Jeg er over min eks men kommer meg likevel ikke videre. Hvorfor?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen følelser igjen for min eks, annet enn at jeg setter pris på han som en venn og vi har det gøy sammen. Dvs. vi gjør ting innimellom med barna og han hjelper meg ut med småting - da tilbringer vi jo tid sammen. Vi har leiligheten sammen ennå og det som har med den å gjøre, gjør vi i fellesskap. 

 

Men jeg er ikke tiltrukket av han lenger, men glad i han ja så absolutt. Jeg har tross alt delt over ti år av livet mitt med han og vi har to flotte barn sammen. 

 

Han er en fantastisk person, når han vil det selv. Dessverre har han en mørk side som jeg ikke hadde kontroll på og som ødela vårt forhold. Jeg fikk til slutt samlet sammen nok mot til å bryte forholdet og det var rett og slett deilig å komme seg ut av det. 

 

Men her er jeg da, tre år etter bruddet. Og jeg har datet litt og truffet noen menn; noe ble litt mer seriøst enn andre men aldri noe ordentlig seriøst, om dere skjønner hva jeg mener. 

 

Nå har jeg gått lei hele dating-opplegget og gidder ikke å bruke tiden min på å treffe potensielle kandidater som enten er ute etter kjæreste eller kun å ha det gøy en natt.

 

Men så tenker jeg, alle mine venninner som har blitt alene de siste årene, har funnet seg noen igjen i løpet av relativt kort tid. Mens jeg føler at jeg selv, i mitt hjerte, ikke har plass til en mann og ikke har lyst på en mann. Det er akkurat som om hjertet ikke fungerer for å bli forelsket igjen. Og så tenker jeg ofte at jeg egentlig ikke vil starte om igjen med en fyr, men heller leve på minnene fra mitt tidligere forhold. Akkurat som om jeg ikke vil begynne å lage nye minner med en ny person, for hodet mitt vil alltid sammenlikne dette med det jeg har opplevd tidligere og jeg er redd for å "slette" de eldste minnene ved å lage nye. 

 

Det hele er komplisert føler jeg og det blir bare verre og verre for hver måned som går. Lurer på om jeg noen gang blir klar for noe nytt...burde kanskje gå å prate med noen om dette (men har ikke tid til det heller

 

Noen som kjenner seg igjen eller som har noen gode råd?

Anonymous poster hash: a378f...e5a

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som du ikke har truffet noen som er rett for deg etter bruddet for tre år siden.

Kanskje du faktisk trenger denne tiden for deg selv uten en mann.

10 år er lenge og det er ikke så rart at du fortsatt tenker på det.

Jeg tenker at jeg ville hatt det likedan som deg hvis det hadde blitt et brudd mellom meg og mannen nå.

 

Du er kanskje rett og slett ikke klar for å slippe en ny person inn i livet ditt enda.

Det er ingenting i veien med det, sånn jeg ser det.

Du tenker på fortiden og det betyr ikke noe annet enn at det er det du gjør, tror jeg.

 

For noen er kanskje tre år lenge, for andre ikke.

 

Ikke se så mye på hva andre gjør rundt deg. Det er dem og ikke deg.

 

Når du er klar så treffer du nok en ny som er rett for deg. Da vil du ikke lenger være redd for å lage nye minner med noen heller, tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: ef84d...048

[Anonym bruker]

HI

Ja, du har kanskje rett. Jeg føler meg bare så "uvanlig" og er litt redd for at jeg har blitt helt følelsesløs. 

 

Jeg ser andre går i gang med nye forhold og storkoser seg og jeg fatter ikke hvordan de klarer. Det er akkurat som jeg sitter fast i fortiden mens jeg lever i nåtiden. Et bein på hvert sted.

 

Jeg får ta tiden til hjelp. Og du har nok et poeng når det gjelder å treffe den rette. Han har jeg sikkert ikke truffet ennå. 

 

Takk for svar

Anonymous poster hash: a378f...e5a