"drømmemennen" enda et innlegg..

[Anonym bruker]

Ok, nå har jeg skrevet alt for mange innlegg her inne om drømmemannen, senest i dag om kontrollfreaken som har kamera overalt og ber meg sende kontoutskrift når han er borte på jobb. Så her kommer enda et, en sammenfatning

-Han vasker bilen sin med q-tips for å få den ren nok.

-Han gjør alltid alt av arbeid selv når han har tid, for eksempel ville han ikke ha hjelp til å sette opp garasjen selv om det innebar masse jobb og lite tid med barna når han var hjemme fra jobb(jobber borte i turnus). Sier da vet han at det blir bra gjort og andre er så slurvete og kostbare..

-Han nekter folk å plukke sopp i skogen vår.

-Hvis barnet hans slår seg , får hun kjeft.

-Han synes tv er ubrukelig og vil ikke ha det. Greit nok det men jeg som er alene hjemme mye synes det er ok innimellom på kveldene..

-Barna hans får bare lov til å se barnetv de dagene det ikke er så fint vær, ellers må de være ute. Dvs, han sliter med å gjennomføre dette men i teorien er det det han ønsker seg. Ingen får være inne på dager det fint, dvs ikke pøser ned.

-Han synes jeg er alt for lite konsekvent med barn mine, at 6 åringen min griser når hun spiser, at det nesten ikke er håp for dem..

- Synes jeg er for bløthjertet om jeg tar med meg et barn i senga hvis det har feber, vondt i magen osv..mener de utnytter meg og jeg har begynt å gå på et annet soverom for å ikke forstyrre han..

-når han er borte, spør og spør stort sett hver dag, har jeg husket å betale den regningen, hvor mye står det på konto nå, når er forfall på den regningen, har det kommet svar på søknaden, kan du ringe å sjekke når svaret kommer, kan du ringe å mase og få fart på dem ang søknaden osv...

-Kommentere stadig, er det så lurt å gjøre sånn tror du..? skal du ikke gjøre det snart..? må ma det skje snart...

-Jeg ble gravid (jeg brukte ikke prevensjon og han visste det) og han syntes det var vanskelig men ville ikke ha barnet. Jeg så ikke for meg hvordan jeg skulle klare å ta vare på et barn der og da og endte opp med å ta abort, noe jeg har angret på siden..men slipper å være stuck med han for alltid da.. Når jeg sa aborten var gjennomført fikk jeg en sms om at det var leit men riktig gjort, håper det går bra. Han var på jobb så vi snakket ikke om det på mange mange uker..og da bare fordi jeg tvang han til det.

 

Jeg blir gal! Han har mange bra sider også å altså, bare så synd jeg ikke oppdaget de mindre bra sidene før vi flyttet sammen og startet firma sammen.

Han skjønner det ikke når jeg tar opp ting med han, mener visst det ikke er han som gjør noe feil. Han har et langt forhold bak seg og barn, ex`en er helt ok så lurer noen ganger på om det er meg det er noe med..

Problemet er at jeg føler meg stuck her, barna mine trives og liker ikke å tenke på å rive dem opp igjen, redd for hva venner kommer til å si, foreldre og familie forventer og tror alt er supert, vil ikke bry og bekymre mine gamle foreldre med dette liksom..økonomisk er jeg avhengig av firmaet vi har sammen, hvis vi går hver for oss blir det han som overtar det og driver det videre, jeg har ikke sjans økonimisk til det og desuten eier han en større del enn meg.

Uff jeg vet jammen ikke, men godt å få ut litt frustrasjon

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 54dee...f25

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at du overlever i et forhold med han der... :s Jeg hadde klikket tilslutt... Dette er ikke bra for noen av dere!

 

Han burde skaffe sg hjelp

Anonymous poster hash: 47dbf...543

[Anonym bruker]

psykopat !

Anonymous poster hash: 3ad9e...75c

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd å få ham med til familievernkontoret eller til parterapi, for slik kan dere ikke fortsette å ha det. Og siden du ikke når frem alene med ham, så trenger dere hjelp til å forstå hverandre.

 

Hvis han nektet det så ville jeg avsluttet forholdet. Hadde aldri orket å leve et liv med en person som ikke stolte på meg og andre og som prøver å kontrollere alt og alle. Det blir for slitsomt og nedbrytende i lengden.

 

Anonymous poster hash: 341b2...a65

[Anonym bruker]

Er ikke ofte jeg sier slikt, MEN.

 

Hvorfor, eller rettere sagt, hvordan holder du ut med denne mannen?

Kan det være aktuelt med parterapi? Eller at han går i terapi alene, for å finne ut hvorfor han gjør som han gjør, hvorfor han må ha så fast kontroll?! Dette er ikke en sunn oppvekst for barn, tro meg, min mor var veldig lik din mann, og hverken jeg eller mine søsken er helt "rett i topplokket", jeg har støv på hjernen, de andre har det med bipolar, spiseforstyrrelser, kontrollerende osv.. Vi blir regnet som "miljø skadet" av psykologene våre.

Anonymous poster hash: ef402...1f3

[Anonym bruker]

 

Er ikke ofte jeg sier slikt, MEN.

 

Hvorfor, eller rettere sagt, hvordan holder du ut med denne mannen?

Kan det være aktuelt med parterapi? Eller at han går i terapi alene, for å finne ut hvorfor han gjør som han gjør, hvorfor han må ha så fast kontroll?! Dette er ikke en sunn oppvekst for barn, tro meg, min mor var veldig lik din mann, og hverken jeg eller mine søsken er helt "rett i topplokket", jeg har støv på hjernen, de andre har det med bipolar, spiseforstyrrelser, kontrollerende osv.. Vi blir regnet som "miljø skadet" av psykologene våre.

 

Anonymous poster hash: ef402...1f3

 

Har ikke tenkt på parterapi faktisk, har vel tenkt at det er for par med barn sammen.. Ser litt for meg at det er vanskelig med terapi for en som tror alt han gjør er riktig..men skal foreslå det for han.

Han har ikke snakket så mye om det, men han ser opp til sine foreldre og synes det oppdro han på en bra måte. MEN, de har veldig lite kontakt i dag, ses kanskje en gang i året, de kunne finne på å slå han om han slo seg eller gjorde noe galt, en gang han var liten og ikke orket å spise opp hele eplet kastet han det i søpla, far så det og sa at han nå spiser han det ellers får han aldri eple igjen. Han hadde da så respekt for faren at han spiste det med stilk og kjærne og gjør det fortsatt.

Flyttet da han var 16, ble nærmest kastet ut og måtte klare seg selv noe han klarte selv om han var sulten mange ganger. Han er veldig flink i jobben sin og kan velge å vrake i jobber men jeg stusser litt på den sosiale biten, virker litt ubekvem og stivt liksom..han har få venner, et par stykker som han ringer innimellom.. Kanskje han også er en smule miljøskadd..

 

Anonymous poster hash: 90b49...13a

[Anonym bruker]

 

 

Er ikke ofte jeg sier slikt, MEN.

 

Hvorfor, eller rettere sagt, hvordan holder du ut med denne mannen?

Kan det være aktuelt med parterapi? Eller at han går i terapi alene, for å finne ut hvorfor han gjør som han gjør, hvorfor han må ha så fast kontroll?! Dette er ikke en sunn oppvekst for barn, tro meg, min mor var veldig lik din mann, og hverken jeg eller mine søsken er helt "rett i topplokket", jeg har støv på hjernen, de andre har det med bipolar, spiseforstyrrelser, kontrollerende osv.. Vi blir regnet som "miljø skadet" av psykologene våre.

 

Anonymous poster hash: ef402...1f3

 

Har ikke tenkt på parterapi faktisk, har vel tenkt at det er for par med barn sammen.. Ser litt for meg at det er vanskelig med terapi for en som tror alt han gjør er riktig..men skal foreslå det for han.

Han har ikke snakket så mye om det, men han ser opp til sine foreldre og synes det oppdro han på en bra måte. MEN, de har veldig lite kontakt i dag, ses kanskje en gang i året, de kunne finne på å slå han om han slo seg eller gjorde noe galt, en gang han var liten og ikke orket å spise opp hele eplet kastet han det i søpla, far så det og sa at han nå spiser han det ellers får han aldri eple igjen. Han hadde da så respekt for faren at han spiste det med stilk og kjærne og gjør det fortsatt.

Flyttet da han var 16, ble nærmest kastet ut og måtte klare seg selv noe han klarte selv om han var sulten mange ganger. Han er veldig flink i jobben sin og kan velge å vrake i jobber men jeg stusser litt på den sosiale biten, virker litt ubekvem og stivt liksom..han har få venner, et par stykker som han ringer innimellom.. Kanskje han også er en smule miljøskadd..

 

Anonymous poster hash: 90b49...13a

 

Jeg og eksen hadde parterapi, og vi hadde ikke barn, hverken felles eller hver for oss..

 

Ut ifra det du forteller her, så kan det være fortiden som er grunnen til hans være måte ja, om han får hjelp med å bearbeide oppveksten sin, eller i penere format, får snakke åpent om den, så kan det gjøre godt for dere alle vil jeg tro. Og ja, jeg tror han er påvirket av oppveksten sin.. Parterapi eller terapi for han _kan_ løse opp i problemene hos dere, enda om han ikke ser det som problem (vi som er/skaper problemet ser sjelden den delen selv!)

 

Anonymous poster hash: ef402...1f3