Inspirert: Gjestfrihet og graden av "kontroll" i et hjem -motsetninger?

[Anonym bruker]

Ble inspirert av tråden om gjestfrihet og barn.

 

Ser at det er flere som skriver der at de selv har opplevd at de følte seg mer velkomne hos venner fra familier som kanskje ikke hadde verdens beste økonomi, og heller ikke verdens ryddigste og stiligste hjem. Mens hos familier hvor alt var på stell, stort, lekkert og alltid plettfritt hus føltes det stivt og utrivelig å være på besøk, og man følte (som barn) at alle reglene til de voksne var hemmende. 

 

Det samme har jeg selv opplevd. Og jeg føler at vi opplever det også i dag. Vi har nabolagets minste bolig, tre aktive barn og vi jobber mye begge to. Og vi liker ikke husarbeid. Ikke slik at vi ikke gjør noe, og alt flyter, men vi har hverken tid eller lyst til å ha huset plettfritt til enhver tid. Lite plass gir også fort rot. Til gjengjeld mener vi at det er helt greit at barna våre både synes og høres, og det er hyggelig å treffe vennene deres, og vi oppmuntrer dem til å sette i gang ulike prosjekter. Det lekes, bygges og fantaseres overalt både inne og ute. Mange større prosjekter tar tid, og utstyret får da stå framme i dagesvis. Barn på besøk får lov til å finne seg drikke og enkel mat som brød, frukt, eller kjeks sammen med våre barn. Middag må avtales på forhånd.

 

Vi har masse unger på besøk daglig!

 

Men vi har naboer som kunne startet en interiørblogg når som helst. Hvor det alltid er like rent og ryddig, og fullt av dyre, knuselige og skjøre pynteting og møbler. Hvor det er strenge regler for hva og ikke minst HVOR man kan leke. Og alt skal ryddes vekk straks man forlater rommet. Også strenge regler for om man kan ta seg mat eller drikke (ingenting er best?), og om de kan se TV eller spille noe som helst. Internett får de i hvert fall ikke bruke, gud forby!

 

Hos disse familiene er det så godt som aldri noen barn på besøk lenger. Faktisk er deres egne barn sjelden hjemme.

 

Jeg bare lurer... Er noen foreldre så opptatt av å ha kontroll over hjemmet sitt at barna føler at de ikke er velkomne der? Kan det til og med hende at de gjør det bevisst? Fordi det er enklere for dem å slippe å ha hele sirkuset hjemme hos seg? Enklere å sende dem til naboen?

 

Og FINNES det i så fall noen som selv innser at de er slik?

Anonymous poster hash: 1defa...cac