I går kveld ble jeg veldig trist...

[Anonym bruker]

Jeg satt i sofaen med mannen min slik vi ofte gjør. Og så slo det meg... Jeg føler meg så forferdelig ensom! Jeg ble rett og slett kjempetrist. Mannen min var jo der, men han kunne like så godt vært et helt annet sted. Det hadde t.o.m sikker vært bedre.

 

Forholdet vårt er helt ok. Ganske kjedelig igrunn. Hverdagen består av rutiner, og han er for meg bare en person jeg bor sammen med og som jeg ser på som nødvendig for å få hjelp med de 3 barna våre. Vi kysser faktisk hver dag. Jepp, vi gir hverandre et kyss hver dag når vi kommer hjem fra jobb. Kunne like så godt latt være. Det ligger intet annet bak enn at vi går på autopilot og gjør slik vi alltid har gjort. Det er ingen følelser bak. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg skjønner at når man har 3 små barn så blir det litt labert i forholdet, men å føle seg ensom når man egentlig ikke er det, slik kan jeg ikke ha det.

 

Kan samlivsterapi være en løsning? Hva går det egentlig ut på?

 

Anonymous poster hash: 871ee...d32

[Anonym bruker]

Sikker på at det ikke er forventningene dine som er for høye da, man kan ikke gå gjennom et livslangt samliv og være like nyforelsket hele tiden.

 

Av og til tar hverdagen overhånd, og småbarnstiden er en slik periode. Selv om det ikke kribler i magen hver gang du ser han og dere hiver dere over hverandre i vill lidenskap så fort dere har sjansen trenger ikke det bety at følelsene er vekk.

 

Når du ser han sitte og leke med et av barna, har du ikke varme følelser for han? Ser at han er en snill og god partner som er med å skape et trygt og godt liv for deg og barna deres?

 

Kanskje dere bare skulle investere i litt tid til hverandre, ha litt barnevakt og gjøre litt ting sammen. Gå en tur, reise på en hotellovernatting og spise på restaurant, ta en kjærestespa, et eller annet så dere tvinges til å snakke sammen og nyte hverandre litt.

Anonymous poster hash: e6ae4...459

[Anonym bruker]

På tide å freshe opp kjærestefølelsene! Ut på date!

 

Anonymous poster hash: db0f8...9ad

[Berta_78]

Enig med de andre. Spark bak til deg selv! Dette ble sutrete og lite løsningsorientert. Hverdagen er akkurat så grå som man lar den være.

[Anonym bruker]

Ja, parterapi kan være noe hvis du ønsker det.

Vi gikk (av andre årsaker) til en terapaut på familievernkontoret.

 

Hun spurte en del spørsmål om fortiden vår, hva vi falt for hos den andre, hvordan vi møttes, hva vi pleide å gjøre sammen. Osv.

Så etter vi fikk barn hvordan var dagene våre, hva gjorde vi sammen, hva gjorde vi hver for oss, hvordan fordeler vi ansvaret hjemme osv. Etter vi hadde fortalt henne om disse tingene så var det faktisk lett å se hva som var feil, når feilen oppsto og hvorfor ting var blitt som det var blitt.

 

Hun gav oss da råd og veiledning til hvordan vi kunne kommunisere bedre, få tid til ting, ja, hun gav oss egentlig verktøy til å ordne opp i forholdet vårt og komme på rett kjøl og holde oss der. Da kunne jeg se den mannen jeg var glad i igjen, følte godhet nåt han satt med ungene, hadde faktisk lyst til å ligge å kose på sofaen igjen, jeg hadde lyst til å være sammen med ham igjen og fremtiden var vår igjen.

 

Neste timen gikk hun mer på de konkrete problemene og hvordan vi kunne unngå de for fremtiden. Da var det mye snakk om å uttrykke seg og følelsene sine med ord og huske at ingen er tankelesere osv. Kommunikasjon er jo nøkkelen til det meste

 

Nå har vi ikke gått til flere timer, men skal på oppfølging våren 2014. Mannen min er blitt super forelsket igjen *knis* og alt er myyye bedre for hele familien.

Jeg henger nok litt mer etter (pga tillitsbrudd, så jeg trenger litt tid) men kjenner også på forelskelse og de gode følelsesne man bør ha for partneren sin.

 

Så ja, det kan absolutt hjelpe.

 

 

Anonymous poster hash: f374d...f70