Et lite tømmeinnlegg.

[bonusmamma]

Dette er ikkenoe spørsmål eller noe, jeg må bare få litt ut, uten at jeg forventer noe respons.

 

Jeg prøver å smake på hele situasjonen rundt at jeg er gravid. Jeg tror ikke på det (mangel på symptomer). Jeg klarer ikke å glede meg. Før jeg ble gravid ønsket jeg det så inderlig og håpet at det skulle klaffe hver eneste måned. Også gjorde det, det. 

.. Nå er jeg bare bekymret om vi kan klare dette. Er vi klare, er JEG klar. Hvordan skal dette gå. Har vi økonomi til dette barnet.... Jeg er under utdanning, han er lærling.

Sambo har en datter fra et tidligere forhold, en veldig, veldig komplisert situasjon som suger alle krefter fra han. Og midt oppi dette skal han få en til.

 

Jeg er som sagt student. Jeg er ikke den personen som lett skaffer meg venner, jeg har heller få nære gode venner, enn mange. Nå har jeg to venninner jeg arbeider sammen med på skolen, ingen av de vet at jeg er gravid. Venninne 1 flytter til England til jul for å studere der til neste sommer. Venninne 2 har valgt å droppe ut før jul. Så jeg sitter igjen alene etter jul, og det høres kanskje ikke så ille ut, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom graden min (2 året bachelor nå) uten noen studievenninner. Hele studie omhandler gruppearbeid, og jeg MÅ være en del av en gruppe. det er ikke bare bare å komme seg inn i en gruppe som har vært det i 1,5 år, og jeg er ikke veldig godt likt i klassen. (Jeg ytrer meningene mine, og det tas ikke godt imot.)

Jeg sliter virkelig med å finne motivasjon og glede over å fortsette alene neste år, fram til og med mai (termin i juni), høygravid og alene. Men jeg skal fullføre.

 

Jeg gråter av den minste ting. jeg føler meg utelatt og ensom.. Jeg kommer til å fortsette, og prøve, såklart. Det er så mye som skjer i hodet mitt nå. Jeg går rundt  og er i min egen verden. Samboer kan bare komme bort til meg, holde rundt og si "nå har du det ikke bra", og da bryter jeg sammen. Han kjenner meg så godt, og jeg får så vondt av at han vil hjelpe, men jeg føler meg så utrøstelig akkurat nå. Jeg er virkelig langt nede. Alt tærer på meg.

Alt skjer samtidig. Oppå dette har jeg en kronisk sykdom som blusser opp under stress, så den er på topp nå om dagen. Eksamen starer om fire uker og varer fram til jul. Åh, hvordan skal jeg klare dette, hvordan skal jeg finne gleden, styrken og motivasjonen.

... jeg måtte bare få det ut. 

[Januars lykkeliten]

Ta et skritt om gangen.

 

Er du student på høyskolen eller universitetet har de vel tilbud om psykolog/sosionom/samtalepartner gratis, hvor du kan lufte tankene dine og kanskje få hjelp til å sortere litt og bare få snakket om alt.

 

Det er ikke alltid meningen at man skal få til alt selv. Snakk med studieveilederne, lektorene om å komme inn i en gruppe. Kanskje det bare er noe du tror at du ikke er godt likt. (De fleste kan jo bli godt likt selv om man ytrer meninger )

 

Ift økonomi er det jo en tidsbegrenset periode den vil være dårlig. Og penger er ikke alt. Det er selvfølgelig alltid greit å ha penger, men barnet ditt vil ikke merke noe til dette på mange år. Man kan bli ekspert på å finne gode tilbud, kanskje noen man kan arve fra, også er jo finn supert. Sannsynligvis vil du ha rett på engangsstønad og stipend fra Lånekassen også.

 

Det at man bekymrer seg for om man vil mestre det å bli foreldre er nok veldig vanlig og fornuftig. Tror det er en grunn til at mange mødre har drømmer som gravide hvor de mister barna ned en trapp, går fra barnet på et rom, glemmer at barnet skal ha mat osv. Dere skal bli foreldre for første gang. Det er stort det, og man møter mange utfordringer på veien. Men du vokser masse på rollen, og akkurat du er den som er mest egnet som mor til ditt barn lykke til !

[bonusmamma]

Tusen tusen takk for tibakemelding Januars Lykkeliten. Det var godt å lese. Føler et snev av håp nå. Må bare komme over kneika og finne løsninger på alt..