Dere som har vært/er utro...

[Anonym bruker]

var møtene planlagt eller tilfeldig? Var det like bra som dere hadde forestilt dere, eller ble det bare kleint alt sammen? Hvordan fikk dere til å treffes i en hektisk hverdag med barn og familie?

 

Hvorfor valgte du å være utro? Og har du dårlig samvittighet ovenfor partneren/evt felles barn?

 

Jeg lever i et dødt forhold, og har forsøkt å ta tak i tingene utallige ganger,men det hjelper ikke når det bare er jeg som prøver. H*n vet ikke hva h*n trenger i forholdet engang! Og vet heller ikke hva vi kan gjøre for å ordne det. Parterapi er uaktuelt fra den siden. Jeg ønsker ikke å forlate partneren fordi vi har barn sammen,og ellers et "stabilt" forhold. Ja jeg vet det er dumt! Har ikke hatt sex på snart to år, og før det var det også ca to år siden. Jeg klarer ikke mer mangel på nærhet og sex,jeg blir helt ødelagt av det. Men barna elsker h*n,og jeg vil ikke utsette de for et brudd nå. Da holder jeg heller ut. Jeg vurderer nå utroskap,men skjønner ikke helt hvordan man får det til ja jeg vet også at dette er dumt!! Trenger ikke moralpolitiet til å fortelle meg det. Har fått inntrykk av at utroskap er veldig utbredt,og nesten "vanlig", hvor enn sørgelig det høres ut. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle befinne meg i denne situasjonen,men jeg lengter så etter bekreftelse,nærhet og ømhet. Ikke minst kyssing. Har ikke kysset på 8 år

 

 

 

Anonymous poster hash: 3898a...821

 

Anonymous poster hash: 3898a...821

[Anonym bruker]

Hvorfor anonymiserer du han eller hun her? Er du gift med en kvinne?

 

Anonymous poster hash: 4f6ee...fed

[LillaGorilla♥♥]

Hvorfor kan du ikke fortelle mannen din at du vurderer utroskap, og spør ham om det er greit for ham at du har deg på si? Hvis han synes det er greit, så er du jo ikke utro. 

Det må da uansett være mye bedre enn å gå bak ryggen på ham og lyve.

[Anonym bruker]

Huff, kjære deg...

 

Jeg kan si såpass at jeg vet hvordan du har det. I mitt forhold til barnas far hadde jeg det som deg. Vi var sammen i ti år, og de siste fire rørte vi ikke hverandre i det hele tatt. Jeg var "død" følelsesmessig. Helt på slutten hadde jeg en elsker, noe jeg er flau over i dag.. Men han var tilgjengelig, og jeg var utsultet på kontakt.

 

Jeg følte meg fanget i forholdet pga barna, og jeg hadde ingenting spesielt å sette fingeren på som han gjorde feil, han var ikke slem, vi kranglet ikke... Det var bare dødt... Jeg greide tilslutt å rive meg løs og flyttet med barna. Han slet en stund, det å ikke ha daglig kontakt med barna, sorg over å ikke ha fått det til med meg etc. Jeg var allerede. ferdig så jeg fikk 100% bedre livskvalitet med en gang.

 

Vi har i dag et godt samarbeid, vi har begge nye partnere (han brukte over to år på å finne en ny, jeg møtte en ny mye før). Om jeg skulle endret på en ting, så hadde det vært at jeg skulle ventet til det var offisielt slutt før jeg rotet med en annen. Selv om det var som det var med oss, så er det så utrolig dårlig gjort ovenfor den andre...

 

Tenk over om du vil ha det som dette resten av livet, når det har gått så langt som hos dere og parterapi er uaktuelt har dere ganske dårlige odds...

 

Anonymous poster hash: 42b96...bbe

[soleia]

Hvorfor anonymiserer du han eller hun her? Er du gift med en kvinne?

 

Anonymous poster hash: 4f6ee...fed

Alternativt kan hi vere ein mann  

(men trur nok at det er ei dame ut frå nest siste setninga, og skjønar meg heller ikkje på kjønnsannonymisering.)

[Anonym bruker]

Jeg er i et sexforhold med en gift mann. Det begynte som en greie på fylla(vi jobber sammen) og har de siste mnd utviklet seg til å bli en greie også når vi er edru og han er i byen. Han bor i en annen by og er her jevnlig. 

 

Det var merkelig første gangen i edru tilstand, men det gikk veldig fort over da vi er ganske trygge på hverandre..

 

Sånn situasjonen er pr i dag kommer han ikke til å gå ut av forholdet med sin kone og det er heller ikke noe jeg ønsker. Vi har det bra sammen og vi har det bra fra hverandre.

 

Grunnen til at han er utro går på at han har vært sammen med konen i 23 år, og mulig han derfor trenger litt "spenning"? Men det handler faktisk om følelser også, han klarer ikke å la være og det samme gjelder for meg..Vi kjenner mer og mer på den dårlige samvittigheten, så det spørs hvor lenge vi kommer til å holde på.

 

I ditt tilfelle ville jeg tatt det opp med "partneren" din og tatt en avgjørelse på hele forholdet.

Anonymous poster hash: c1a94...ea7

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Dumt med den anonymiseringen kanskje. Er ikke så dreven på dette her

 

Uansett, så har jeg ikke lyst å bryte opp. Selv om det er dødt, så er det jo trygt og godt. Han er verdens snilleste,og en flott far. På den andre siden er det kanskje best å gjøre det når barna er såpass små, det blir kanskje verre (for dem) dess lenger man venter? Å det er så vanskelig. Men jeg trenger virkelig å høre at noen er glad i meg, og setter pris på meg. Jeg vet jo at mannen er det,men han er en mann av få ord...og lite romantiske handlinger. Han tar godt vare på oss,og jobber hardt. Litt for hardt,da jobben alltid kommer først,men det er prisen å betale for å ha det bra økonomisk. Det er kanskje mine egne behov som har endret seg. Synes det er litt rart at han er så lite reflektert over sine egne følelser, og tilsynelatende "kald" og uinteressert i sex. Mulig det er meg han ikke liker lenger,eller at han ser annerledes på meg nå som jeg er mor. Det hadde uansett gått an å finne ut av, om han hadde interesse for å prate om det, og løse det sammen,men han blir bare taus når jeg tar opp temaene. Og nå gir jeg snart opp..

 

Anonymous poster hash: 3898a...821