Er redd for at jeg har blitt "mannevond".

[Gjest Beatrix Potter]

Hvordan å si dette? Vet dere da tenker på at jeg har dårlig holdning til menn generelt, men det har jeg ikke. Jeg verdsetter menn like høyt som kvinner, så det er ikke problemet.
Men jeg har blitt oppvokst med en svært brutal far, som slo meg hele oppveksten. Fra da jeg hverfall var 4 til 13 år. Siste gangen var på julaften da jeg var 13.
Og jeg har alltid reagert med frykt når faren min skrek til meg, og ropte og smelte, han er en veldig sint mann, misfornøyd med alt.
Og han slo BARE meg og ikke min storesøster- som alltid tydde til trøbbel, og det var jeg som ble straffet for bråket hun laget. Jeg har heldigvis kommet meg vekk ifra familien min nå og bor sammen med kjæresten min og vi har det flott sammen.

Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg er ei meget psykisk ustabil ung "dame", skal lite til før jeg blir skikkelig deprimert. Nå skal ikke jeg gå inn i detaljer her, men den ene dagen skulle jeg tulle med kjæresten min da han skulle klø seg på nesen, så jeg skumpet i han og det endte med at han fikk fingern i nesa si og det gjorde jo selvsagt vondt, så reagerte han med engang å nappe armen min og klemte veldig hardt. Og jeg gjennopplevde jo dette slik som faren min gjorde det da jeg var liten. Jeg fikk skikkelig vondt da han kjæresten min klemte armen min, og det var jo slettes ikke meningen at han skulle reagere sånt, sa han, men det var refleksen hans. Jeg ble jo selvsagt veldig redd og opplevde mye frykt og sjokk da jeg tenkte på det han gjorde mot meg, og jeg ble helt redselsfull og full av angst. Jeg sa dette til kjæresten min, at jeg aldri kommer til å glemme det han gjorde mot meg, og han er jo veldig lei seg for det, men jeg klandrer han ikke. Problemet ligger jo i meg. Så nå er jeg jo automatisk litt redd for kjæresten min, pga. det som skjedde. Jeg er på ekstra utkikk etter tegn på at han er sint- men ikke sint pga. meg eller sint på meg da. Den ene dagen han skulle legge ned hånden i sofaen, så knyttet han neven idet han la ned hånden ved siden av meg, og jeg reagerte veldig på det. Jeg ble veldig redd. Uff er så slitsomt.. Opplever dette daglig nå, at jeg er ekstra redd for menn, eldre mannfolk :/
Og jeg har alltid vært automatisk sint på moren min, fordi hun aldri gjorde noe med det, da jeg var liten, at hun aldri stoppet faren min i å  slå meg.
Hadde bare pappa visst hvor mye han har ødelagt meg...

En skal jo ikke være redd for sin egen kjærest da men :/ Men minnene strømmet på da han grep armen min og "skadet" meg ://// Vi har ellers et veldig flott forhold, han er min beste venn, så det å gå ifra han pga. dette, er noe jeg aldri kommer til å vurdere. Feilen er jo meg.

[Skyen]

Huff kan ikke si at jeg vet hvordan du har det fordi det vet jeg ikke. Kan umulig være lett. Har du vært hos psykolog noen gang? Kunne du tenke deg til å gjøre det/gjøre det på nytt? Trur du kan ha godt av det. Jeg har selv hatt sosial angst og generell angst, depresjoner og ptsd. Jeg har gått til psykolog og psykiater, det hjalp meg masse

 

Klem!

[Gjest Beatrix Potter]

Huff kan ikke si at jeg vet hvordan du har det fordi det vet jeg ikke. Kan umulig være lett. Har du vært hos psykolog noen gang? Kunne du tenke deg til å gjøre det/gjøre det på nytt? Trur du kan ha godt av det. Jeg har selv hatt sosial angst og generell angst, depresjoner og ptsd. Jeg har gått til psykolog og psykiater, det hjalp meg masse

 

Klem!

Ja, har vært hos en psykolog før, men der opplevde jeg at hun gjorde narr av meg. Fniste av det jeg fortalte og lo av meg når jeg gråt. Så det gjør jeg aldri igjen.

Snakket også med en helsesøster og fastlegen min i gamle-kommunen min, og aldri igjen der heller. Helsesøsteren laget mer trøbbel for meg enn jeg noen gang kunne ha gjort selv, så nei. Sliter også enormt med å kunne stole på folk, så det å øse ut hele historien min til folk som "jobber med slikt", frister ikke. Depresjon er en hverdags ting, også dette nå med kjæresten min som vekket opp gamle minner fra faren min.

 

Tnaaw, du er god!

Endret 2. november 2013 av Zarandy