Livet er urettferdig, men hva kan man gjøre :(

[Anonym bruker]

For et par år siden ble jeg forlovet med mannen i mitt liv ( trodde jeg at det var den rette ). Jeg elsket han mer enn jeg kunne beskrive og han elsket meg. Vi hadde det bra i starten, før han ble totalt forandret. Han begynte å slå, slå meg hver dag, såre meg med ord, være meg utro med flere jenter, null respekt for meg. Jeg visste ikke om jeg kom til å leve neste dag, men jeg var ikke redd, jeg elsket ham jo! Venner, familie, kollegaer rådet meg om å forlate ham, men hver gang jeg prøvde, så fant han et ømt punkt på meg og jeg kunne ikke forlate ham. Slik levde jeg i 3 år. Til en dag jeg ikke kunne holde ut lenger og ba pappa om å hente meg, hvis jeg skulle kunne leve videre måtte jeg ha hjelp!

 

Jeg kom meg unna og fortsatte å leve videre. Fikk meg ny jobb, og livet så lysere ut.

Etter en god stund ble jeg kjæreste med verdens nydeligste mann og idag har vi vært gift i 6 år, og han er så god, snill, forståelsesfull, kjærlig og han elsker meg mer enn jeg noen gang kunne drømt om.

 

Men de siste 2 årene har jeg begynt å slite psykisk, fikk angst så til de grader at den bestemmer over meg, panikkangst kommer ofte, jeg er deprimert og trist nesten hele tiden. Jeg går til behandling, gjort det i et par måneder nå, men jeg ser ikke noe fremgang

 

Har masse spm, hvorfor dette skjer meg? Hva har jeg gjort? Hvorfor nå? Jeg vil leve, hvorfor stopper angsten meg? Osv...

 

Så en kveld satt jeg på Facebook, og kom i å plutselig søke etter eksen.

Fikk sett at han har dame, er gift og har ei jente sammen. På bildene ser de lykkelige ut.

Og jeg sliter? Er det jeg som har vært slem og ikke ham? Er det riktig at jeg skal slite så mye nå? Har han sluttet med å slå eller fortjente jeg det?

Kan ikke hjelpe for det, tankene og spørsmål kommer i mitt hode, og mange " Hvorfor?!? ".

 

Livet er så urettferdig

 

 

Anonymous poster hash: 2066b...da1

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem og håper behandlingen hjelper snart. Det er klart du skal leve videre, og det er klart du skal få det bra - men alle har vi nedturer innimellom som vi må jobbe med. Noen må jobbe hardere enn andre. Min kjære har slitt med vonde tanker lenge, men har nå endelig fått medisin som hjelper. Men han må selvsagt fortsette å jobbe videre. Det er ikke på noen måte din skyld at din eks slo deg. Ingen fortjener å leve med et menneske som slår.

 

God bedring

Anonymous poster hash: d6bfb...9e8

[Anonym bruker]

For det første: At de ser lykkelige ut betyr ikke at han ikke slår henne helseløs bak lukkede dører. 

 

Og for det andre: Det er flott at du har søkt behandling, og at du ønsker å ta i mot hjelp. Det er det første steget mot å få det bedre. Det kan ta litt tid, og to måneder er nok ikke så lenge. Kan du høre med terapeuten om hvor lang tid han/hun mener du vil trenge? Det er kjempetøft å ta tak i sine "fugleskremsler", de har gjort livet vanskelig for deg lenge og du må legge vekk all mørkeredsel og fristelsen til å bare gjemme seg vekk. Du må møte dette og det er skikkelig krevende!

 

Men det kommer til å bli bedre. Bruk terapien for alt det er verdt, og husk at du nå gjør en kjempejobb for deg selv. Du skal være stolt!

Anonymous poster hash: 67f66...f73

[Anonym bruker]

Det du opplevde for 2 år siden kan ha vært ptsd, uten at jeg skal gi deg en diagnose, for lege er jeg ikke. Men minner mye om det jeg selv gikk gjennom. Jeg ble fysisk og psykisk mishandlet som barn, det stoppet opp da jeg var 12 og min mor endelig forlot gjerningsmannen. Helt til jeg var 16 levde jeg et helt normalt liv, ingen problemer, alt virket mye bedre, så en dag våknet jeg og alt var snudd på hodet. Jeg var plutselig tilbake i kroppen til den 12 år gamle jenta, og jeg var livredd. Turte ikke gå ut døren, slet med å ha noe med noen å gjøre, begynte å skade meg selv og følte at jeg hadde fortjent det jeg hadde opplevd, jeg var ikke verdt noe i mine egne øyne. Det var ingen som visste hva jeg hadde vært igjennom, så jeg snakket aldri om det, til noen.

 

Så møtte jeg han som nå er eksen min, og vi begynte å prate om det, jeg klarte ikke holde det tilbake lenger. Vi pratet og pratet til jeg nesten ble lei selv, og det hjalp. Men det ble mye verre før det ble bedre. Jeg fikk aldri bearbeidet det helt, og fikk en ny knekk da jeg var 24, da søkte jeg profesjonell hjelp, og samme greia igjen med at det ble verre før det ble bedre. Men i dag har jeg mye hjelp i de teknikkene og redskapene jeg fikk i terapien. Hold ut litt til, jeg lover deg at det blir bedre!!

 

Så over til spm dine: NEI! Det er på ingen måte din skyld, det er totalt urettferdig, og du skulle aldri ha trengt å sitte i den situasjonen du gjør nå, mens din gjerningsmann lever tilsynelatende lykkelig og lite brydd videre. Du har vært jævlig uheldig, det er urettferdig og du har opplevd noe som ingen burde oppleve. Ta deg tid til å få sørge over den tiden du mistet da det sto på, ta deg tid til å sørge over det han tok fra deg. Men husk så utrolig sterk du var, så modig du var som klarte å komme deg vekk, og så fantastisk sterk du er som har oppsøkt hjelp. Slikt står det respekt av i mine øyne! 

 

Jeg ønsker deg masse lykke til videre, og jeg er sikker på at du klarer dette også. 

Anonymous poster hash: e4d07...fbd

[Anonym bruker]

Takk for støtten dere gir meg. Jeg gjør og skal gjøre alt jeg kan for å bli frisk, men tankene er de som får meg ned lenger og lenger i kjeller. Psykiateren min har sagt at jeg ikke er kommet noe lenger, at jeg står på samme sted, selv om jeg har gått i behandling i flere mnd. Jeg er så redd for at min behandler skal gi opp meg og da vet ikke jeg hva mer jeg kan gjøre.

 

Anonymous poster hash: 2066b...da1