Tror jeg har blitt deprimert etter mannens utroskap.

[Anonym bruker]

For litt over ett år siden, fikk jeg beskjed om at mannen var utro. Etter mange runder på FVK og prating (jeg prater..) har jeg valgt å bli værende i ekteskapet, mye pga. barna selvfølgelig. Men tror nå at jeg rett og slett er blitt deprimert eller noe..

 

Jeg klarer ikke å stole på han, selv om jeg så gjerne vil. Jeg elsker han, men er allikevel i tvil om jeg virkelig gjør det. Har mistet energien, orker lite. Går på jobb som vanlig, følger barna på aktiviteter som vanlig, gjør husarbeid og andre nødvendige gjøremål som vanlig. Men jeg orker ingenting annet. Orker ikke å treffe venner, orker ikke trene, orker ikke shoppe (!), orker periodevis ikke å snakke i telefonen heller, så har isolert meg litt å tatt avstand fra venner. Det er ikke så mange som vet om dette med utroskapen, men ei god venninne har jeg pratet med. Hun stiller opp, men jeg ønsker ikke å ha henne som en klagemur lenger.

 

Jeg føler jeg aldri kommer over dette, klarer ikke å legge det bak meg å gå videre samen. Jeg føler ikke på lykke, annet enn når jeg og ungene er alene hjemme, men samtidig da så tar jeg meg i å savne mannen.

 

Vi har snakket, snakket og snakket.. så han føler seg ferdigsnakket å mener vi må komme oss videre (etter at valget var tatt) over ett år etter. Han ønsker ikke til stadighet å bli påmint dette. Det har jeg stor forståelse for, men i mitt hode, så er det der hele tiden - uansett. Jeg er periodevis veldig likegyldig til han, men samtidig så både hater- og elsker jeg han.

Noen som har råd eller tips å komme med?

Anonymous poster hash: fc73e...504

[Anonym bruker]

 

For litt over ett år siden, fikk jeg beskjed om at mannen var utro. Etter mange runder på FVK og prating (jeg prater..) har jeg valgt å bli værende i ekteskapet, mye pga. barna selvfølgelig. Men tror nå at jeg rett og slett er blitt deprimert eller noe..

 

Jeg klarer ikke å stole på han, selv om jeg så gjerne vil. Jeg elsker han, men er allikevel i tvil om jeg virkelig gjør det. Har mistet energien, orker lite. Går på jobb som vanlig, følger barna på aktiviteter som vanlig, gjør husarbeid og andre nødvendige gjøremål som vanlig. Men jeg orker ingenting annet. Orker ikke å treffe venner, orker ikke trene, orker ikke shoppe (!), orker periodevis ikke å snakke i telefonen heller, så har isolert meg litt å tatt avstand fra venner. Det er ikke så mange som vet om dette med utroskapen, men ei god venninne har jeg pratet med. Hun stiller opp, men jeg ønsker ikke å ha henne som en klagemur lenger.

 

Jeg føler jeg aldri kommer over dette, klarer ikke å legge det bak meg å gå videre samen. Jeg føler ikke på lykke, annet enn når jeg og ungene er alene hjemme, men samtidig da så tar jeg meg i å savne mannen.

 

Vi har snakket, snakket og snakket.. så han føler seg ferdigsnakket å mener vi må komme oss videre (etter at valget var tatt) over ett år etter. Han ønsker ikke til stadighet å bli påmint dette. Det har jeg stor forståelse for, men i mitt hode, så er det der hele tiden - uansett. Jeg er periodevis veldig likegyldig til han, men samtidig så både hater- og elsker jeg han.

Noen som har råd eller tips å komme med?

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

Ingen gode råd dessverre, men ville bare si at du er ikke alene.

 

Det er snart 2 mnd siden jeg fant ut at min mann hadde vært utro mot meg. Jeg bestemte meg ganske raskt for at vi kommer oss igjennom dette. Men det gjør så ufattelig vondt innimellom. For eksempel i går kveld/ og i natt til nå har det virkelig plaget meg. Og jeg er sur, lei meg og sint. Andre dager så plager det meg ikke i det hele tatt. Men akuratt nå er d helg forferdelig.

 

Jeg kjenner på følelsen av at selv om jeg elsker han, og selv om jeg virkelig VIL fortsette mitt liv med han. Så er det en ting jeg ikke kontrollerer, og det er følelsene mine.

 

De har dessverre begynt å kjølne litt, til tross for at jeg jobber hardt med å ikke la de gjøre det.

 

Så kjære deg, fortell mannen at du elsker han, vil være sammen med han, men at du fremdeles sliter. Dette kan du jo ikke noe for. Det er ikke din feil. Vil han ha deg og han angrer etter sin feil, så vil han ha full forståelse for dette. :-).

 

Lykke til kjære deg. Sender deg en klem jeg vet du trenger.

 

Anonymous poster hash: 958cf...e8b

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg sier det, men han kan ikke bestemme om hvorvidt temaet er ferdigsnakket eller ikke. Du er tydeligvis ikke ferdig med det, og da er ikke "dere" ferdig med det heller.

 

Har også vært i en lignende situasjon, men min har fått klar beskjed om at hvis han ønsker å være sammen med meg så er det jeg som bestemmer og legger føringene når det gjelder dette temaet. Han har bare å stille opp når jeg trenger å grine, kjefte, snakke eller hva det måtte være. Sånn må det bli hvis jeg skal kunne bearbeide det Han valgte å ta inn i forholdet vårt.

Anonymous poster hash: 9ee8a...743

[Anonym bruker]

Forstår deg så godt!

 

Det er 3 (!) år siden jeg fant ut om min manns økonomiske utroskap (i stor skala). Jeg gikk ned i en depresjon, men etter mange runder på familievernkontoret bestemte vi oss for å fortsette. Fra min side veldig mye pga. barna.

1,5 år etter at jeg fant ut om utroskapen forsto jeg at jeg ikke klarte å komme meg ut av depresjonen alene, så jeg dro til legen. Fikk antidepressiva, og de har virkelig hjulpet meg opp av det svarte dypet jeg befant meg i.

 

Jeg er fortsatt ikke LYKKELIG, men er i hvert fall ikke lang nede lenger heller.

 

Følelsene mine for mannen døde på veien, og jeg har ikke klart å gjenopplive dem. Vi har ikke hatt sex på 3 år!! Kjempefrustrerende! Vi snakker veldig lite om problemene (dårlig kommunikasjon), men hverdagen humper og går. Er hektisk med tre barn, så det er egentlig dem som er hovedfokus. Vi krangler i hvert fall ikke og fungerer godt som venner.

Skulle ønske jeg hadde mot nok til å ta opp problemene. Men tror ikke jeg har det.

 

Ville bare du skulle vite at du absolutt ikke er alene!!

Anonymous poster hash: e8bb9...583

[Anonym bruker]

 

For litt over ett år siden, fikk jeg beskjed om at mannen var utro. Etter mange runder på FVK og prating (jeg prater..) har jeg valgt å bli værende i ekteskapet, mye pga. barna selvfølgelig. Men tror nå at jeg rett og slett er blitt deprimert eller noe..

 

Jeg klarer ikke å stole på han, selv om jeg så gjerne vil. Jeg elsker han, men er allikevel i tvil om jeg virkelig gjør det. Har mistet energien, orker lite. Går på jobb som vanlig, følger barna på aktiviteter som vanlig, gjør husarbeid og andre nødvendige gjøremål som vanlig. Men jeg orker ingenting annet. Orker ikke å treffe venner, orker ikke trene, orker ikke shoppe (!), orker periodevis ikke å snakke i telefonen heller, så har isolert meg litt å tatt avstand fra venner. Det er ikke så mange som vet om dette med utroskapen, men ei god venninne har jeg pratet med. Hun stiller opp, men jeg ønsker ikke å ha henne som en klagemur lenger.

 

Jeg føler jeg aldri kommer over dette, klarer ikke å legge det bak meg å gå videre samen. Jeg føler ikke på lykke, annet enn når jeg og ungene er alene hjemme, men samtidig da så tar jeg meg i å savne mannen.

 

Vi har snakket, snakket og snakket.. så han føler seg ferdigsnakket å mener vi må komme oss videre (etter at valget var tatt) over ett år etter. Han ønsker ikke til stadighet å bli påmint dette. Det har jeg stor forståelse for, men i mitt hode, så er det der hele tiden - uansett. Jeg er periodevis veldig likegyldig til han, men samtidig så både hater- og elsker jeg han.

Noen som har råd eller tips å komme med?

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

Ingen gode råd dessverre, men ville bare si at du er ikke alene.

 

Det er snart 2 mnd siden jeg fant ut at min mann hadde vært utro mot meg. Jeg bestemte meg ganske raskt for at vi kommer oss igjennom dette. Men det gjør så ufattelig vondt innimellom. For eksempel i går kveld/ og i natt til nå har det virkelig plaget meg. Og jeg er sur, lei meg og sint. Andre dager så plager det meg ikke i det hele tatt. Men akuratt nå er d helg forferdelig.

 

Jeg kjenner på følelsen av at selv om jeg elsker han, og selv om jeg virkelig VIL fortsette mitt liv med han. Så er det en ting jeg ikke kontrollerer, og det er følelsene mine.

 

De har dessverre begynt å kjølne litt, til tross for at jeg jobber hardt med å ikke la de gjøre det.

 

Så kjære deg, fortell mannen at du elsker han, vil være sammen med han, men at du fremdeles sliter. Dette kan du jo ikke noe for. Det er ikke din feil. Vil han ha deg og han angrer etter sin feil, så vil han ha full forståelse for dette. :-).

 

Lykke til kjære deg. Sender deg en klem jeg vet du trenger.

 

Anonymous poster hash: 958cf...e8b

 

Tusen takk, godt å vite at jeg ikke er alene! Har fått en del støtte her tidligere, når jeg fortalte om utroskapen, så medsøstre er en god ting å ha

 

Sender deg også en stor, god klem. Vit at det kommer vanskelige tider, det er ennå gått kun et par mnd til dere, hos oss er det over ett år. Det ER fryktelig vanskelig, men tankene kommer og går.... littt dag for dag.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

[Anonym bruker]

 

Unnskyld at jeg sier det, men han kan ikke bestemme om hvorvidt temaet er ferdigsnakket eller ikke. Du er tydeligvis ikke ferdig med det, og da er ikke "dere" ferdig med det heller.

 

Har også vært i en lignende situasjon, men min har fått klar beskjed om at hvis han ønsker å være sammen med meg så er det jeg som bestemmer og legger føringene når det gjelder dette temaet. Han har bare å stille opp når jeg trenger å grine, kjefte, snakke eller hva det måtte være. Sånn må det bli hvis jeg skal kunne bearbeide det Han valgte å ta inn i forholdet vårt.

 

Anonymous poster hash: 9ee8a...743

 

Ja, jeg er enig. Å han avviser meg ikke når jeg vil snakke om det. Men det er fryktelig vanskelig. Det er som et plaster blir revet av såret hver eneste gang. Jeg har forståelse for at han ønsker å legge dette bak seg, bak oss. Det vil jo jeg også, men så kommer disse vanskelige dagene, da alt er bare et eneste stort ork og jeg orker ikke engang å dele seng med han.

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

[Anonym bruker]

 

Forstår deg så godt!

 

Det er 3 (!) år siden jeg fant ut om min manns økonomiske utroskap (i stor skala). Jeg gikk ned i en depresjon, men etter mange runder på familievernkontoret bestemte vi oss for å fortsette. Fra min side veldig mye pga. barna.

1,5 år etter at jeg fant ut om utroskapen forsto jeg at jeg ikke klarte å komme meg ut av depresjonen alene, så jeg dro til legen. Fikk antidepressiva, og de har virkelig hjulpet meg opp av det svarte dypet jeg befant meg i.

 

Jeg er fortsatt ikke LYKKELIG, men er i hvert fall ikke lang nede lenger heller.

 

Følelsene mine for mannen døde på veien, og jeg har ikke klart å gjenopplive dem. Vi har ikke hatt sex på 3 år!! Kjempefrustrerende! Vi snakker veldig lite om problemene (dårlig kommunikasjon), men hverdagen humper og går. Er hektisk med tre barn, så det er egentlig dem som er hovedfokus. Vi krangler i hvert fall ikke og fungerer godt som venner.

Skulle ønske jeg hadde mot nok til å ta opp problemene. Men tror ikke jeg har det.

 

Ville bare du skulle vite at du absolutt ikke er alene!!

 

Anonymous poster hash: e8bb9...583

 

Sender deg en stor klem! Må være forferdelig for deg også. Jeg ønsker ikke å starte på medisiner, i alle fall ikke så lenge jeg fungerer uten. Hverdagslivet går jo sin gang, å jeg ofrer meg fullt og helt for barna. Men jeg tror nok at følelsene jeg har for mannen og den bekymringen jeg har over utroskap, ikke slipper taket - i alle fall på en god stund enda. Selv om det er over ett år siden.

 

Mange vil kanskje råde meg til å flytte, å tanken har vært der. Bekymringen for han blir borte, men andre bekymringer tar vel til. Delt omsorg, økonomi, hus og hjem som vi er så glad i blir borte osv. Å ja, jeg elsker han fremdeles, selv om jeg hater han for det han har gjort.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

[Anonym bruker]

 

 

Unnskyld at jeg sier det, men han kan ikke bestemme om hvorvidt temaet er ferdigsnakket eller ikke. Du er tydeligvis ikke ferdig med det, og da er ikke "dere" ferdig med det heller.

 

Har også vært i en lignende situasjon, men min har fått klar beskjed om at hvis han ønsker å være sammen med meg så er det jeg som bestemmer og legger føringene når det gjelder dette temaet. Han har bare å stille opp når jeg trenger å grine, kjefte, snakke eller hva det måtte være. Sånn må det bli hvis jeg skal kunne bearbeide det Han valgte å ta inn i forholdet vårt.

 

Anonymous poster hash: 9ee8a...743

 

Ja, jeg er enig. Å han avviser meg ikke når jeg vil snakke om det. Men det er fryktelig vanskelig. Det er som et plaster blir revet av såret hver eneste gang. Jeg har forståelse for at han ønsker å legge dette bak seg, bak oss. Det vil jo jeg også, men så kommer disse vanskelige dagene, da alt er bare et eneste stort ork og jeg orker ikke engang å dele seng med han.

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

 

 

Jeg vet. Det er utrolig vondt og vanskelig. Nå er ikke jeg en kjeftesmelle som tar opp dette hver eneste dag altså, men av og til kommer det sterkt tilbake og jeg kan av og til føle hat faktisk, for det som har skjedd... Og jeg må få det ut når det skjer, og da er det han som må høre på. Det er urettferdig at den som har blitt bedratt må betale prisen for andres valg, men sånn er det.

 

Selvfølgelig kan man ikke dra det opp og nære disse følelsene hele tiden, har man bestemt seg for å legge det bak seg må man jobbe med akkurat det. Men hvordan og hvor lang tid man bruker på å legge det bak seg er forskjellig fra person til person. Du kan ikke holde det inni deg fordi han/du føler dere allerede har snakket det ihjel.

 

Kanskje du skulle snakket med en nøytral tredjeperson, en psykolog f.eks.? Evt. parterapi, hvis du føler du står fast der du er nå?

 

Anonymous poster hash: 9ee8a...743

[Anonym bruker]

 

 

 

Unnskyld at jeg sier det, men han kan ikke bestemme om hvorvidt temaet er ferdigsnakket eller ikke. Du er tydeligvis ikke ferdig med det, og da er ikke "dere" ferdig med det heller.

 

Har også vært i en lignende situasjon, men min har fått klar beskjed om at hvis han ønsker å være sammen med meg så er det jeg som bestemmer og legger føringene når det gjelder dette temaet. Han har bare å stille opp når jeg trenger å grine, kjefte, snakke eller hva det måtte være. Sånn må det bli hvis jeg skal kunne bearbeide det Han valgte å ta inn i forholdet vårt.

 

Anonymous poster hash: 9ee8a...743

 

Ja, jeg er enig. Å han avviser meg ikke når jeg vil snakke om det. Men det er fryktelig vanskelig. Det er som et plaster blir revet av såret hver eneste gang. Jeg har forståelse for at han ønsker å legge dette bak seg, bak oss. Det vil jo jeg også, men så kommer disse vanskelige dagene, da alt er bare et eneste stort ork og jeg orker ikke engang å dele seng med han.

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

 

 

Jeg vet. Det er utrolig vondt og vanskelig. Nå er ikke jeg en kjeftesmelle som tar opp dette hver eneste dag altså, men av og til kommer det sterkt tilbake og jeg kan av og til føle hat faktisk, for det som har skjedd... Og jeg må få det ut når det skjer, og da er det han som må høre på. Det er urettferdig at den som har blitt bedratt må betale prisen for andres valg, men sånn er det.

 

Selvfølgelig kan man ikke dra det opp og nære disse følelsene hele tiden, har man bestemt seg for å legge det bak seg må man jobbe med akkurat det. Men hvordan og hvor lang tid man bruker på å legge det bak seg er forskjellig fra person til person. Du kan ikke holde det inni deg fordi han/du føler dere allerede har snakket det ihjel.

 

Kanskje du skulle snakket med en nøytral tredjeperson, en psykolog f.eks.? Evt. parterapi, hvis du føler du står fast der du er nå?

 

Anonymous poster hash: 9ee8a...743

 

Du hadde en veldig god setning der: at du kan føle hat for det som har skjedd....

Det er nettopp det jeg gjør innimellom. Som nå, i dag, i går og dagen før der. Slik har det vært noen dager nå, selv om jeg kjenner at det "avtar" igjen, sakte men sikkert.

 

Ja, det er helt grusomt at det er den som blir bedratt som sitter igjen med det aller værste av følelser og tanker. Har vært på FVK flere ganger, å har på en måte avsluttet der. Men mulig... hvis det ikke blir bedring, at jeg må oppsøke psykolog selv, for å komme meg videre i MITT liv. Uansett om det blir med eller uten han (for jeg vil ikke tro at han heller orker å mitt variable humør sånn over årsvis)

 

HI.

 

Anonymous poster hash: fc73e...504

[Anonym bruker]

Beklager å ta opp gammel post, men sliter litt med det samme som trådstarter.

Er da en mann med ett barn som har en frue som har vært utro flere ganger.

Vi er begge glade i sex og har i gjennomsnitt samleie 4 ganger i uka og begge parter får orgasme hver gang.

Eneste eg har noe å si på sexlivet, er att eg sliter litt med utroskapet hennes kommer opp i hode mitt under akten. 

Vi har vært ilag i snart 10 år og hun har vært utro 5 ganger, det var ikke før 3 år si hun faktisk hadde sex med en annen, de tidligere gangene var det bilder og seksuelle samtaler på nett pluss litt klining med en x.

 

Men vi har gått videre, eg har alltid vært blid å lykkelig, eg gjør alt for dem eg er glad i.

Er vell en mer eller mindre "dumsnill" person. 

Men det siste året sliter eg virkeligt med å holde fasaden. Hver stund eg er aleine kommer utroskapet hennes opp.

Hver gang det blir nemt utroskap i film, serie, spøk på facebook etc. blir eg veldi lei meg. Eg er mann og skal ikke grine, men griner hele tiden, griner om eg ser en litt trist film, osv. Gjorde ikke dette før.

Eg har slitt med helsa og fått beskjed att det er pga stress, selv om eg har verdens minst stressende jobb.

Eg kjenner en klump i magen hver gang eg er aleine. Men med en gang eg har noe å gjer, er med henne eller sønnen vår er alt glemt. Eg er lykkelig! Eg klarer ikke tanken på vær uten dem.

Men er denne fæle klumpen inni meg som er der hver gang eg ikke er med dem/driver med hobby. Spesielt når eg er på jobb, vekke fra dem, da er sorgen stor, føles værre en når personer nærme meg har død. Er så grusomt å gå med denne følelsen.

 

Det er til tider eg føler det når eg er med henne, ikke ofte, men det skjer, kaller henne utro hurpe inni hode om og om igjen imenst eg smiler til henne som normalt.

Er det noen plass en kan snakke med andre i lignende situasjone?

Eg trenger virkeligt å snakke om det men vill ikke ta å rive opp gamle sår for fruen som er over det og har glemt det for lenge si. Vi har også hatt spontanabort nylig å vill ikke gjøre ting vanskeligere en det allerede er.

 

Takk på forhand.

Mvh

S

Anonymkode: 7644c...4a4

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Beklager å ta opp gammel post, men sliter litt med det samme som trådstarter.

Er da en mann med ett barn som har en frue som har vært utro flere ganger.

Vi er begge glade i sex og har i gjennomsnitt samleie 4 ganger i uka og begge parter får orgasme hver gang.

Eneste eg har noe å si på sexlivet, er att eg sliter litt med utroskapet hennes kommer opp i hode mitt under akten. 

Vi har vært ilag i snart 10 år og hun har vært utro 5 ganger, det var ikke før 3 år si hun faktisk hadde sex med en annen, de tidligere gangene var det bilder og seksuelle samtaler på nett pluss litt klining med en x.

Men vi har gått videre, eg har alltid vært blid å lykkelig, eg gjør alt for dem eg er glad i.

Er vell en mer eller mindre "dumsnill" person. 

Men det siste året sliter eg virkeligt med å holde fasaden. Hver stund eg er aleine kommer utroskapet hennes opp.

Hver gang det blir nemt utroskap i film, serie, spøk på facebook etc. blir eg veldi lei meg. Eg er mann og skal ikke grine, men griner hele tiden, griner om eg ser en litt trist film, osv. Gjorde ikke dette før.

Eg har slitt med helsa og fått beskjed att det er pga stress, selv om eg har verdens minst stressende jobb.

Eg kjenner en klump i magen hver gang eg er aleine. Men med en gang eg har noe å gjer, er med henne eller sønnen vår er alt glemt. Eg er lykkelig! Eg klarer ikke tanken på vær uten dem.

Men er denne fæle klumpen inni meg som er der hver gang eg ikke er med dem/driver med hobby. Spesielt når eg er på jobb, vekke fra dem, da er sorgen stor, føles værre en når personer nærme meg har død. Er så grusomt å gå med denne følelsen.

Det er til tider eg føler det når eg er med henne, ikke ofte, men det skjer, kaller henne utro hurpe inni hode om og om igjen imenst eg smiler til henne som normalt.

Er det noen plass en kan snakke med andre i lignende situasjone?

Eg trenger virkeligt å snakke om det men vill ikke ta å rive opp gamle sår for fruen som er over det og har glemt det for lenge si. Vi har også hatt spontanabort nylig å vill ikke gjøre ting vanskeligere en det allerede er.

Takk på forhand.

Mvh

S

Anonymkode: 7644c...4a4

Jeg synes du skal fortelle legen din om dette og kanskje få en henvisning til en psykolog. For det er helt tydelig at du trenger å snakke med noen om dette og få det bearbeidet. Du kan også bestille timer til deg alene på familievernkontoret.

At du føler det som du gjør er ikke rart, for din kone har vært det flere ganger, hatt seksuell kontakt med eller sex med flere andre. Hun har brutt tilliten mange ganger. Og det har også gjort noe med deg, det går utover selvtillit og selvbilde. Noen ganger kan man likevel finne ut av det, men jeg tror at når det er såpass mange tillitsbrudd så tror jeg at man trenger hjelp som par å komme gjennom det på en ok måte for begge to.

Det at du har det så vanskelig med dette viser at du og dere har mye arbeid å gjøre, både du alene og dere sammen, om forholdet skal holde. Jeg synes ikke dere bør få flere barn sammen før dere har ordnet opp i dette. Det vil også si at jeg mener du må snakke med din kone og at dere sammen går i parterapi. For forholdet er ikke bra nå. Skal forholdet være bra må begge ha det bra, og du har det absolutt ikke bra i det forholdet du er i nå.

Jeg antar at dere ikke har gått i parterapi etter hennes utroskap? I så fall trenger dere det. Hvis ikke tror jeg ikke du vil komme over dette.

Hvis dere har gått i parterapi for dette, da tenker jeg at hovedjobben kanskje ligger hos deg selv, at du må jobbe med det dette har gjort med dine følelser og selvbilde. Når man velger å gå videre med en som har vært utro, etter at man har jobbet med forholdet sammen etter dette, da kommer det et punkt hvor man må gi slipp på tankene og følelsene rundt utroskapen. Hvis ikke vil forholdet aldri bli bra. Og greier man det ikke er det bedre å gå fra hverandre før man blir spist opp innvendig slik du blir nå.

Mandag ringer du legen din og forteller hvordan du har det med dette og ber om en time til psykolog. Dette er viktig, for du må ta vare på din egen helse! Og så ringer du også til familievernkontoret og får time der til deg alene først. Så kan du diskutere med dem om du og din kone også bør gå der sammen i parterapi.

Lykke til!

Anonymkode: 08764...c4b

[Anonym bruker]

Sorry, men dette forholdet høres ikke liv laga ut.. vil du virkelig ha et barn til med en som har såret deg og brudt ned tilliten din gang på gang? Ville tenkt meg godt om hvis jeg var deg. Når noen har vært utro 5 (!!) ganger så kommer det dessverre til å skje gang på gang igjen. Hun ser jo at det uansett ikke får noen konsekvenser for henne når hun er utro. Du blir jo uansett og lar deg bli tråkka på som en dørmatte, hvorfor skal hun ikke gjøre det igjen da? Hvor mange ganger til tåler du? Høres ut som du er på randen allerede, ville gitt opp dette forholdet hvis jeg var deg.

Anonymkode: abb5b...ab9

[Anonym bruker]

Eg har tillitt til henne igjen og vett det ikke kommer til skje igjen.

Det er barre den delen med å komme over det som har skjedd, den sliter eg med.

Vi har kommet til bunns i hennes problemer å hun har fått hjelp.

Anonymkode: 7644c...4a4

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Eg har tillitt til henne igjen og vett det ikke kommer til skje igjen.

Det er barre den delen med å komme over det som har skjedd, den sliter eg med.

Vi har kommet til bunns i hennes problemer å hun har fått hjelp.

Anonymkode: 7644c...4a4

Du har tydeligvis ikke kommet over det, du er såret og lei deg fremdeles, det går utover selvbildet ditt og psyken din, og du er tydelig også både veldig sint og deprimert. Da må du ta tak i dette selv med lege, psykolog og fvk, som jeg skrev over.

Det er uansett lurt å ikke få flere barn før du ev. har greid å jobbe deg gjennom dette, for hvis du ikke gjør det har ikke forholdet noen fremtid. Det at du går med så mye sinne inni deg kan en dag også slå ut om du ikke får gjort noe med det snart. Slik forholdet deres er i dag er det ikke godt, og da bør dere vente med å få flere barn inntil dere har ryddet opp og du har jobbet med dine ting. Å få flere barn nå som du er så deprimert og sint er veldig lite smart!

Mandag - lege og fvk! Spørsmålet er om du er villig til å snakke om dette med din lege, psykolog og fvk?

Anonymkode: 08764...c4b

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt problemstillingen til dere, og har vært der selv. For en del år siden var jeg i et forhold, og da det var ganske nytt, skulle jeg på ferie med min familie, var borte i to uker. I denne perioden, klarte ikke mannen å gå «så lenge» uten sex, og fant ei annen ei mens jeg var borte. Jeg fikk ikke vite dette før ca 6 mnd senere. Etter mye gråt og kjefting bestemte jeg meg likevel for å skulle fortsette forholdet. Det gikk en periode, men det lå alltid i bakhodet, og hver gang han ikke var med meg, lirte jeg på om han hadde sex med noen andre. Jeg klarte rett og slett ikke stole på han. Jeg fant da ut at jeg ikke orket leve på den måten lengre. Selvfølgelig elsker jeg han fremdeles og var glad i han, men kjærlighet er ikke alt. Hvis man ikke har respekt og tillit, så går det ikke. Jeg kunne heller ikke bruke hans utroskap i hver diskusjon/ krangel heller. Jeg tok da valget, å dumpet han! 6 mnd senere traff jeg en ny en, det tok ca er år før vi ble i et forhold, for jeg var redd det samme skulle skje igjen. Jeg fant fort ut at denne mannen var av helt annet kaliber, og vi har nå vært lykkelige sammen i 7 år (opp- og nedturer som alle), men er så glad for at jeg ikke ble i det andre giftige forholdet der jeg ikke kunne stole på partneren min.                 Hvis dere har prøvd alt, men fremdeles sitter med disse følelsene og ikke klarer å glemme det eller stole på partneren deres, anbefaler jeg å ende forholdet. På sikt tror jeg det blir bedre for alle parter (til og med barna også), da de kanskje kan få glade foreldre igjen. Kanskje dere endelig finner en partner som virkelig bryr seg om dere, og har en gjensidig respekt for hverandre.  

Anonymkode: 76adf...40c

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sorry, men dette forholdet høres ikke liv laga ut.. vil du virkelig ha et barn til med en som har såret deg og brudt ned tilliten din gang på gang? Ville tenkt meg godt om hvis jeg var deg. Når noen har vært utro 5 (!!) ganger så kommer det dessverre til å skje gang på gang igjen. Hun ser jo at det uansett ikke får noen konsekvenser for henne når hun er utro. Du blir jo uansett og lar deg bli tråkka på som en dørmatte, hvorfor skal hun ikke gjøre det igjen da? Hvor mange ganger til tåler du? Høres ut som du er på randen allerede, ville gitt opp dette forholdet hvis jeg var deg.

Anonymkode: abb5b...ab9

Dette.

Avslutt forholdet. Der er ingen tillit tilbake.

Anonymkode: c3118...d31