Noen med noen gode råd?

[Anonym bruker]

Har igjennom mange år slitt med mye vonde opplevelser fra barndom og ungdomstid. Har greid meg mot alle odds og er stolt av meg selv for dette. Men har kommet i en kjempetøff periode hvor jeg ikke kommer meg opp igjen. Bare tanken på at minnene og bildene skal komme opp resten av livet gjør meg motløs.. Angsten har vært uholdbar og ventetid til psykolog er skammelig lang. Nå sitter jeg bareed følelser av håpløshet og smerte. Orker ikke gå igjennom alt om og om igjen i hodet. Noen som kan gi me noen gode ord eller tanker som kan hjelpe? Er bare helt rådløs...

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Sånn har jeg hatt det de siste 20 årene også. Opp og nes og frem og tilbake. Klare seg selv, mislykkes, lykkes, klarer ikke, vente på psykisk behandling.. Noen ganger kan man ikke vente. Hodet blir som en ballong som skal eksplodere hver øyeblikk..

Det beste man kan gjøre for seg selv er å forsøke å være fornuftig. Det er ikke lett og det tar lang tid. Hvilken metode som fungerer for deg vet jeg ikke, men jeg skriver mye. Stiller meg selv spørsmål. Hvorfor tenker jeg sånn? Hva gjør det med meg? Hvordan føles det? Kan jeg vri på det? Vil det at jeg tenker så mye forandre saken?

 

En psykolog vil gjøre det samme. Stille deg spørsmålene som gjør at du kommer i kontakt med egne følelser og aksepterer at det et sånn du reagerer og at det ikke er noe galt med det. Jeg hadde en fantastisk psykolog nå i siste periode og hun lærte meg å stille meg selv spørsmål og ikke le bort mine egne følelser. Hun lærte meg at det som har skjedd (overgrep og vold) ikke er min skyld og hun lærte meg at jeg ikke er mindre verdifull om jeg ikke fikk den suksessen jeg drømte om.

Det kan også hjelpe å snakke med noen som vet hva du føler og hvordan det er å ha masse følelser og ingen hyller å legge de på. Denne personen trenger ikke å være en du kjenner. Det finnes prategrupper på nett.

 

Anonymous poster hash: 8898a...fc8

[Anonym bruker]

Det er noe av det samme som med meg, seksuelt misbruk, vold og voldtekt . Vært hos mange psykologer men greier aldri å åpne meg fordi jeg er flau og det er så mye at jeg er redd for å ikke bli trodd eller at jeg de skal tro at evnen min som en mor er dårligere pga fortiden min. Jeg føler at jeg har prøvd alt , vanligvis går det bra men denne perioden er tøffere av vanlig. Hvordan kommer du deg opp i de værste periodene? Hadde en episode der jeg fortalte en bekjent om dette, da kalte han meg en løgner og det sitter enda tungt i hjertet og satt meg i denne vonde situasjonen igjen. Jeg er sikkert egoistisk men jeg misunner de gode vennene mine som har det så greit, og har det stort sett greit. Skulle ønske jeg var "normal". Vil uansett si takk for tiden du tok til å svare meg:)

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det oftere er lettere å skrive med noen enn å snakke med noen face to face. Jeg har ventet lenge på psykologer, for jeg nekter å prate med menn. Klarer ikke forholde meg til de i det hele tatt. I de dypeste periodene har jeg surfet Google og YouTube i hjel etter triste videoer og historier. Hvordan jeg kom meg opp og hva som var vendepunktet vet jeg faktisk ikke, men det var mange ting jeg måtte vri på og endre tankegang på. Det er veldig tøft og jeg har spist et hav av antidepressiva. De tar bort de verste nedturene, men ikke tankene. Jeg startet en blogg hvor jeg skrev ned en del. Det funket en liten stund, men den er ikke aktiv i dag. Jeg åpnet nemnt blogg hvor cluet var å skrive ned hverdagshumor. Responsen jeg fikk på den bloggen ga positiv energi og løftet meg litt opp.

 

Anonymous poster hash: 8898a...fc8

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har funnet noe som fikk deg opp , nei jeg greide heller ikke mannlig psykolog ..Er så vanskelig å få folk til å skjønne alvoret også når man ikke sier noe. Vil gjene være anonym så en blogg hjelper ikke.. Skrev en del før men blir nesten skremt når jeg leser det igjen. Nå tør jeg heller ikke møte menn. Vært igjennom seksuelt overgrep i barndommen og voldtekt i ungdomstiden. Så når jeg endelig følte meg trygg og hadde det greit havnet jeg på feil fest alene med en gal fyr som igjen prøvde , det føltes ut som en skrekkfilm hvor han dro meg etter benet inn i rommet og holdt rundt halsen osv... Greide heldigvis å komme meg ut uten at han fikk gjennomført noe men nå tør jeg ikke møte noen igjen, ikke date eller stole på noen andre menn en de mannlige vennene mine. Hvordan skal jeg komme meg videre? Føler jeg er verdens mest uheldige person.. Hvordan jeg fungerer så godt er for meg et mysterium men nå datt eg ned igjen:/

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Det beste er vel å bare være streng med seg selv. De som utgir seg for å være vellykket er ikke nødvendigvis det..

 

Jeg trodde jeg måtte ha en godt betalt jobb, strøkent hus og barn som aldri kranglet. Men etter mange lange år, lærte jeg meg at jeg kan være lykkelig ved å bare være meg:) alt som har skjedd deg.... Tror du noen andre ville taklet det bedre? Antakelig ikke. Tror du at du ville vært den du er i dag uten dette? Tror du at du kan bruke erfaringen til noe? Trenger du en mann?

 

Jeg kommer nok ikke til å klare å forholde meg til noen mann og jeg har akseptert det. Å ha en mann er ikke suksess.

 

Å være deg og å bry deg om barna dine og elske de, ta vare på de og samtidig hamle opp med fortiden i sitt eget sinn og å klare å balansere det så barna ikke opplever mamma som syk... Det er suksess:) men du trenger absolutt noen å snakke med til du får en psykolog. Du har ingen du kan snakke med da? En som er ukritisk? En du stoler 150% på?

 

 

Anonymous poster hash: 8898a...fc8

[Anonym bruker]

Jeg har en jobb som eg elsker, som gir meg masse og jeg føler jeg kan gi menneskene rundt meg empati og forståelse. Føler jeg trenger en mann som kan gi kjærlighet og omtanke, selv om jeg får alt jeg trenger fra barnet mitt hadde det vært godt med en god armkrok på kvelden. Kan snakke med min kjøre ex kjæreste om alt og av er en fantastisk støtte, han vet alt og han har alltid vært der og er der enda som en hos støtte. Men det er ikke alltid det hjelper . Ønsker bare å være fri fra alt dette og ha det godt og trygt. Ikke være redd for menn når je er på byen eller andre ting. Vanligvis må jeg si jeg er utrolig stolt og føler meg dom en sterk kvinne men slike perioder føler jeg meg ubrukelig. Uff, det er vanskelig å takle slike ting. Man føler seg som en brukt gjenstand som ingen kan elske.. Jeg må si je setter utrolig pris på så varme mennesker som deg som at deg tiden til å gi meg gode råd og samtaler. Du er et godt menneske

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Uff jeg er så trist:/

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Uff jeg er så trist:/

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Du har barn som er blitt det de er pga deg. Du er hele verden for de. Du har så mye å gi. Du er et fantastisk menneske.

 

Du er ikke verdiløs. Bare se på hva du har skrevet her i denne tråden! Du viser jo at du til og med har så stor verdi at eksen din vil støtte deg! Du er full av verdi. Hva du er for de du ikke kjenner, skal du ikke bry deg om. DU duger som mamma DU duger som datter, eks og kollega. Du trenger ikke være redd! Du er et trygt menneske. Alle rundt deg vil vite at du er trygg og det er du. De gamle marerittene vil jakte på deg for alltid om du ikke tar tak i de og kastet de på sjøen. Det er IKKE din feil at du ble behandlet som du ble. Det et IKKE ditt ansvar å beskytte verden fra deg. Du er en del av verden og verden trenger deg her for å fungere. DU duger! Glem ikke det. Verden kan herje med deg som den vil, men den kan ikke radar deg dette: DU er verdifull og DU er noe. Se på kjærligheten i blikket til barna dine. Det er det som er viktig. Uansett hvor mye du savner en armkrok, vil du aldri kunne fungere med en mann før du fungerer i en hverdag.

 

Anonymous poster hash: 8898a...fc8

[Vil]

Så ille å høre, Hi. Jeg har ingen gode råd. Ville bare si at jeg håper du finner ut av det, og at du klarer å tenke på de gode tingene i livet ditt, og lar de skinne, og jobbe med å la det gode få plass. 

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg tårer i øynene av det fantastiske innlegget ditt. Du er helt fantastisk, hjelper med gode varme ord. Er ikke alltid like lett å minne seg selv på sånne ting i slike situasjoner. Selv du som har vært der selv greier å si sånne fantastiske gode ting og gi støtte videre til andre er stort av deg hverdagen pleier å fungere men ikke nå:/ takk kjære deg du er en engel i en mørk hverdag . Håper vi begge kan komme oss igjennom slike ting igjennom resten av livet og være sterke begge to:) kanskje en dag finner vi en prins? Jeg skulle ønske du var min venn kjære deg du er fantastisk!

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Jeg vet jo så godt at det er i de mørkeste stundene det er viktig å huske hva man faktisk har. Rett foran nesen sin:) hadde jeg turt å stå frem her uten anonym, kunne vi snakket sammen litt mer;)

 

Anonymous poster hash: 8898a...fc8

[Anonym bruker]

Det er godt å kunne være anonym noen ganger:) og det er godt å kunne dele i mørke stunder.

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89

[Anonym bruker]

Absolutt:) og i mine mørke stunder kan jeg jo tenke på at je løftet noen opp en dag:)

 

Anonymous poster hash: 8898a...fc8

[Anonym bruker]

Noen andre som også har vært i "samme" situasjon som har noen solskinnshistorier eller ting som har hjulpet på smerten, nå har jeg fått masse gode råd fra dette andre fantastiske mennesket. Kanskje noen andre også vil dele litt så vi kan støtte hverandre alle sammen i disse vonde situasjonene og minnene?

 

Anonymous poster hash: b7e8d...a89