Er det jeg som er smårar? ang. mistenksomhet til mannen..

[Anonym bruker]

Her er situasjonen kort fortalt:

mannen var utro for litt over ett år siden (ble oppdaget da). Jeg valgte å prøve å leve med han, legge dette bak meg/oss. Har gått til FVK og det er opp-og-nedturer.

 

Sliter innimellom med mistenksomhet. Som i går...

 

Jeg gikk på badet for kvelden, kom på at jeg glemte noe på stua, gikk inn igjen. Da ser jeg at det lyser på telefonen hans, som ligger opp-ned (har bestandig gjort det), det er tydelig at på det minuttet jeg gikk til badet og tilbake, hadde han vært inne på tlf. å kikket på noe. Jeg lurte på hvem han sendte sms med. Ingen påsto han, at det var mail han leste. Men hvorfor legge ifra seg tlf. når jeg kom? Jeg forklarte at jeg ikke trodde på han, å at jeg ikke stolte på han. Så hvis han ville bevise at han snakket sant, så måtte han bevise det.

Han mente at jeg måtte tro på det han sa, at jeg måtte prøve å få litt mer tillit. At han hadde ingenting å skjule. Han mente at det skulle ikke være sånn at han måtte bevise ting så lenge etter, å at jeg ikke hadde noe med å se hans sms. (!)

 

Vi la oss til å sove, jeg fikk en dårlig natt.

 

I morges tok han rundt meg, sa han ble provosert og irritert når dette ble brukt imot han hele tiden. Jeg spurte igjen om han ville bevise det, men han valgte å ikke gjøre det. Påstår hardnakket at han ikke har noe å skjule (å hadde det vært noen, så hadde han sagt det nå sier han - orker ikke gjennom dette flere ganger)

 

Så hva tror dere? Er det jeg som er litt for mistenksom og smårar? Kan dere forstå at han blir provosert og irritert, eller har jeg "rett" til å se mld.registeret hans hver eneste gang jeg føler for det?

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[Anonym bruker]

Han er nok utro dessverre. 

Anonymous poster hash: 5fcb4...42b

[Anonym bruker]

Hvis du er "for mistenksom" så får han bare stå ut med det og la deg få sjekke mobil, pc, osv, helt til du begynner å slappe av. Når han kommer med argument som at, "du må bare lære deg å stole mer på meg", så er det ikke han som gjør seg fortjent til den tilliten. Hvis han NÅ gir deg mobilen så er det fordi han har fått slettet det han ikke vil du skal se. Hvis han synes du er for masete og bruker deg av det som skjedde "for mye" så får han forstå at han har såret deg, det tar tid før de sårene leges.

Jeg synes han virker uempatisk og ja, som hun over skriver, jeg tror nok det samme ja, at han er utro... Ellers ville han ha gitt deg mobilen, sukket og spurt, "se, det var bare en jobbmail for svingede, fornøyd nå?!".

Anonymous poster hash: 0b09a...156

[Anonym bruker]

Jeg tenker at han kanskje er lei av at du skal hoppe på han hver gang han rører telefonen sin.. Samtidig så skjønner jeg jo at du gjør det.. Men kan fint skjønne at han er lei når du er så mistenksom.. Jeg er litt delt, på en side så tenker jeg at du har valgt å leve med han, og må bygge ny tillitt. Samtidig så burde han skjønne at du av og til har behov for å se meldinger og div, men ikke hele tiden..

Anonymous poster hash: f646c...944

[Anonym bruker]

For min del skjønner jeg ikke hvorfor han ikke bare kunne bevise at du tok feil hvis det var slik.

Han har tydeligvis noe han vil skjule, trenger ikke bety at det han skjuler er utroskap ei heller må det absolutt være noe negativt men det er noe han skjuler tydeligvis.

Samtidig kan jeg skjønne at man blir lei av å bevise seg selv hele tiden om det har gått så lang tid. Hvis dette er noe som du forlanger ofte.

Men det er nå han som har driti på draget til å begynne med her.

 

 

Anonymous poster hash: 45dbb...e72

[Anonym bruker]

Ja, jeg skjønner at han evt. har slettet ting nå, så det er uaktuelt å se mobilen nå uansett. Kjenner jeg ikke klarer å slå meg helt til ro med dette, samtidig så er jeg vel litt for ofte "på" han ang. dette med utroskapen (ja, nesten hver eneste dag)... huff, jeg er så usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Noen tips?

 

HI.

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[*SommerFrisk*]

Jeg forstår selvsagt at du blir veldig redd og mistenksom. Samtidig forstår jeg også at mannen din kanskje blir sliten av mistenksomheten din.
Kanskje har det blitt et prinsipp for ham? At han vil du skal klare å stole på ham uten at han må brette ut tlf og mail til deg... sms osv?

Det er jo slettest ikke sikkert at han er utro basert på dette. Selvom det er rart at han la tlf ned idet du kom. Men kanskje han er lei av, og lei seg for at han ser så tydelig at du ikke stoler på ham? Enda han tydeligvis har bedyret at han aldri skal gjenta det som skjedde for et år siden.... ?

 

Jeg tenker at dette gjør utrolig vondt for deg. Men du valgte å fortsette et liv med ham, på tross av at han svek deg på en ekkel og ussel måte. Og jeg tenker at da du tok det valget, så valgte du å gi ham en sjanse. Du tilga, og ville videre.

Så jeg forstår det faktisk når han blir lei av å måtte forsvare seg mot noe som skjedde tidligere, når du har valgt et liv videre med ham.

 

Du må kanskje gå i deg selv på nytt igjen, velge om du vil være med ham eller ikke. Og velger du å bli, så bør du , uansett hvor vondt det er, moderere sjalusi og mistillit mange hakk. Hvis ikke kan du plutselig sitte der med en mann som er drittlei, og som til slutt kanskje drar. Fordi enten han er utro eller ikke, blir han behandlet på samme måte.

For din egen del, så bør du ta et valg. Du har ikke godt av å se for deg et liv som dette. Dette er ikke et sundt forhold.

[Anonym bruker]

Jeg forstår selvsagt at du blir veldig redd og mistenksom. Samtidig forstår jeg også at mannen din kanskje blir sliten av mistenksomheten din.

Kanskje har det blitt et prinsipp for ham? At han vil du skal klare å stole på ham uten at han må brette ut tlf og mail til deg... sms osv?

 

Det er jo slettest ikke sikkert at han er utro basert på dette. Selvom det er rart at han la tlf ned idet du kom. Men kanskje han er lei av, og lei seg for at han ser så tydelig at du ikke stoler på ham? Enda han tydeligvis har bedyret at han aldri skal gjenta det som skjedde for et år siden.... ?

 

Jeg tenker at dette gjør utrolig vondt for deg. Men du valgte å fortsette et liv med ham, på tross av at han svek deg på en ekkel og ussel måte. Og jeg tenker at da du tok det valget, så valgte du å gi ham en sjanse. Du tilga, og ville videre.

Så jeg forstår det faktisk når han blir lei av å måtte forsvare seg mot noe som skjedde tidligere, når du har valgt et liv videre med ham.

 

Du må kanskje gå i deg selv på nytt igjen, velge om du vil være med ham eller ikke. Og velger du å bli, så bør du , uansett hvor vondt det er, moderere sjalusi og mistillit mange hakk. Hvis ikke kan du plutselig sitte der med en mann som er drittlei, og som til slutt kanskje drar. Fordi enten han er utro eller ikke, blir han behandlet på samme måte.

 

For din egen del, så bør du ta et valg. Du har ikke godt av å se for deg et liv som dette. Dette er ikke et sundt forhold.

Det er faktisk veldig sant det du skriver: at han blir behandlet på samme måte nå som da utroskapen kom opp, når det gjelder mistenksomhet og sjalusi. Men jeg vil ikke leve slik. Jeg ØNSKER jo å stole på han, men samtidig så vet jeg at ofte er det slik at "en gang utro...." Kjenner jeg får skikkelig klump i magen av dette. Ingen problemer med et liv alene sammen med barna, men jeg vil bare vite sannheten!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[*SommerFrisk*]

 

Jeg forstår selvsagt at du blir veldig redd og mistenksom. Samtidig forstår jeg også at mannen din kanskje blir sliten av mistenksomheten din.

Kanskje har det blitt et prinsipp for ham? At han vil du skal klare å stole på ham uten at han må brette ut tlf og mail til deg... sms osv?

 

Det er jo slettest ikke sikkert at han er utro basert på dette. Selvom det er rart at han la tlf ned idet du kom. Men kanskje han er lei av, og lei seg for at han ser så tydelig at du ikke stoler på ham? Enda han tydeligvis har bedyret at han aldri skal gjenta det som skjedde for et år siden.... ?

 

Jeg tenker at dette gjør utrolig vondt for deg. Men du valgte å fortsette et liv med ham, på tross av at han svek deg på en ekkel og ussel måte. Og jeg tenker at da du tok det valget, så valgte du å gi ham en sjanse. Du tilga, og ville videre.

Så jeg forstår det faktisk når han blir lei av å måtte forsvare seg mot noe som skjedde tidligere, når du har valgt et liv videre med ham.

 

Du må kanskje gå i deg selv på nytt igjen, velge om du vil være med ham eller ikke. Og velger du å bli, så bør du , uansett hvor vondt det er, moderere sjalusi og mistillit mange hakk. Hvis ikke kan du plutselig sitte der med en mann som er drittlei, og som til slutt kanskje drar. Fordi enten han er utro eller ikke, blir han behandlet på samme måte.

 

For din egen del, så bør du ta et valg. Du har ikke godt av å se for deg et liv som dette. Dette er ikke et sundt forhold.

Det er faktisk veldig sant det du skriver: at han blir behandlet på samme måte nå som da utroskapen kom opp, når det gjelder mistenksomhet og sjalusi. Men jeg vil ikke leve slik. Jeg ØNSKER jo å stole på han, men samtidig så vet jeg at ofte er det slik at "en gang utro...." Kjenner jeg får skikkelig klump i magen av dette. Ingen problemer med et liv alene sammen med barna, men jeg vil bare vite sannheten!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

 

Og det forstår jeg SÅ godt... Det er jo derfor jeg råder deg til å ta et valg, på nytt. for enten må du legge dette bak deg, og VELGE å stole på ham, eller så må du forlate ham, og evt senere finne deg en mann som forhåpentligvis behandler deg bedre, som du kan stole på helt og holdent.

Dette er jo ikke bra for noen av dere, og ikke glem at barn også fanger opp mye, uansett hvor  god man er på kamuflering.

 

Jeg håper så, for dere alles del, at du kan komme til en løsning som er god for deg selv og barna dine

[Anonym bruker]

Tusen takk for både meninger og råd. Jeg må nok gå noen runder med meg selv, samtidig som jeg må prøve å finne ut av dette.

 

HI

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[Anonym bruker]

Noen flere med synspunkter?

 

HI

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[Iiiiik]

Jeg er enig med SommerFrisk. Dere må begge finne ut av hvordan dere skal kunne leve sammen videre, hva som er den enkeltes forutsetninger og krav for å få det til. Hvis hans forventning er at du nå er ferdig med det og ikke mistror ham, mens din forventning er at såpass må han tåle, da blir det umulig for dere. Hvis du trekker frem utroskapen hver gang dere er uenige og forventer at han om og om igjen gjør opp for seg, da vil du kvele ham. Samtidig tenker jeg at han må forstå at du trenger å beroliges, du trenger at han spiller med ekstra åpne kort i en periode. Og så må dere kanskje bli enige om en tidsfrist. Hvis du i 14 år fremover trenger å få se telefonen hans hver gang du blir mistenksom, så er det kanskje i meste laget for ham? Og for deg. Du liker vel verken deg selv eller ham så godt når det blir sånne diskusjoner som den du forteller om her.

 

 

 

Endret 7. november 2013 av Iiiiik

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om du egentlig vil ha mine synspunkter..

 

Jeg har vært i dine sko og det gikk på trynet så det sang.

Virkelig..

 

Jeg valgte å se bort fra utroskapen, jeg valgte å stole på ham, valgte å ikke bruke dette mot ham

etterpå, valgte å ikke la mistilliten styre meg. Vi levde det jeg trodde var et godt familieliv i mange 

år før det kom for en dag at ting hadde ikke blitt bedre.. de hadde bare blitt verre.

 

Istedet for ONSer hadde han nå vært i årelange forhold bak min rygg. Det var et slag i fleisen.

 

Dersom du velger å bli, så må du velge det med hele deg. MEN -du må være klar over risken.

Du må synes det er verdt å ta sjansen. Kan du holde ut å leve slik som dette? Gjør det deg mer

lykkelig enn å fase ham ut av livet ditt..? Dersom han fremdeles evner å gjøre deg lykkelig i ditt

liv, så kan det være verdt det. Dersom mistankene og erfaringene dine spiser deg opp innvendig,

så vil jeg egentlig be deg om å revurdere fremtiden.. Han burde fremstå som en åpen bok for deg

dersom han er 100% klar for å redde dere to. 

 

Han burde ikke ha 'prinsipper' som at du skal stole på ham selv om du ikke har tilgang til hans private

'logger'. Han har brutt en av de største prinsippene som finnes i forholdet; han har vært utro.

Om han tror dette er veien for å bygge opp tilliten din igjen, så tar han skammelig feil.. Han har vist

seg være prinsippløs, det er for sent å bruke 'prinsipper' mot deg nå..

 

..jeg har vært i dine sko. I min situasjon gikk det ikke bra.. Det kan det gjøre i deres. Men det kommer til 

å kreve beinhard jobbing og innsikt i hverandres følelsesmønster.. Jeg stemmer også for å kontakte

Familievernkontoret igjen. Dere har utfordringer både i forhold til tillit/mistillit, kommunikasjon,

manglende innsikt/forståelse for den andres reaksjonsmønster i denne kritiske situasjonen..

 

Ønsker deg/dere lykke til. Håper dere finner ut av det på den ene eller andre måten..

 

Anonymous poster hash: eb554...a5a

[Anonym bruker]

Jeg er enig med SommerFrisk. Dere må begge finne ut av hvordan dere skal kunne leve sammen videre, hva som er den enkeltes forutsetninger og krav for å få det til. Hvis hans forventning er at du nå er ferdig med det og ikke mistror ham, mens din forventning er at såpass må han tåle, da blir det umulig for dere. Hvis du trekker frem utroskapen hver gang dere er uenige og forventer at han om og om igjen gjør opp for seg, da vil du kvele ham. Samtidig tenker jeg at han må forstå at du trenger å beroliges, du trenger at han spiller med ekstra åpne kort i en periode. Og så må dere kanskje bli enige om en tidsfrist. Hvis du i 14 år fremover trenger å få se telefonen hans hver gang du blir mistenksom, så er det kanskje i meste laget for ham? Og for deg. Du liker vel verken deg selv eller ham så godt når det blir sånne diskusjoner som den du forteller om her.

Tusen takk for svar. Det er så godt å få ærlige, oppriktige meninger!

Ja, jeg har full forståelse for at han kan føle seg kvalt og at han er lei av alt dette med utroskapen. Det er jo jeg også, og det er jo faktisk gått over ett år. Forslag til hva jeg skal gjøre for å minske mistenksomheten min da? Skal jeg bare legge "alt" fra meg, å la det skure å gå til jeg evt. finner ut noe? Alt hadde vært så mye, mye bedre om jeg bare hadde hatt svaret på om han fortsatt er utro, at han er "på gang" med noe eller hva som helst. Men det er jo kun han som sitter inne med disse svarene.

 

Når rett skal være rett, så har han gjort en del for å "rette" opp i dette. Har skiftet jobb, vært tålmodig med meg og mine sinneutbrudd i den første tiden, har vist meg flere meldinger som har kommet fra "den andre" uoppfordret (flere mnd. siden sist nå - men mulig det ble stilt når han ikke svarte) Vi har blitt flinkere til å prate sammen, selv om han fortsatt er litt lukket.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke om du egentlig vil ha mine synspunkter..

 

Jeg har vært i dine sko og det gikk på trynet så det sang.

Virkelig..

 

Jeg valgte å se bort fra utroskapen, jeg valgte å stole på ham, valgte å ikke bruke dette mot ham

etterpå, valgte å ikke la mistilliten styre meg. Vi levde det jeg trodde var et godt familieliv i mange 

år før det kom for en dag at ting hadde ikke blitt bedre.. de hadde bare blitt verre.

 

Istedet for ONSer hadde han nå vært i årelange forhold bak min rygg. Det var et slag i fleisen.

 

Dersom du velger å bli, så må du velge det med hele deg. MEN -du må være klar over risken.

Du må synes det er verdt å ta sjansen. Kan du holde ut å leve slik som dette? Gjør det deg mer

lykkelig enn å fase ham ut av livet ditt..? Dersom han fremdeles evner å gjøre deg lykkelig i ditt

liv, så kan det være verdt det. Dersom mistankene og erfaringene dine spiser deg opp innvendig,

så vil jeg egentlig be deg om å revurdere fremtiden.. Han burde fremstå som en åpen bok for deg

dersom han er 100% klar for å redde dere to. 

 

Han burde ikke ha 'prinsipper' som at du skal stole på ham selv om du ikke har tilgang til hans private

'logger'. Han har brutt en av de største prinsippene som finnes i forholdet; han har vært utro.

Om han tror dette er veien for å bygge opp tilliten din igjen, så tar han skammelig feil.. Han har vist

seg være prinsippløs, det er for sent å bruke 'prinsipper' mot deg nå..

 

..jeg har vært i dine sko. I min situasjon gikk det ikke bra.. Det kan det gjøre i deres. Men det kommer til 

å kreve beinhard jobbing og innsikt i hverandres følelsesmønster.. Jeg stemmer også for å kontakte

Familievernkontoret igjen. Dere har utfordringer både i forhold til tillit/mistillit, kommunikasjon,

manglende innsikt/forståelse for den andres reaksjonsmønster i denne kritiske situasjonen..

 

Ønsker deg/dere lykke til. Håper dere finner ut av det på den ene eller andre måten..

 

 

Anonymous poster hash: eb554...a5a

 

Tusen takk for at du delte din erfaring og mening, det setter jeg pris på. Det er synd å høre at du ble lurt så opp i stry - over flere år.

Nei, jeg kan ikke leve slik - å ja, det spiser meg opp innvendig. Men er det bare NÅ eller blir det slik for alltid? Det er det vel ikke noe fasitsvar på. I det daglige så fungerer vi i utgangspunktet fint. Han er mye borte på jobb, å jeg har stort sett alt ansvar hjemme med tre barn i tillegg til min 100% jobb.

 

Håper du har kommet deg videre, fått det fint i din nye tilværelse. Jeg unner INGEN å komme ut for noe slik.. selv om jeg vet det er mange av oss.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[Ugl@ ruger...]

Jeg synes at siden han var den utro så er det han som skal ta brorparten av jobben med å bygge opp tilliten. Dvs så burde han uoppfordret i går ha vist deg mobilen uten at du hadde spurt ham om det etter at du ga uttrykk for uro.

 

Min varselklokke ringer, hvis han ikke har et eller annet å skjule, hvorfor da nekte når han blir spurt? I tilfeller der det har vært tidligere utroskap så synes jeg at den utro part får finne seg i å bli kontrollert og sjekket litt i ettertid, et år er ikke så lang tid. Det er jo ikke bare for en selv man gir forholdet en sjanse, den utro utsetter hele familien for problemer. Det er jo ikke bare samboer/ ektefelle som blir skadelidende her.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg vet ikke om du egentlig vil ha mine synspunkter..

 

Jeg har vært i dine sko og det gikk på trynet så det sang.

Virkelig..

 

Jeg valgte å se bort fra utroskapen, jeg valgte å stole på ham, valgte å ikke bruke dette mot ham

etterpå, valgte å ikke la mistilliten styre meg. Vi levde det jeg trodde var et godt familieliv i mange 

år før det kom for en dag at ting hadde ikke blitt bedre.. de hadde bare blitt verre.

 

Istedet for ONSer hadde han nå vært i årelange forhold bak min rygg. Det var et slag i fleisen.

 

Dersom du velger å bli, så må du velge det med hele deg. MEN -du må være klar over risken.

Du må synes det er verdt å ta sjansen. Kan du holde ut å leve slik som dette? Gjør det deg mer

lykkelig enn å fase ham ut av livet ditt..? Dersom han fremdeles evner å gjøre deg lykkelig i ditt

liv, så kan det være verdt det. Dersom mistankene og erfaringene dine spiser deg opp innvendig,

så vil jeg egentlig be deg om å revurdere fremtiden.. Han burde fremstå som en åpen bok for deg

dersom han er 100% klar for å redde dere to. 

 

Han burde ikke ha 'prinsipper' som at du skal stole på ham selv om du ikke har tilgang til hans private

'logger'. Han har brutt en av de største prinsippene som finnes i forholdet; han har vært utro.

Om han tror dette er veien for å bygge opp tilliten din igjen, så tar han skammelig feil.. Han har vist

seg være prinsippløs, det er for sent å bruke 'prinsipper' mot deg nå..

 

..jeg har vært i dine sko. I min situasjon gikk det ikke bra.. Det kan det gjøre i deres. Men det kommer til 

å kreve beinhard jobbing og innsikt i hverandres følelsesmønster.. Jeg stemmer også for å kontakte

Familievernkontoret igjen. Dere har utfordringer både i forhold til tillit/mistillit, kommunikasjon,

manglende innsikt/forståelse for den andres reaksjonsmønster i denne kritiske situasjonen..

 

Ønsker deg/dere lykke til. Håper dere finner ut av det på den ene eller andre måten..

 

 

Anonymous poster hash: eb554...a5a

 

Tusen takk for at du delte din erfaring og mening, det setter jeg pris på. Det er synd å høre at du ble lurt så opp i stry - over flere år.

Nei, jeg kan ikke leve slik - å ja, det spiser meg opp innvendig. Men er det bare NÅ eller blir det slik for alltid? Det er det vel ikke noe fasitsvar på. I det daglige så fungerer vi i utgangspunktet fint. Han er mye borte på jobb, å jeg har stort sett alt ansvar hjemme med tre barn i tillegg til min 100% jobb.

 

Håper du har kommet deg videre, fått det fint i din nye tilværelse. Jeg unner INGEN å komme ut for noe slik.. selv om jeg vet det er mange av oss.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

 

Takk for det.. Og nei, livet har så absolutt ikke stablet seg igjen, men det er en annen historie.. 

Man føler seg skrekkelig dum, utnyttet, lurt og naiv når utroskap avdekkes på nytt.. I tillegg til

skuffelse, sjokk, sorg og sinne overfor den man elsket. 

 

Runde nummer 2 er mange ganger verre enn runde nr 1, tror jeg.. For når man igjen står der og 

vet at mannen har lurt deg så grundig, så vet du at du kunne ha valgt å gå etter første gang..

Man føler at man taper ansikt, føler at man skulle skjønt bedre og man mister litt troa på menn,

kjærlighet og lysten til å prøve igjen.. For gang nr 2 (spesielt om det er forhold som har pågått)

vekker til live de gamle følelsene samt at de forsterkes ganske kraftig.. Sånn var det iallefall

for meg.. (Så jeg er singel så det holder. Holder alle på en armlengdes avstand. Jeg er brent..)

 

Dersom du finner ut at du ikke takler denne situasjonen, så er det din rett å kunne velge å

avslutte forholdet. Du har da et valg, du har så kontroll over situasjonen som man kan ha i en

så vond periode. Dersom det viser seg at han er/kommer til å være utro igjen, så rives grunnen

bort under føttene dine. Da har du ikke lenger noen reelle valgmuligheter. Da er valgene mer eller

mindre gjort for deg og du kastes uforberedt inn i en turbulent livssituasjon.. 

 

Jeg er den siste i verden til å oppfordre til brudd når det er barn inne i bildet. Jeg håper du 

misforstår rett det jeg prøver å skrive.. Jeg mener bare at du må velge å ta sjansen, du må velge å

leve med risikoen, du må velge å leve med den vonde erfaringen. Klarer du ikke å leve med det,

så kommer også barnet/-a til å leve opp i en dysfunksjonell familie. Preget av mistenksomhet,

tillitsbrudd og skjelletter i skapet som ingen noensinne har tatt skikkelig livet av..

 

Det finnes ikke noe fasitsvar på om eller når denne følelsen vil gå over for deg. Han hjelper jo ikke

akkurat nevneverdig mye til for at dere skal få fortgang i prosessen.. Han holder mistanken og

mistilliten ved like. Det gjør han ikke lurt i. Iallefall ikke om han ikke har noe å skjule.. Har han noe å skjule for deg, så er adferden han forklarlig..

 

Ja, det er mange av oss.. Men 'utroskap' er også den eneste fellesnevneren. Hver historie er unik,

hvert forhold har sin dynamikk, sine evner/måter å kommunisere på, sin grad av vilje.. Hver

situasjon er like ulikt som menneskene som står i dem.. Du må velge det som er riktig for deg i din

situasjon/relasjon..

 

*klem*

 

Anonymous poster hash: eb554...a5a

[rytme]

Jeg forstår ikke hvorfor folk har så mye imot at partneren sjekker sms hvis partneren er usikker...

Jeg har ingenting å skjule, og hadde derfor ikke hatt noe problem med å la samboeren min sjekke mobilen min hvis han hadde spurt. Kan være jeg hadde blitt såret over hans mangel på tillit, men jeg har tross alt aldri vært utro heller da...Og selv om jeg ble såret så hadde jeg jo latt han sjekke, hvorfor ikke liksom???

 

Han kan passordet på min facebook, mail og nettbank, og koden til mobilen, bankkortet o.l. 

 

Jeg passer på å fortelle han at han ikke skal gå inn å lese mail o.l. før jul og bursdager da  

[Anonym bruker]

Jeg er ingen mistenksom person, men dette ville jeg reagert på om jeg hadde vært i dine støvler. 

Det er bare gått et år! Herrefred, hvor kjapt skal han forlange at du skal få tillit til ham igjen? Han gjør ikke akkurat noe for å hjelpe deg på vei ved å gjøre noe sånt! Jeg synes faktisk mannen din bør jobbe for saken, tillit kommer ikke av seg selv. Det er ikke du alene som må jobbe med det, selv om du også selvfølgelig må gå litt inn i deg selv, og lære deg å ikke være mistenksom til alle døgnets tider... Men jeg mener at mannen har det største ansvaret her, altså.

Anonymous poster hash: 7f9fe...eb7

[Iiiiik]

 

Jeg er enig med SommerFrisk. Dere må begge finne ut av hvordan dere skal kunne leve sammen videre, hva som er den enkeltes forutsetninger og krav for å få det til. Hvis hans forventning er at du nå er ferdig med det og ikke mistror ham, mens din forventning er at såpass må han tåle, da blir det umulig for dere. Hvis du trekker frem utroskapen hver gang dere er uenige og forventer at han om og om igjen gjør opp for seg, da vil du kvele ham. Samtidig tenker jeg at han må forstå at du trenger å beroliges, du trenger at han spiller med ekstra åpne kort i en periode. Og så må dere kanskje bli enige om en tidsfrist. Hvis du i 14 år fremover trenger å få se telefonen hans hver gang du blir mistenksom, så er det kanskje i meste laget for ham? Og for deg. Du liker vel verken deg selv eller ham så godt når det blir sånne diskusjoner som den du forteller om her.

Tusen takk for svar. Det er så godt å få ærlige, oppriktige meninger!

Ja, jeg har full forståelse for at han kan føle seg kvalt og at han er lei av alt dette med utroskapen. Det er jo jeg også, og det er jo faktisk gått over ett år. Forslag til hva jeg skal gjøre for å minske mistenksomheten min da? Skal jeg bare legge "alt" fra meg, å la det skure å gå til jeg evt. finner ut noe? Alt hadde vært så mye, mye bedre om jeg bare hadde hatt svaret på om han fortsatt er utro, at han er "på gang" med noe eller hva som helst. Men det er jo kun han som sitter inne med disse svarene.

 

Når rett skal være rett, så har han gjort en del for å "rette" opp i dette. Har skiftet jobb, vært tålmodig med meg og mine sinneutbrudd i den første tiden, har vist meg flere meldinger som har kommet fra "den andre" uoppfordret (flere mnd. siden sist nå - men mulig det ble stilt når han ikke svarte) Vi har blitt flinkere til å prate sammen, selv om han fortsatt er litt lukket.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

 

Nei, jeg tror ikke man bare kan bestemme seg for å slutte med mistenksomhet. Særlig ikke etter at man en gang har gått på trynet, man har fått bevist at den som skulle være deg evig tro var i stand til å bedra deg. Han har vist at du ikke nødvendigvis kan tro på det han sier, derfor blir ordene hans lite verdt for deg i situasjonen med telefonen. Han har vel kanskje også vist at han blir sint når du nærmer deg sannheten. Samtidig er det som du sier - det er kun ham som sitter med sannheten og det kan jo hende at sannheten er at han nå er trofast og at det ikke er til å leve med at han hver dag skal risikere å måtte rettferdiggjøre seg overfor deg.

 

Går dere fortsatt til familievernkontoret? Hvis dere har sluttet, tror jeg at jeg ville tatt det opp igjen. Det er jo tydeligvis sånn at han har skapt en grunnleggende utrygghet hos deg og at tanken om at "Faen, nå skjer det igjen, nå lurer han meg, jeg kan ikke la meg lure, jeg trenger å vite" osv trigges hos deg. Hvis min manns telefon tydeligvis hadde vært i bruk mens jeg var på toalettet, ville jeg nok ikke lagt merke til det. Hadde jeg lagt merke til det, ville jeg tenkt at han hadde sjekket noe på nettet mens jeg var borte. Men for deg betyr det at han griper etter telefonen mens du er ute av rommet, at han gjør noe fordekt, noe han ikke kunne gjort mens han var der. Jeg ville brukt tid på å finne utav hva du trenger fra ham for å bli roligere og gjenvinne tilliten til ham. Trenger du å kunne se alt på telefonen hans, trenger du at han alltid gjør rede for hvor han er, trenger du at han aldri er andre steder enn på jobb eller hjemme, tåler du at han reiser bort med jobben, at han går ut med kompiser, at han har jentevenner, at han drar på guttetur osv osv. Hvor lenge tror du at du trenger denne kontrollen, hva kan han gjøre for å berolige deg, trenger du ekstra mye oppmerksomhet og godord, hvor mye kan han være åndsfraværende eller i dårlig humør før alle dine alarmklokker ringer. Og tilsvarende - hvor langt er han villig til å strekke seg for å redde ekteskapet, for å bevise for deg at det er deg han elsker, hva vil han forsake for din skyld, hvor åpen kan han være.

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen alle sammen, for mange kloke ord, meninger og synspunkter.

Jeg har bestemt meg nå for å snakke skikkelig med han ikveld, etter at barna har lagt seg. Si alt av det jeg mener (uten tv`n på!) Jeg skal også ta med meg noen av deres kloke ord (bare jeg husker de sånn i farten   )

Jeg og vi kan ikke leve slik, å jeg føler det har eskalert i det siste. En travlere hverdag tror jeg er årsaken nå, der vi har lite tid sammen - da kommer mine tanker.

 

Jeg håper dere krysser fingrene for meg, for at jeg får sannheten! Jeg er ikke redd for å leve alene, men vil være sikker på at valget er riktig.

 

HI

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

[Sint naken biltyv]

 

Tusen takk igjen alle sammen, for mange kloke ord, meninger og synspunkter.

Jeg har bestemt meg nå for å snakke skikkelig med han ikveld, etter at barna har lagt seg. Si alt av det jeg mener (uten tv`n på!) Jeg skal også ta med meg noen av deres kloke ord (bare jeg husker de sånn i farten )

Jeg og vi kan ikke leve slik, å jeg føler det har eskalert i det siste. En travlere hverdag tror jeg er årsaken nå, der vi har lite tid sammen - da kommer mine tanker.

 

Jeg håper dere krysser fingrene for meg, for at jeg får sannheten! Jeg er ikke redd for å leve alene, men vil være sikker på at valget er riktig.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7a25d...b7f

Lykke til♡

[Anonym bruker]

Jeg synes det minste en kan gjøre om en har vært utro og ønsker å reparere forholdet, er å holde alt åpent for "gjennomgang" når du måtte ønske det. Mobil, mail, FB...helt til du føler deg trygg og etterhvert er konfortabel med å ikke sjekke det ut. Min ex påsto hardnakket at han sendte sms til en kompis...jeg fikk meg ikke til å stole på han og sjekket telefon og mail og fant ut at han hadde opp til flere på si...kom aldri over det og derav en ex..

Anonymous poster hash: f7533...a42

[Ugl@ ruger...]

Ps. Foole me once, shame on you, foole me twice, shame on me.... Det er noe i det ordspråket der man føler på. En ting å bli lurt en gang, men skjer det fler ganger så er det kun en ting å gjøre mener nå jeg, da er det notorisk og totalt samvittighets løst adferd som overhode ikke kan bortforklares eller unnskyldes under noen omstendighet.

[Anonym bruker]

Håper dette ordner seg, og at det ikke er så ille som du frykter. Men du må få klarhet i det, å gå slik og være skeptisk ig engstelig er ikke bra for noen av dere. 

 

Jeg opplevde noe av det samme, og dessverre viste det seg at han var tilbake i gamle spor. Håper det ikke er tilfellet her. 

Anonymous poster hash: 63d3c...44d