Utslitt av å være i permisjon

[Anonym bruker]

Har vært i mammaperm i ni måneder, og er helt utslitt. Mannen kommer hjem i 18-19-tiden hver dag, og da er han sliten etter jobb. Har ikke sovet en ordentlig natt på ni måneder. Dagene går til mating, bleieskift, rydding og vasking. Føler jeg har null energi. Det eneste jeg og mannen gjør er å krangle.

 

Andre som har det slik? Hva kan vi gjøre for å bedre hverdagen? Er skuffet over at mannen ikke bidrar mer når det gjelder babyen og hjemmet. Han bruker all energien sin på jobb. Føler vi er på vei mot skilsmisse hvis noe ikke endrer seg drastisk.

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

[Anonym bruker]

Det som er viktig i permisjonen er å huske å kose seg. Idag er folk mer opptatt av å rydde, vaske og gjøre rent sånn at huset er perfekt i stedefor å gå og legge seg og få nok søvn når det trengs. Noe som resulterer i at du ikke får det godt med deg selv. Om huset er litt rotete i løpe av uken, so what?! 

Du må sitte deg ned og snakke med mannen din, her er det tydelig kommunikasjonssvikt.. Du må fortelle han (på en normal og fin måte) at han bruker for mye tid på jobben, at du er totalt utslitt og trenger litt mer av hans hjelp. Si at du ikke lengre klarer dette alene, det er ingen skam.. 

Fortell som det er, du er sliten, trenger litt mer hjelp og vil gjerne begynne å snakke sammen igjen, for det er tydelig at dere er for slitne begge to til å gidde å begynne å ha store samtaler om hva dere forventer av hverandre. 

 

Anonymous poster hash: ebaab...b4f

[Anonym bruker]

Dere MÅ snakke ordentlig sammen. Hvorfor kommer han så sent hjem, må han kjøre langt til jobben? Tenk på når barnet er litt større, vi legger våre barn 19 som er mest vanlig for barn i denne alderen (1,5 og 3,5 år), om mannen hadde komt hjem samtidig hadde jo aldri barna sett han i uken. Hva er planen deres her? Har ikke han tatt ut si fedrekvote forresten? Hva spesifikt krangler dere om?

Samtidig; det er jo vanlig at forholdet går gjennom en stor prøvelse i småbarnsfasen. Det er jo ikke uten grunn at mange forhold ryker i denne perioden..  Dette må en virkelig forstå og jobbe med.

Klart du er utslitt når du ikke får sove skikkelig, men det er håp der fremme..! Vet godt hvordan det er, jeg har selv ikke sovet en hel natt på tre år!

 

Anonymous poster hash: f6ed5...fde

[Anonym bruker]

Vi hadde det slik vi også. Redningen ble at permisjonen tok slutt, jeg dro tilbake til jobb, og mannen måtte være hjemme i sin permisjon. Det hjalp å komme ut og føle at jeg hadde en mer synlig samfunnsrolle. Men jeg led svært under permisjonen, og den følelsen sitter fast i ryggmargen som en stor sorg. 

Anonymous poster hash: 15135...0bf

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det, og min er bare 4 mnd gammel, pluss at jeg har to til... ble ikke så kos som jeg hadde sett for meg gitt!

 

Anonymous poster hash: 66420...330

[Anonym bruker]

Jeg har sagt til ham tusen ganger at jeg er utslitt og trenger mer hjelp. Hvis han hadde stått opp tidligere på morgenen, kunne han vært hjemme tidligere. Men det har han ikke gjort en eneste gang i løpet av permisjonen.

 

Alle samtalene våre ender i krangling. Han sier at jeg ikke forstår hvor sliten han er av jobben - jeg klager på at han ikke hjelper til hjemme. Han viser til at "alt blir bedre når han begynner pappapermen". Han skal ha tre måneder, og starter i slutten av november. Jeg gleder meg vilt til å begynne å jobbe igjen, fordi jeg da slipper å gjøre alt hjemme.

 

Problemet er at jeg føler meg sviktet av ham. Jeg har blitt sittende stuck i leiligheten i ni måneder med alt ansvar for hus, hjem og baby. Jeg har så vidt vært utenfor døren uten å drasse med meg barnevognen.

 

Jeg føler at det som kunne ha vært en fin mammaperm har blitt ødelagt, fordi jeg er for sliten til å nyte det - delvis pga alt for lite hjelp fra mannen (vi har heller ingen besteforeldre i byen).  

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

[Anonym bruker]

 "Men jeg led svært under permisjonen, og den følelsen sitter fast i ryggmargen som en stor sorg." 

 

Det er akkurat slik det føles for meg. Det triste er at jeg ikke orker tanken på flere barn, fordi jeg ikke orker å gå gjennom en ny, lang permisjonsperiode med så lite hjelp fra mannen.

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

[Anonym bruker]

Forferdelig dårlig gjort at han ikke står tidlig opp om morgenen! Dette må han virkelig endre på etterhvert, nettopp pga det jeg skriver lenger oppe her: barnets leggetider. Barn er jo ofte våkne tiiidlig om morgenen. Da må han jo stå opp han også til den tiden, ikke ligge å dra seg....

Men om ikke lenge begynner han pappapermen sin, og da vil han kanskje se alt annerledes. Det er nok sånn for mange.

At du sier du har vært stuck hjemme med babyen i 9 mnd synes jeg er litt drøyt, du MÅ ikke være hjemme hele tiden og gjøre husarbeid - du kan ta valget å gå turer, dra på besøk, babysvømming eller åpen barnehage. For å nevne noe. Det kan gi energi selv når en er sliten.

Anonymous poster hash: f6ed5...fde

[Anonym bruker]

Jeg har vært mye på babysang, åpen barnehage, gått lange turer etc etc - fordi babyen elsker det. Poenget er at jeg omtrent aldri gjør noe UTEN babyen og barnevognen.

 

Jeg synes også det er forferdelig dårlig gjort at han i løpet av ni måneder aldri har vært på jobben før 09-09.30-tiden. Jobben hans ligger ikke langt unna (10 min med buss). Han sier han skal stå opp tidligere når barnet begynner i barnehagen "fordi da må han det". Men i permisjonstiden har han ikke prioritert det en eneste gang, og det klarer jeg ikke å tilgi.

 

 

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

[Anonym bruker]

Er mannen din som er problemet her, ikke permisjonen.

 

Anonymous poster hash: 31f39...01f

[Anonym bruker]

Jeg har det også tungt i permisjonen nå, men min mann er til og med hjemme ca 17 hver dag. Noen ganger 16.30 (sjeldent), andre ganger 18.00, og minst en dag i uken kommer han ikke hjem før 21... Babyen sover heldigvis hele natten, så jeg burde få nok søvn, men jeg klarer ikke sove noe særlig. Jeg våkner flere ganger pr natt (havner sjelden i dyp søvn), og våkner i 6 tiden, selv om baby ikke er våken før 7... Hun sover derimot sjeldent mye på dagtid.

Når mannen kommer hjem fra jobb, er han sliten, og selv om han viser tydellig glede over å treffe babyen, orker eller gidder han ikke være så mye oppi henne, jeg får henne raskt nok i fanget igjen! Hun er 8 måneder, og har vært mye sutrete siden hun var 4 måneder (tenner, koder som skal knekkes osv), og trenger å underholdes ganske mye. Hun blir alltid ekstra grinete når far kommer hjem. Er gjerne trøtt osv... Jeg har vært ganske streng på at han skal gi henne kveldsmat, men ofte er det jeg som steller henne for natta og gir henne flaske (begynte med flaske etter 7 mnd med myyyye amming fordi jeg trengte litt avlastning... Ikke at jeg fikk det noe særlig). Jeg er begynt å bli flinkere til å si til ham at han skal ta alt kveldsstellet, og skylder på at jeg må vaske over kjøkkenet og spisestolen etter at baby har spist. Noe som jo er sant, men jeg pleier å måtte gjøre dette i tillegg til kveldsstellet og flaske... Når jeg sier at han MÅ gjøre det, så gjør han det. Jeg føler ofte at han er motvillig, men han sier det ikke. 
Jeg sliter mye med magesmerter (ingen vet hva det kommer av, legen har konkludert med at det er psykisk), og jeg har har kronisk tensjonshodepine, som ofte ender opp i migreneanfall. Det gjør ikke ting bedre, akkurat...

Mitt problem er at jeg kommer til å måtte være hjemme lenge med henne. Vi får ikke barnehageplass før neste høst, og jeg har ingen jobb å gå tilbake til. Jeg skal mest sannsynlig begynne utdanning, som også først er neste høst... Mannen vil ikke ta permisjonen sin nå, så jeg har ikke noe valg enn å være hjemme. Jeg ser ikke frem til det, dessverre  

Anonymous poster hash: 0f0df...6d4

[☆☆☆]

Eg tenker at du kanskje gjer meir enn du må heime, og at det er delar av grunnen til at du er sliten.

 

Men no er det under ein månad att til det er hans tur. Ikkje gå i fella og berre bruk han til barnevakt når du er på jobb. Det å stå opp natta må bli hans ansvar, husarbeid likeså. Når du kjem heim frå jobb tek du barnet, medan han gjer det han (nesten garantert) ikkje har fått gjort av husarbeid.

[Anonym bruker]

 

 "Men jeg led svært under permisjonen, og den følelsen sitter fast i ryggmargen som en stor sorg." 

 

Det er akkurat slik det føles for meg. Det triste er at jeg ikke orker tanken på flere barn, fordi jeg ikke orker å gå gjennom en ny, lang permisjonsperiode med så lite hjelp fra mannen.

 

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

 

 

Jeg kan trøste deg med dette: Det tok noen år før jeg orket tanken på et søsken, fire år faktisk, men da hadde jeg klart å forstå hvordan vi måtte gjøre det for at en ny småbarnsperiode kunne begynne, og jeg hadde en helt annen visjon og plan for både stor og liten. Mannen min var enig i fordelingen og planen, og vi holdt oss til den, og dermed fikk vi det til, og vi har det fint nå, med to barn.

 

Selv om sorgen fremdeles sitter der etter all den tiden som er gått, så har den helt klart mindre, men så stor var skuffelsen fra den opplevelsen fra permisjonen med førstemann at den verker fremdeles. Men mannen har lært av småbarnslivet, og nå legger han seg tidligere på eget initiativ, og han er den som står opp først av oss alle hver dag, unntatt i helgen, da blir vi vekket av minstemann hele gjengen.

 

Ønsker deg lykke til. Stå på krava!

 

Anonymous poster hash: 15135...0bf

[Anonym bruker]

Hvorfor kan du ikke gå ut og gjøre noe av og til om kvelden når mannen er hjemme? Det er da ikke så vanlig å treffe andre voksne utenom i jobbsammenheng før 18 eller 19 uansett når man har små barn.

 

Jeg synes også det er dårlig gjort om du ikke får sovet ut en natt og morgen i helgene, men ellers ser jeg faktisk ikke helt problemet.

Anonymous poster hash: 574da...970

[Anonym bruker]

Har gått ut noen kvelder og noen timer her og der i helgene. Men på kveldene er jeg stort sett for sliten etter å ha vært alene med babyen hele natten og dagen (mannen sover i stuen "siden han skal på jobb dagen etter"). Jeg har også ganske ofte endt opp med babyen alene på helgedager fordi mannen min må et eller annet (dugnad på hytta, ut og handle, møte venner, rydde i kjelleren, jobbe osv osv).

 

Utfordringen min nå er at skuffelsen over at han aldri har kommet hjem tidlig fra jobb i løpet av permisjonen (fordi han ikke har orket å stå opp tidlig) har ført til at følelsene mine for ham har endret seg / kjølnet. Blir rasende hver gang jeg tenker på det, og vet ikke om jeg klarer å legge det bak meg - selv om ting vil endre seg når han skal ut i perm.

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

[Anonym bruker]

Takk for alle gode svar. Og all min sympati til deg, nr 11!

Anonymous poster hash: 4c1bf...092

[Anonym bruker]

De andre har skrevet gode svar, så stort sett sier jeg meg bare enig i det de har sagt. Men hvis du ammer så vil jeg også tipse deg om å gå til legen og sjekke om du har lite jern, d-vitamin eller annet. Jeg har selv opplevd at lagrene ble tømt etter langvarig amming, så det var ikke bare skrog søvn og stressende permisjonstid som gjorde at jeg var sliten.

 

Anonymous poster hash: b3bc6...4c9

[Anonym bruker]

Kan signere detvdu sier, eneste forskjellen er at jeg har tvillinger. Dobbelt så travelt med andre ord...min mann går heller ikke på jobben før kl ni-ti, og er ikke hjemme før seks-syv. Men han hjelper meg i det minste med morgenstellet på barna før han går. Gjør ikke din det i det minste?

 

Anonymous poster hash: 9a0b0...bdf