie som kan gi litt støtte når det trengs så får folk veg selv.

Greit nok at alle bør forsørge barna sine selv, men hvis alle skulle tenkt at de ikke skulle tatt imot noe fra staten så kan jo de skinnhellighet gi tilbake barnetrygda og skattefradraget, pluss støtte de får for å ga barna i barnehagen. For det koster faktisk ikke staten så mye mer om man får et bittelite tillegg på uførepensjonen å har barna hjemme. Jeg er rimelig sikker på at min mann betaler betydelig mer skatt enn en det visse såkalte intellektuelle her inne gjør. Anonymous poster hash: 6791c...947

Jeg ser her at autokorrekturen har lekt seg litt.

 

Anonymous poster hash: 6791c...947

[Tabitha]

Det er ikke alltid man kan måle 3 barn opp mot en full jobb...

Er jo litt stygt å si: HVIS du ikke hadde hatt barna dine...

Det blir som å ønske at personen ikke skulle ha fått barn.

 

Hvordan skal man regulere det, sørge for at damen mister uføretrygden sin fordi hun har tre barn?

[Anonym bruker]

Jeg var en periode 100% sykemeldt mens jeg ventet på en operasjon, jeg var svært syk, og ville ikke klart å ta med av ungene mine alene.  Det var også tungt for mannen min å skulle ta seg av ungene ved siden av jobb, så lenge jeg var en belastning (jeg klarte ikke komme meg ut av huset på egen hånd, klarte sjelden lage middag osv).  I den situasjonen jeg var ville jeg ikke valgt å få barn.  

 

Anonymous poster hash: 4be59...b35

[furutre]

Det gjør de selvfølgelig som de vil med.

[Anonym bruker]

Hvis man er ufør pga at man er et mobbeoffer som ikke fungerer helt perfekt sosialt, er det urettferdig å bli frarøvet også sjansen til et familieliv.

Da vil det bli flere som ikke takler å leve, dersom mobbeofre ikke skal kunne få barn heller.

Anonymous poster hash: e2d87...f84

[mamma_til_verdens_beste]

Jeg tenker at det ikke er alle folk som bør få barn, enten de er ufør eller ikke.
Er man ufør pga fysiske helseplager så er det jo sannsynlig at ungene er i barnehage eller på skolen flere timer i hverdagen da. Det er jo ikke sånn at de fleste går hjemme med barna 24 timer i døgnet (fra de er 1 år hvertfall).
Må man legge seg nedpå for å fungere som god mamma eller pappa mens barna ikke er hjemme så er jo ikke det noe problem.

[Musemorbr /]

Hadde jeg ikke utsatt meg for den fysiske belastningen det er med graviditet og babytid, men godtatt at skaden min skulle frata meg det som JEG ser på som meningen i livet, i tillegg til alt annet den har fratatt meg, da hadde jeg sansynligvis ikke maktet å opprettholde min sterke psyke og min positive innstilling til tingene. Jeg klarer kanskje ikke å jobbe, men jeg klarer å være mor. Det er tungt, men jeg er villig til å gi hele meg for verdens mest meningsfulle formål. Det gir meg mer glede, livslyst og positivitet enn noe som helst annet. Selv om amming i starten foregår liggende, fordi smertene ved å sitte og holde sitt eget barn blir for store. Selv om mannen min, i tillegg til full jobb, er den som lager mat, gjør husarbeid, innkjøp og alt som krever noe fysisk. Joda, deler av tiden oppdrar jeg barn fra sofaen, men jeg er tilstedeværende på samme måte som de fleste andre. Jeg bygger lego på stuebordet, tegner, leser, synger og lærer bort akkurat like viktige ting som de som er helt funksjonsfriske. Alt i alt har jeg mer tid enn de fleste har. Selv om jeg må ta mange pauser fra lek på gulvet, og ikke alle dager klarer å gå i skogen, eller må stå på utsiden av trampolina i stedet for å gå inn. Jeg kan kanskje ikke delta på dugnader med hard jobbing, men jeg kan bake en kake, eller andre ting. Jeg stiller på foreldremøter og arrangementer, selv om det betyr å bedrive kraftig hvile og rolige bevegelser både dagen før og etter. Nei, jeg ville ikke drevet rovdrift på meg selv på samme måte for å kunne jobbe bittelitt, men jeg ødelegger meg selv mer enn gjerne på noe som gir positive opplevelser for mitt barn. Hvorfor er ikke det greit? Skulle ikke jeg få være mor, jeg som elsker barn? Bare fordi jeg ikke kan jobbe? Bare fordi jeg havnet i en ulykke da jeg var ung? Hadde jeg fortjent å straffes for livet på grunn av det? Og hva med mannen min? Han har ikke valgt å være barnløs, bare fordi han tilfeldigvis kom til å elske en kvinne med begrensninger. Så lenge barna har det godt og familien fungerer, er det noen grunn i hele verden til at ikke uføre skal få lage barn da?

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke utsatt meg for den fysiske belastningen det er med graviditet og babytid, men godtatt at skaden min skulle frata meg det som JEG ser på som meningen i livet, i tillegg til alt annet den har fratatt meg, da hadde jeg sansynligvis ikke maktet å opprettholde min sterke psyke og min positive innstilling til tingene. Jeg klarer kanskje ikke å jobbe, men jeg klarer å være mor. Det er tungt, men jeg er villig til å gi hele meg for verdens mest meningsfulle formål. Det gir meg mer glede, livslyst og positivitet enn noe som helst annet. Selv om amming i starten foregår liggende, fordi smertene ved å sitte og holde sitt eget barn blir for store. Selv om mannen min, i tillegg til full jobb, er den som lager mat, gjør husarbeid, innkjøp og alt som krever noe fysisk. Joda, deler av tiden oppdrar jeg barn fra sofaen, men jeg er tilstedeværende på samme måte som de fleste andre. Jeg bygger lego på stuebordet, tegner, leser, synger og lærer bort akkurat like viktige ting som de som er helt funksjonsfriske. Alt i alt har jeg mer tid enn de fleste har. Selv om jeg må ta mange pauser fra lek på gulvet, og ikke alle dager klarer å gå i skogen, eller må stå på utsiden av trampolina i stedet for å gå inn. Jeg kan kanskje ikke delta på dugnader med hard jobbing, men jeg kan bake en kake, eller andre ting. Jeg stiller på foreldremøter og arrangementer, selv om det betyr å bedrive kraftig hvile og rolige bevegelser både dagen før og etter. Nei, jeg ville ikke drevet rovdrift på meg selv på samme måte for å kunne jobbe bittelitt, men jeg ødelegger meg selv mer enn gjerne på noe som gir positive opplevelser for mitt barn. Hvorfor er ikke det greit? Skulle ikke jeg få være mor, jeg som elsker barn? Bare fordi jeg ikke kan jobbe? Bare fordi jeg havnet i en ulykke da jeg var ung? Hadde jeg fortjent å straffes for livet på grunn av det? Og hva med mannen min? Han har ikke valgt å være barnløs, bare fordi han tilfeldigvis kom til å elske en kvinne med begrensninger. Så lenge barna har det godt og familien fungerer, er det noen grunn i hele verden til at ikke uføre skal få lage barn da?

Jeg betviler ikke at uføre kan være gode foreldre, men problemet er jo at man aldri har noen garanti for at et forhold varer hele livet. Hva gjør man da, hvis man hele tiden kun har levd på mannen sin? Hvordan skal man da kunne forsørge egne barn? Det holder ikke med kjærlighet hvis man ikke har råd til tak over hodet, mat og klær.

 

Anonymous poster hash: 0e677...acc

[Musemorbr /]

 

Hadde jeg ikke utsatt meg for den fysiske belastningen det er med graviditet og babytid, men godtatt at skaden min skulle frata meg det som JEG ser på som meningen i livet, i tillegg til alt annet den har fratatt meg, da hadde jeg sansynligvis ikke maktet å opprettholde min sterke psyke og min positive innstilling til tingene. Jeg klarer kanskje ikke å jobbe, men jeg klarer å være mor. Det er tungt, men jeg er villig til å gi hele meg for verdens mest meningsfulle formål. Det gir meg mer glede, livslyst og positivitet enn noe som helst annet. Selv om amming i starten foregår liggende, fordi smertene ved å sitte og holde sitt eget barn blir for store. Selv om mannen min, i tillegg til full jobb, er den som lager mat, gjør husarbeid, innkjøp og alt som krever noe fysisk. Joda, deler av tiden oppdrar jeg barn fra sofaen, men jeg er tilstedeværende på samme måte som de fleste andre. Jeg bygger lego på stuebordet, tegner, leser, synger og lærer bort akkurat like viktige ting som de som er helt funksjonsfriske. Alt i alt har jeg mer tid enn de fleste har. Selv om jeg må ta mange pauser fra lek på gulvet, og ikke alle dager klarer å gå i skogen, eller må stå på utsiden av trampolina i stedet for å gå inn. Jeg kan kanskje ikke delta på dugnader med hard jobbing, men jeg kan bake en kake, eller andre ting. Jeg stiller på foreldremøter og arrangementer, selv om det betyr å bedrive kraftig hvile og rolige bevegelser både dagen før og etter. Nei, jeg ville ikke drevet rovdrift på meg selv på samme måte for å kunne jobbe bittelitt, men jeg ødelegger meg selv mer enn gjerne på noe som gir positive opplevelser for mitt barn. Hvorfor er ikke det greit? Skulle ikke jeg få være mor, jeg som elsker barn? Bare fordi jeg ikke kan jobbe? Bare fordi jeg havnet i en ulykke da jeg var ung? Hadde jeg fortjent å straffes for livet på grunn av det? Og hva med mannen min? Han har ikke valgt å være barnløs, bare fordi han tilfeldigvis kom til å elske en kvinne med begrensninger. Så lenge barna har det godt og familien fungerer, er det noen grunn i hele verden til at ikke uføre skal få lage barn da?

Jeg betviler ikke at uføre kan være gode foreldre, men problemet er jo at man aldri har noen garanti for at et forhold varer hele livet. Hva gjør man da, hvis man hele tiden kun har levd på mannen sin? Hvordan skal man da kunne forsørge egne barn? Det holder ikke med kjærlighet hvis man ikke har råd til tak over hodet, mat og klær.

 

Anonymous poster hash: 0e677...acc

Så bør man heller ikke få barn i de deler av verden der man kan bli utsatt for naturkatastrofer. Eller hvis man kan risikere å miste jobben sin. Eller hvis man har en gammeltante med tarmkreft, eller en tippoldemor som ble dement i en alder av førti. Når det kommer til fremtiden vet ingen noe sikkert. Det eneste jeg vet er at forholdet vårt er alt vi ønsker oss her og nå, at vi er lykkelige og har alle forutsetninger for å få lykkelige barn. Noen sjanser må man ta her i livet. Du kan også bli både singel og ufør i fremtiden.

[Anonym bruker]

 

Hadde jeg ikke utsatt meg for den fysiske belastningen det er med graviditet og babytid, men godtatt at skaden min skulle frata meg det som JEG ser på som meningen i livet, i tillegg til alt annet den har fratatt meg, da hadde jeg sansynligvis ikke maktet å opprettholde min sterke psyke og min positive innstilling til tingene. Jeg klarer kanskje ikke å jobbe, men jeg klarer å være mor. Det er tungt, men jeg er villig til å gi hele meg for verdens mest meningsfulle formål. Det gir meg mer glede, livslyst og positivitet enn noe som helst annet. Selv om amming i starten foregår liggende, fordi smertene ved å sitte og holde sitt eget barn blir for store. Selv om mannen min, i tillegg til full jobb, er den som lager mat, gjør husarbeid, innkjøp og alt som krever noe fysisk. Joda, deler av tiden oppdrar jeg barn fra sofaen, men jeg er tilstedeværende på samme måte som de fleste andre. Jeg bygger lego på stuebordet, tegner, leser, synger og lærer bort akkurat like viktige ting som de som er helt funksjonsfriske. Alt i alt har jeg mer tid enn de fleste har. Selv om jeg må ta mange pauser fra lek på gulvet, og ikke alle dager klarer å gå i skogen, eller må stå på utsiden av trampolina i stedet for å gå inn. Jeg kan kanskje ikke delta på dugnader med hard jobbing, men jeg kan bake en kake, eller andre ting. Jeg stiller på foreldremøter og arrangementer, selv om det betyr å bedrive kraftig hvile og rolige bevegelser både dagen før og etter. Nei, jeg ville ikke drevet rovdrift på meg selv på samme måte for å kunne jobbe bittelitt, men jeg ødelegger meg selv mer enn gjerne på noe som gir positive opplevelser for mitt barn. Hvorfor er ikke det greit? Skulle ikke jeg få være mor, jeg som elsker barn? Bare fordi jeg ikke kan jobbe? Bare fordi jeg havnet i en ulykke da jeg var ung? Hadde jeg fortjent å straffes for livet på grunn av det? Og hva med mannen min? Han har ikke valgt å være barnløs, bare fordi han tilfeldigvis kom til å elske en kvinne med begrensninger. Så lenge barna har det godt og familien fungerer, er det noen grunn i hele verden til at ikke uføre skal få lage barn da?

Jeg betviler ikke at uføre kan være gode foreldre, men problemet er jo at man aldri har noen garanti for at et forhold varer hele livet. Hva gjør man da, hvis man hele tiden kun har levd på mannen sin? Hvordan skal man da kunne forsørge egne barn? Det holder ikke med kjærlighet hvis man ikke har råd til tak over hodet, mat og klær. Anonymous poster hash: 0e677...acc

Høres jo her ut som at en ufør mor vil bli helt alene etter et samlivsbrudd med barna. Jeg vil tro at i de tilfellene så vil far ta endel av omsorgen. Men får faktisk uførepensjon med forsørgertillegg ved behov.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6791c...947

[Anonym bruker]

 

 

Hadde jeg ikke utsatt meg for den fysiske belastningen det er med graviditet og babytid, men godtatt at skaden min skulle frata meg det som JEG ser på som meningen i livet, i tillegg til alt annet den har fratatt meg, da hadde jeg sansynligvis ikke maktet å opprettholde min sterke psyke og min positive innstilling til tingene. Jeg klarer kanskje ikke å jobbe, men jeg klarer å være mor. Det er tungt, men jeg er villig til å gi hele meg for verdens mest meningsfulle formål. Det gir meg mer glede, livslyst og positivitet enn noe som helst annet. Selv om amming i starten foregår liggende, fordi smertene ved å sitte og holde sitt eget barn blir for store. Selv om mannen min, i tillegg til full jobb, er den som lager mat, gjør husarbeid, innkjøp og alt som krever noe fysisk. Joda, deler av tiden oppdrar jeg barn fra sofaen, men jeg er tilstedeværende på samme måte som de fleste andre. Jeg bygger lego på stuebordet, tegner, leser, synger og lærer bort akkurat like viktige ting som de som er helt funksjonsfriske. Alt i alt har jeg mer tid enn de fleste har. Selv om jeg må ta mange pauser fra lek på gulvet, og ikke alle dager klarer å gå i skogen, eller må stå på utsiden av trampolina i stedet for å gå inn. Jeg kan kanskje ikke delta på dugnader med hard jobbing, men jeg kan bake en kake, eller andre ting. Jeg stiller på foreldremøter og arrangementer, selv om det betyr å bedrive kraftig hvile og rolige bevegelser både dagen før og etter. Nei, jeg ville ikke drevet rovdrift på meg selv på samme måte for å kunne jobbe bittelitt, men jeg ødelegger meg selv mer enn gjerne på noe som gir positive opplevelser for mitt barn. Hvorfor er ikke det greit? Skulle ikke jeg få være mor, jeg som elsker barn? Bare fordi jeg ikke kan jobbe? Bare fordi jeg havnet i en ulykke da jeg var ung? Hadde jeg fortjent å straffes for livet på grunn av det? Og hva med mannen min? Han har ikke valgt å være barnløs, bare fordi han tilfeldigvis kom til å elske en kvinne med begrensninger. Så lenge barna har det godt og familien fungerer, er det noen grunn i hele verden til at ikke uføre skal få lage barn da?

Jeg betviler ikke at uføre kan være gode foreldre, men problemet er jo at man aldri har noen garanti for at et forhold varer hele livet. Hva gjør man da, hvis man hele tiden kun har levd på mannen sin? Hvordan skal man da kunne forsørge egne barn? Det holder ikke med kjærlighet hvis man ikke har råd til tak over hodet, mat og klær.

 

Anonymous poster hash: 0e677...acc

Så bør man heller ikke få barn i de deler av verden der man kan bli utsatt for naturkatastrofer. Eller hvis man kan risikere å miste jobben sin. Eller hvis man har en gammeltante med tarmkreft, eller en tippoldemor som ble dement i en alder av førti. Når det kommer til fremtiden vet ingen noe sikkert. Det eneste jeg vet er at forholdet vårt er alt vi ønsker oss her og nå, at vi er lykkelige og har alle forutsetninger for å få lykkelige barn. Noen sjanser må man ta her i livet. Du kan også bli både singel og ufør i fremtiden.

Ja, men jeg har høyere utdanning og har jobbet i mange år, som vil ha innvirkning på hvor høy uføretrygd jeg eventuelt vil få. Ingen kan spå fremtiden, men for meg innebærer det å få barn også at jeg er økonomisk sikret. Jeg vil kunne forsørge meg selv og mine barn hvis jeg blir singel, det var en forutsetning da jeg valgte å få barn. Dersom en velger å få barn vel vitende om at en ikke har den muligheten, synes jeg en er uansvarlig.

 

Anonymous poster hash: 0e677...acc

[MissZanta]

Je e "i mot".

Hvorfor? De er uføre men skal likevel føde barn og oppdra de? Er mye jobb med barn og det er slitsomt, så hvis de klarer det uten problemer så burde de klare å jobbe og ikke snylte på staten.

 

En ting er å ha barn fra før en blir evt kronisk syk, men en annen er å produsere unger når de "er for syke" til å jobbe.

Har liten respekt for slike mennesker

[Anonym bruker]

kommer an på hvorfor de er uføre. Jeg har mine meninger om uføre, de fleste klarer faktisk å jobbe LITT.

Anonymous poster hash: 53280...b72

[Elsker livet]

Er for så lenge de er skikket som foreldre, og det er vel de aller fleste uføre?

[Mamma`n til Will& Ailo]

Signerer musemorbr . Ett veldig bra innlegg