Barn med kroniske smerter, mer følsome for andre smerter?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, men  jeg prøver.

Vi  har en datter med kroniske smerter, det har vi  sånn nesten lært og leve med.

Men jeg føler at alle andre små vondter blir veldig blåst opp og veldig vondt.

Jeg har en teorti om at når hun slår seg eller får vondt av noe slag  blir det veldig vondt for det er smerter på en annen måte enn hva hun er vant til.

 

Er det noen andre som her erafring på det omerådet?

Jeg  vet  ikke alltid hvordan jeg skal takkle det,  si til henne  nei da det er ikke vondt du bare slo deg litt. ?

Blåser og trøster og det går jo fort over igjenn men jeg føler hun er klagete i forhold til andre barn på sin alder.

Hun  er jo tøff med tanke på hvordan hun har det så jeg skal vel egentlig ikke klage er bare så usikker på hvordan jeg skal takkle det og hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi for små ting.

 

 

 

Anonymous poster hash: 16182...007

[Anonym bruker]

Jeg vil heller si det er omvendt. Har et barn som har hatt kroniske smerter i flere år. Hun har veldig høy smerteterskel. Hun gikk til og med med brist i hånden uten å si et pip. Tåler veldig mye smerte, og virker som hun er herdet etter alle årene med kroniske smerter. Det klages ikke i tide og utide her i gården nei. Slik har jeg inntrykk av at de fleste barn med kroniske smerter er, etter flere treff i foreningen vår der vi foreldre har utvekslet tips og erfaringer.  

Anonymous poster hash: 52456...967

[Anonym bruker]

Dette er sikkert vanskelig for henne. Hun har mye vondt, det må hun leve med. Men det kan føles rart eller urettferdig når hun får vondt på andre måter. Smerter hun ikke er så godt vandt med og ikke vêr hvordan hun helt skal takle. Hvis hun slør seg uten at det er spesielt alvorlig, sånn som barn ofte gjør ville jeg gitt en oppmuntring om at det går bra og trøstet henne litt der og da.

 

Anonymous poster hash: 95f4d...772

[Anonym bruker]

Det kan være flere årsaker til at hun har det som hun har det.

 

Den ene nevner du jo selv - hun er vandt til å forholde seg til én type smerter. Når hun opplever en helt annen type smerte så blir hun og hele nervesystemet hennes "overrasket" over den nye typen smerte, og kan da "overreagere" på denne. Dette kan være delvis psykisk - men også delvis reell fysisk/nevrologisk.

 

Noen få som lever med kroniske smerter utvikler en hypersensibilitet (reell overfølsomhet) ift andre typer smerter enn den de lever med til daglig. Det er ikke så ofte.

 

Og så har du også et poeng i at det kan være medisiner hun evt går på som kan gjøre at hun oppfatter smerte anderledes (blir hypersensistiv). Hvis man mistenker noe slikt så er det evt å bytte medisin.

 

Og så har du jo den psykiske biten. Hun kan rett og slett være psykisk sliten av å leve med sine kroniske smerter, og når man er sliten så blir jo andre ting gjerne forstørret, også smerte.

Det kan også ligge en redsel i det. Hun er vant med en smerte som er der hele tiden, og at hun forbigående (akutt) ubevisst blir redd for at den nye smerten skal fortsette å være der.

 

Det kan være mange årsaker.....

 

Jeg tror det er viktig å snakke med henne om at det er ulike typer smerter, at det ikke er farlig å slå seg, at den smerten man får når man slår seg går over osv.

 

Det blir jo en balansegang mellom å gi henne nok oppmerksomhet/støtte i den smerten hun opplever og det å trygge henne i at dette ikke er farlig og går over.

 

Jeg vet ikke om det kan være noe hjelp, men jeg vet om en bestemor som alltid har spurt sine barn og barnebarn om noe er vondt eller om det bare er veldig ubehagelig. Hennes barnebarn helt ned i 2 år + har greid å skille mellom det! Det har ikke vært for å bagatellisere smertene deres hun har sagt det, men for å få dem til å bli bevisst hvilken type smerte det er. Hun har selvfølgelig alltid vært der for dem i situasjonen, uansett om det har vært vondt eller bare veldig ubehagelig.

Kanskje det er noe du kan forsøke på din datter etter hvert når du har snakket med henne om ulike typer smerte? Det vil gjøre henne mer bevisst og litt tryggere og tøffere i situasjonen. Hun kan da lære at "dette var bare veldig ubehagelig, lov å gråte likevel, men det går snart over".

 

Selv om du kan føle at din lille datter er mer klagete enn andre i visse situasjoner, så er hun nok en av de tøffeste innvendig

Anonymous poster hash: b0958...dee

[Anonym bruker]

Jeg kjenner dette veldig igjen! Har et barn som har hatt mye kroniske smerter fra babyalder, og som alltid har vært veldig sensitiv ovenfor annen type smerte. Man kan høre det herfra og til månen dersom han slår seg litt, og er veldig følsom hvis man er nær ham med f.eks en negl eller lignende under påkledning. Han er veldig tøff på andre måter, så det blir ofte litt småkomisk og/eller irriterende når det blir så mye drama for småting. Jeg tenker at barna kanskje er vant med å ha vondt, og at det enten har blitt en "vane"; at de vet at de får oppmerksomhet, eller at de rett og slett har blitt hypersensitive for ulike kroppslige påvirkninger. Kanskje en kombinasjon?

Anonymous poster hash: 87fae...a43

[Anonym bruker]

Nå vet jo ikke jeg hva slags smerter din datter har, så det er ikke sikkert dette er relevant,men kan det være at de smertene hun går med til daglig blir forsterket i det hun slår seg?

 

Jeg har mye smerter i muskler og ledd.Hvis jeg slår meg har jeg lett for å skvette litt samtidig,og da strammer jeg gjerne ubevisst musklene i kroppen, i det jeg skvetter. For min del gjør det ofte mer vondt en det å slå seg, fordi når jeg strammer musklene brått så støkker det på en måte i den smerten som allerede er der. Det går over etterhvert, og jeg ender opp tilbake til min normaltilstand, men dette gjør at det å slå seg litt for meg kan bli veldig vondt.

 

 

Anonymous poster hash: 54140...5bc

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. og råd.

 

 

Anonymous poster hash: 16182...007