Hvordan få ut sinne?

[Anonym bruker]

Jeg har så mye sinne i meg at jeg sliter med å fungere. Jeg hater så dypt å inderlig..

Går til psykolog som sier jeg er normal reaksjon på det som har skjedd. Likevell aner jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre med hatet mitt.

Det som har skjedd er at jeg mistet babyen min pga sykehustabbe. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å fortsette dette livet.

 

Noen andre som har opplevd et slikt hat? Hva gjorde du?

 

 

Anonymous poster hash: 733a8...75d

[Anonym bruker]

På tv så jeg et sted i NY der de leier ut betongrom med masse tallerkener som du får knuse. Skrike kan du også gjøre der.

I mangel av et slikt rom kan det gjøre litt av samme nytten å slå med puter på sengen, gjør det skikkelig slik at du blir sliten. Skrike ut mot havet, gjerne under en storm, skal også være effektivt.

 

Anonymous poster hash: 8d26f...16c

[Fru Ugle]

Send meg en pm!

har en spesiell oppskrift, men vil ikke bli latterliggjort for 'nte gang her inne.

[Anonym bruker]

Først og fremst: kondolerer med babyen du mistet, HI!

 

 

Jeg har ikke mistet barn, så jeg kan ikke sette meg inn i dybden av tapet ditt. Men jeg forstår sorgen, og ikke minst sinnet over at det kunne vært unngått. Jeg regner med at dette er blitt rapportert til riktige instanser slik at det blir etterforsket og evt får følger for de som har ansvar?!

 

Jeg har opplevd legetabbe selv, ikke blitt diagnostisert og derfor fått følger som stjal år av livet mitt, og kanskje kommer til å følge meg resten av livet. Helt unødvendig hvis legen hadde gjort jobben sin. I tillegg drev legen med falsk journalføring, noe jeg ikke kan bevise, selv om hele journalen visstnok er "mistenkelig".

 

Da jeg hadde det som verst, og ikke visste om jeg noen gang ville bli frisk nok til å fungere utover det å ligge og sitte, da måtte jeg ta et valg. Ville jeg forsvinne inn i sinnet og bitterheten, eller ville jeg kjempe for å få et noenlunde godt liv igjen? Det høres så enkelt ut å si, men det er så forferdelig vanskelig! Selv om sorgen på ingen måte kan sammenlignes med ditt tap, så opplevde jeg også en sorgprosess - sorg over tapt funksjon, tapte år, økonomisk ruin osv.

Jeg kom dit at jeg bestemte meg for at ikke f.... om en j..... inkompetent drittsekk av en lege (beklager språket, men det er sannheten, og det hjalp meg å si det den gangen) skulle få ødelegge mer enn han allerede hadde gjort! Da greide jeg etter hvert å snu sinnet mitt litt etter litt til å bli konstruktivt ift å bli friskere igjen. Jeg nektet å gå lenger ned i bitterheten og sinnet og sorgen. Så jeg prøvde å bruke sinnet mitt konstruktivt, rette det mot noe positivt. Ikke tillate at det tappet meg for energi og livsvilje lenger. For sinne og bitterhet er en enorm energityv, både fysisk og psykisk.

Jeg bestemte meg for at den legen hadde ødelagt nok, om han ikke skulle få ødelegge enda mer også.

 

Som sagt, dette kan ikke sammenlignes med ditt tap, men jeg tror noen av mekanismene kanskje er det samme?

 

Det finnes så masse fine ord som at livet går videre og at tiden gjør ting lettere å leve med osv..... men de gir ikke deg noe særlig trøst nå, selv om de er riktige.

De som har mistet barn her inne er kanskje flinkere til å ordlegge seg rundt det enn det jeg er.

 

Men vet du hva jeg tenker.... jeg tenker at den kjærligheten du hadde og har for babyen din, den lever i deg. Og det er det som skal holde deg oppe. Du har så uendelig mye kjærlighet å gi, og en dag så får forhåpentligvis babyen din en bror eller søster også. Babyen din vil alltid være med deg og dere videre i livet. Og selv om babyen din var for liten til å kunne snakke så er jeg overbevist om at han eller hun ikke hadde villet at mamma skulle slutte å leve! Han eller hun ville ønsket at du skulle være mamma for andre barn med så mye kjærlighet som du hadde i deg da du bar på han eller henne!

 

Men hvordan kan du komme deg videre ift det hatet og sinnet du nå føler?

 

Jeg kjenner to personer som har blitt lammet etter alvorlige legetabber. Den ene slet lenge med bitterhet og sinne (veldig sinne, og også depresjoner og selvmordstanker), men den greide å snu det rundt, og ble etter hvert mer opptatt av å greie å få et godt liv igjen til tross for det som hadde skjedd. Det tok tid.Den andre personen fikk vite det med det samme den våknet av narkosen, legen fortalte da selv at "jeg har ødelagt deg". Legen var fullstendig knust og ønsket egentlig å slutte som lege. Personen som da var blitt skadet hadde sett på legen og sagt noe sånt som "ønsket du å skade meg?". Legen hadde forferdet sagt nei! Da hadde personen sagt "da tilgir jeg deg, for jeg orker ikke å gå resten av livet å hate deg, for da ødelegger jeg bare resten av livet mitt!"

Disse to personene har hatt svært store og alvorlig skader som har frastjålet dem selvstendighet i hverdagen, de greier seg ikke selv, de kan ikke jobbe osv. Men begge har greid å komme seg videre. Den første, som hadde det verst ift sinne, brukte lengst tid, men den fortalte meg at det av og til var en time til, en dag til, to dager til.... inntil den oppdaget at det gikk litt lettere, den så små lysglimt av positive tanker og opplevelser igjen. Og etter hvert så ble det bedre å leve igjen.

 

Har du blitt fulgt opp av sykehuset slik at du har fått gode nok forklaringer på hva som skjedde, HI?

Har du snakket med den/de som gjorde tabben?

Har du fagfolk som hjelper deg med saken - for jeg regner med at det blir en sak av det?

 

Jeg kjenner jeg blir så tom når jeg prøver å finne ord til deg. Sorgen din blir så uendelig stor!

 

Ta en og en dag av gangen, HI. Trekk pusten og pust godt ut, inn og ut - hver dag.

Sorgen din vil aldri bli borte. Men både sorgen og sinnet vil bli slik etter hvert at du greier å leve med det.

 

Har du fortalt psykologen at du ikke vet hvordan du skal greie å fortsette livet?

Hvis ikke, så gjør det neste gang du snakker med ham eller henne!

 

En stor og varm klem sendes til deg, HI!

Anonymous poster hash: 9f4bd...1ce

[mamma'n til 2 :)]

Send meg en pm!

har en spesiell oppskrift, men vil ikke bli latterliggjort for 'nte gang her inne.

Vil gjerne ha den oppskriften jeg også,om du vil dele den med meg. Sliter voldsomt med sinne selv, og den putebankinga hjelper ikke noe særlig for min del... Ofte får jeg ikke brukt den puta heller, for jeg blir jo ikke sint hjemme stort sett..

[Anonym bruker]

Jeg kom på at psykomotoriske fysioterapeuter har en øvelse som er god mot sinne. Kanskje du kan høre med psykologen din om han samarbeider med en psykomotoriker.

 

Du skal ligge på ryggen, med strake ben. Så trekker du det ene benet opp mot deg mens hælen hele tiden er ca i underlaget. Mens du trekker benet opp puster du godt inn, samtidig tenker du på det som gjør deg sint, og så sparker du dette benet HARDT slik at det strekkes ut ved siden av det andre igjen. Man skal virkelig ta i i sparket!

 

Den er faktisk effektiv mot sinne!

 

Det beste er om du kan få en psykomotorisk fysioterapeut til å vise deg, for det hender man kan løse ut en del følelser. Men som regel så virker den bare "befriende" fra det sinnet som man bærer på.

Anonymous poster hash: 9f4bd...1ce

[Tante_Esel]

prøv denne jeg har hatt masse hjelp av tankefelterapi ...

 

http://www.youtube.com/watch?v=vBvVAxoxrFE

[Anonym bruker]

Psykologen min gjør øvelser med meg der jeg skal ta ut sinne, altså se for meg at jeg gjør diverse ting mot de jeg er sint på. Ubehagelig, men effektivt. Har du tatt opp med psykologen at du trenger å få utløp forfølgelsene, ikke bare forståelse for at du har dem?

 

Anonymous poster hash: 7b295...b18

[Anonym bruker]

Send meg en pm!

har en spesiell oppskrift, men vil ikke bli latterliggjort for 'nte gang her inne.

 

Da har jeg sendt deg en pm  

 

-hi-

 

Anonymous poster hash: 733a8...75d

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar. Det setter jeg pris på. 

Jeg prøver ut alt jeg. 

 

Har nå sittet å tappet. 

Den skal jeg prøve mere tenker jeg. 

 

-hi-

Anonymous poster hash: 733a8...75d

[Bustetroll]

Send meg en pm!

har en spesiell oppskrift, men vil ikke bli latterliggjort for 'nte gang her inne.

Send den gjerne til meg og !