Hva feiler det meg? Mannen begynner på jobb igjen imorgen...

[Anonym bruker]

Etter 2 uker hjemme med meg og nyfødt baby.

Idag har jeg vært helt utav meg og grått over at han skal begynne i jobb igjen. Jeg føler meg rett og slett forlatt,kunne tro han forlot meg i form av å flytte fra meg og barna,mine følelser nå kan nok sammenlignes med det. Dette er faktisk vårt andre barn og jeg kan ikke huske at jeg følte det slik sist gang. Jeg har gledet meg veldig til denne permisjonen og er vanligvis ei selvstendig og livsglad jente. Nå føler jeg meg bare usikker og redd for å være alene med babyen. Vi har kost oss så masse disse to ukene og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare meg alene. Ønsker å handle mat imorgen,men vet ikke hvor jeg skal ha babyen når jeg triller handlekurven. Kan den sitte i babystolen som er festet på handlekurven så tidlig? Har jo glemt alt slik fra forrige gang. Tenk om babyen begynner å skrike i butikken. Hjelp!

Å hente eldstemann i barnehagen orker jeg hvertfall ikke,huff! Hva skjer meg meg?

Og jeg vet ikke engang hvordan man slår opp og legger sammen understellet på vogna. Det har mannen tatt seg av disse to ukene.

Er det hormoner som herjer med meg,tro?

 

 

Anonymous poster hash: 53292...080

[Lillababy]

Eg forstår deg godt! Då me fekk vårt første og einaste barn reiste mannen i nordsjøen etter berre ei veke. Eg kunne fremdeles ikkje sitta og hadde problem med amminga. Det tok tid før eg byrja å gjera alle desse tinga ein skal gjera utanfor huset. Fekk han til å handla inn enorme mengder mat slik at eg slapp gå på butikken. Første gong eg hadde vogn med meg i bil fødte eg opp med å måtte ringa han. Han måtte låna bil og koma og hjelpa meg å få vogna innatt i bilen, he he.

 

Ver snill med deg sjølv. Dette er berre ein periode, snart er du like sjølvstendig som før. To veker er veldig kort tid. Gjer minst muleg, ingen ting å skamma seg over! Lykke til! Blir sjølv aleine i morgon og Kvir meg enormt fordi eg er gravid og kvalm og ikkje aner koss eg skal Klara meg utan mannen (!)

[Lillababy]

Endte eg opp skulle det stå

[Lykketrollet 05♂+06♀+10♀]

Hehe, det er merkelig det der. Husker veldig godt den følelsen... Der satt jeg helt alene med en liten baby, og etterhvert barn i tillegg, og så skulle han bare gå mens jeg var alene med barna. Noe så uansvarlig! Husker han ga meg en klem og smilte når han gikk, og da begynte jeg å gråte, for tenk han gledet seg faktisk til å reise fra oss! (Skulle bare på jobb, og kom tilbake klokka 16  

Tror nok hormoner forkludrer hele situasjonene ja. Jeg føler meg aldri så sårbar som mens jeg går gravid og rett etter fødsel. 

Men det kommer til å gå så bra! Bare ta små steg i starten. Første dagen kan det være lurt å bare være hjemme, og få litt mestringsfølelse på det. Dagen etter kan du ta en liten trilletur, dagen etter det en kort og godt planlagt tur på butikken, osv. Før du vet ord av det farter du rundt overalt med to små, og tenker ikke over det en gang Og ja, de kan sitte i babystolene på handlevognen fra de er nyfødt. Eller du kan ha dem i vogn, og bare bruke ei sånn lita trillekurv i butikken.

Lykke til idag

[Anonym bruker]

Jeg kjenner også den følelsen.. Jeg har en liten på 8 uker. Det tok nesten 5 uker før jeg dro i butikken.. Den første uka hjemme gjorde jeg ikke annet enn å hente eldste i bhg (gåavstand) og ta meg av klesvaska. Nå er jeg på farta hver uke!

 

Anonymous poster hash: e4cac...c37

[Anonym bruker]

Husker godt de første ukene, jeg grein som bare juling i begynnelsen
Alt var vel egentlig velsig overveldene, og for første gang i mitt liv følte jeg meg hjelpesløs og usikker på meg selv og redd for det jeg selv gjorde. Var redd for å stelle baby alene, redd for å dra på butikken, på trilleturer, på besøk og alt som hører med. Kjente jo ikke babyen, og redd for hvordan jeg selv skulle takle situasjonene jeg ble til å komme i. 
Var mye sint på mannen de første dagene, og skuvet han litt ifra meg. Når han kom hjem etter jobb ville jeg ikke ha så mye med han å gjøre, og brukte all tiden til å bli kjent med babyen for å bli trygg på meg selv. Men etter ett par uker gikk alt seg til, og jeg farta rundt som tidligere.
Mye tror jeg var redselen i meg, og at jeg ikke var erfren på noen måter. Skummelt å plutselig få ansvaret for en baby, noe så lite å hjelpesløst alene. 
Tenkte ofte at "tenk om jeg skader babyen, tenk om jeg steller feil, eller tenk om jeg ødelegger barnet til samboeren". Var så redd jeg skulle gjøre noe feil, og at han skulle kjefte på meg

Men somsagt så gikk det seg til, bare jeg kom meg til hektene og ble litt tryggere på meg selv

Anonymous poster hash: 415cc...57d

[Anonym bruker]

Uffameg, dette husker jeg også. Jeg ville ikke kjøre bil, ikke trille, og i hvertfall ikke dra på butikken. Syns alt var skummelt og vanskelig. Bare ta den tida du trenger, det er nok mye hormoner ute og går, og når de har kommet ned til et mer levelig nivå, så går disse tingene over.

De første gangene jeg skulle på butikken, hadde jeg to handlevogner. En som jeg satte bilsetet med babyen oppi, og en som jeg putta varer oppi. Jeg ville for alt i verden ikke begynne med vogna uten at mannen min var med. Kræsja i hyller og rev ned utstillinger, var helt på tuppa, tenk om babyen begynte å gråte. Jeg vurderte alvorlig å snakke med legen min, sånn at hun kunne sykmeldt mannen min. Haha, rart å tenke på nå. Lykke til, kjære HI, dette går bra:)

 

Anonymous poster hash: f8b30...cac