Gode og dårlige grunner for å ta abort?

[Lammelåret]

Aborttallene er altfor høye, og det er litt rart med tanke på at mange typer prevensjonsmidler er lett tilgjengelige, og heller ikke koster noe særlig. 

 

Det er lett å spekulere i hva det skyldes at så mange tar abort (over 15 000 aborter i året), men mange av spekulasjonene er mest fordommer. 

 

Derfor lurer jeg på:

 

Har du tatt abort? Hva var grunnen? Har du turt å fortelle andre om det?

 

Blir glad om du vil dele!

[Sage90]

Har aldri tatt abort, men jeg har en venninne som har gjort det. Hun gikk på p-piller når hun ble gravid. Problemet hennes var at hun da var 15 og hadde ingen til å hjelpe henne dersom hun skulle måtte ta vare på barnet. Så hun mente at det var det beste for alle parter.

 

Selv tenker jeg at det skulle MYE til for at jeg skulle tatt abort.

[beibilykke]

Hei.

 

Jeg kan dele min erfaring da;)..

 

Ble gravid som 19åring med kjæresten som i dag er mannen min. På det tidspunktet hadde vi vært sammen i 10 mnd ish. Fant ut av det hos helsestasjonen. Gikk på pilla men sikkert slurva litt. Gravid var jeg hvertfall. Det var 5 dager til vi skulle på heisatur til syden med venner. Vi snakket om mulighetene. Vi ble enig om at vi var for ung og uetablert, og ikke klar for barn!

 

SÅ var det gang nr 2.... det var ca et år etter.. samme kjæresten, samme slurva. Helt idiotisk igrunn. På kanten til flaut..var litt mer etablert men likevel hadde vi begge ønsker om studier osv. Så det ble abort igjen.og jeg personlig hadde ingen problemer etter første gang så valget var ikke så vanskelig mtp angre, dårlig samvittighet osv.

 

Så var det gang nr 3!! Eller dvs. DA beholdt vi ;-) ;-) ;-) så har ei prinsesse på 4 år nå ♥

 

Så var det gang nr 4........ det var bare usannsynlig uflaks. Jeg var i permisjon, vi ammet og brukte kondom.hadde ikke mens heller. Så var det 1 gang av alle de 100 gangene med kondom vi ikke brukte kondom. Og jadda. Vips var jeg gravid igjen!!! Det var helt utenkelig for meg å ha to så dette.og det å gå gravid fot meg er det jævligste som finst. Så det taklet jeg bare ikke tanken på. Så valget falt på abort igjen.....

 

Så nå er jeg gravid igjen PLANLAGT for første gang gleder oss enormt!

 

Så jeg syns personlig at vi oppførte oss uansvarlig og helt dust egentlig med at vi satt oss selv i situasjonen der vi kunne bli gravid da vi ikke ønslet barn. Det er flaut å ha så mange aborter bak, og det er absolutt ikke noe jeg snakker om det folk og fe. ; p.. men selvsagt om det kommer opp så deler jeg gjerne erfaring om EN abort. IkKE 3... jeg har ikke følelser knyttet til det å ta abort, så har aldri hatt problemer med valgene mine.men det irriterer meg at jeg ble gravid uplanlagt bortsett fra med jenta vi beholdt da såklart så kan jeg jo prise meg lykkelig for det egentlig. For da hadde nok ikke hun vært født ; p. Hihi. .

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg har aldri tatt abort...

[Anonym bruker]

Gode og dårlige grunner for hvem? Det finnes ikke noen som tar abort av dårlige grunner. Hva andre synes er revnende likegyldig så lenge grunnen holder for en selv..

 

Sånne tråder kommer det sjeldent noe godt ut av. Typisk en som blir stengt.

Anonymous poster hash: 2c46b...f35

[Lammelåret]

beibilykke

 

Tusen takk for at du ville dele din erfaring! 

Jeg tror at historier som din er den som oftest blir fordømt, utenfra virker det så unødvendig. 

 

Ble du møtt på en bra måte da du søkte om abort? Er det noe du tenker kunne vært gjort rundt deg for at det ikke skulle endt med abort?

[Lammelåret]

 

Gode og dårlige grunner for hvem? Det finnes ikke noen som tar abort av dårlige grunner. Hva andre synes er revnende likegyldig så lenge grunnen holder for en selv..

 

Sånne tråder kommer det sjeldent noe godt ut av. Typisk en som blir stengt.

 

Anonymous poster hash: 2c46b...f35

 

Håper folk holder seg saklige slik at tråden ikke blir stengt.

 

Utenfra ser noen grunner akseptable ut, mens andre ikke gjør det. Folk dømmer over en lav sko, men når man forstår mer om hva som ligger bak, blir det vanskeligere å dømme. Det er poenget.  

[Anonym bruker]

Jeg vil si den eneste "dårlige" grunnen er hvis man føler at man blir tvunget eller presset til det. Dessverre ser man kanskje ikke det før i ettertid, og da må man bare prøve å akseptere situasjonen og tilgi seg selv hvis man opplever det som vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 4f652...499

[Anonym bruker]

Første gang var jeg 16,pulte rundt og hadde en elendig mor (les, hun ville ikke stilt opp). Fikk barn som 19åring, med en jeg hadde et langt forhold til. Vi hadde hus og bil, sånn sett alt på stell. Viste seg at mannen var psykopat og jeg flyttet. Ble gravid på nytt med enten han, en annen eller mannen min. Var ikke kjæreste med mannen min på det tidspunktet, og alt var usikkert. Rettssak med barnefar osv osv. Var langt nede, og kunne ikke se for meg en fremtid med 2 barn alene.

 

Så jeg har tatt det 2 ganger og angrer ikke. Det ville gått riktig så galt med meg om jeg hadde beholdt.

 

Anonymous poster hash: ad6dc...47d

[beibilykke]

beibilykke

 

Tusen takk for at du ville dele din erfaring!

Jeg tror at historier som din er den som oftest blir fordømt, utenfra virker det så unødvendig.

 

Ble du møtt på en bra måte da du søkte om abort? Er det noe du tenker kunne vært gjort rundt deg for at det ikke skulle endt med abort?

Bare hyggelig blir muligens hetset nå får ALLE abortene mine. Men, men.det får i såfall være.

 

Vel. Det norske helsevesenet vet "bare" om to aborter. Den første gjorde jeg i utlandet (det var grusomt skummelt) men det var akutt! Ikke fått noen negative holdninger fra helsepersoner her i norge hvertfall! Ble henvist av lege.fikk raskt komme til undersøkelse, og utførte begge abortene hjemme med pille. Var så vidt 6 uker begge gangene, så dvs 4 uker gammelt embryo. Måtte inn gang nr to fordi jeg svimte av og blødde ekstremt mye.fikk da gyn undersøkelse men de var veldig vare og snille med meg. Ble koblet til intravenøs og fikk middag på ettermiddag og styr og vesen.

 

Alle som tar abort har jo sin personlige grunn. Hva folk måtte mene om andres valg over hvor "unødvendig" det måtte være å utføre abort er jo totalt irrelevant. Mennesker må slutte å bry seg så mye om hva alle andre styrer med å konsentrere seg om seg selv. Mener jeg ;-) men at det er sløvt å bli gravid når man ikke har lyst på barn, DET er det ingen tvil om. For å slaffe seg prevensjon er verdens enkleste ting. At andre blir gravid MED prevensjon er jo såklart en annen sak!

[Anonym bruker]

Jeg rota meg inn i et tungt narkomiljø da jeg var 14 ble gravid med en heroinmisbruker.

Selv om jeg var ute på kjøret så hadde jeg heldigvis en stødig mor som stilte opp for meg. Ble til at jeg valgte abort og har ikke nevnte for noen andre enn min mor.

 

I dag har jeg verdens nydeligste sønn og vi har et trygt og godt liv <3

 

Anonymous poster hash: 0b5fd...58a

[Lammelåret]

Jeg vil si den eneste "dårlige" grunnen er hvis man føler at man blir tvunget eller presset til det. Dessverre ser man kanskje ikke det før i ettertid, og da må man bare prøve å akseptere situasjonen og tilgi seg selv hvis man opplever det som vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 4f652...499

Godt sagt!

[Lammelåret]

Første gang var jeg 16,pulte rundt og hadde en elendig mor (les, hun ville ikke stilt opp). Fikk barn som 19åring, med en jeg hadde et langt forhold til. Vi hadde hus og bil, sånn sett alt på stell. Viste seg at mannen var psykopat og jeg flyttet. Ble gravid på nytt med enten han, en annen eller mannen min. Var ikke kjæreste med mannen min på det tidspunktet, og alt var usikkert. Rettssak med barnefar osv osv. Var langt nede, og kunne ikke se for meg en fremtid med 2 barn alene.

 

Så jeg har tatt det 2 ganger og angrer ikke. Det ville gått riktig så galt med meg om jeg hadde beholdt.

 

Anonymous poster hash: ad6dc...47d

Det er en historie å lære av! En del abortmotstandere ser ut til å glemme hva slags liv den ufødte kan komme til å få. Å få barn med en psykopat unner jeg ingen. Det er på ingen måter et verdig liv. 

 

Kjempebra at du tok de valgene du gjorde, og at du har det bedre i dag!

[skjotta]

Jeg ble gravid med en mann som slo, tok fra meg prevensjon og voldtok.

 

Graviditet og abort var viktige deler av prosessen som fikk meg ut av forholdet.

[Lammelåret]

Jeg ble gravid med en mann som slo, tok fra meg prevensjon og voldtok.

 

Graviditet og abort var viktige deler av prosessen som fikk meg ut av forholdet.

Tusen takk for at du deler, du har hatt det tøft, men jeg håper at din deling vil gjøre det lettere for andre og at din historie når frem til dem. 

[Anonym bruker]

 

 

Første gang var jeg 16,pulte rundt og hadde en elendig mor (les, hun ville ikke stilt opp). Fikk barn som 19åring, med en jeg hadde et langt forhold til. Vi hadde hus og bil, sånn sett alt på stell. Viste seg at mannen var psykopat og jeg flyttet. Ble gravid på nytt med enten han, en annen eller mannen min. Var ikke kjæreste med mannen min på det tidspunktet, og alt var usikkert. Rettssak med barnefar osv osv. Var langt nede, og kunne ikke se for meg en fremtid med 2 barn alene.

 

Så jeg har tatt det 2 ganger og angrer ikke. Det ville gått riktig så galt med meg om jeg hadde beholdt.

 

Anonymous poster hash: ad6dc...47d

Det er en historie å lære av! En del abortmotstandere ser ut til å glemme hva slags liv den ufødte kan komme til å få. Å få barn med en psykopat unner jeg ingen. Det er på ingen måter et verdig liv.

 

Kjempebra at du tok de valgene du gjorde, og at du har det bedre i dag!

Nei, det er ingen smal sak! Har et med han, takk gud for at jeg ikke fikk flere! JoTakk, nå har jeg det supert

 

Anonymous poster hash: ad6dc...47d

[Anonym bruker]

Søsteren min tok abort for ca 2 år siden. Godt gift og 2 barn fra før av. Men både hun og mannen er karrieremennesker, og de setter stort sett ungene vekk til barnevakt ved hver anledning de har. Jeg er faktisk glad for at jeg ikke ble tante til enda et barn til, som har så fraværende foreldre. Og søsteren min sa at hun var aldri i tvil, fra hun så de to blå strekene så tenkte hun bare NEI NEI NEI og var 100 % sikker i sin sak.

Anonymous poster hash: 8696e...fa1

[Anonym bruker]

Jeg var 19 da jeg ble gravid første gang. Jeg hadde ingen god grunn for å beholde der og da. Jeg hadde vært fryktelig uforsiktig og dum, men valgte å ta abort rett og slett fordi jeg bodde hjemme, hadde ikke peiling på hvem som kunne være faren (var 3 "kandidater"), alle var egentlig ONS, men en av dem er min nåværende samboer. Jeg hadde også ingen jobb og hadde nylig droppet ut av skolen. Man kan vel si at min psykiske tilstand på det tidspunktet var deprimert og ikke helt "med." 

 

Etter aborten tenkte jeg at dersom noe slikt skulle skje igjen så måtte jeg ta ansvar for mine handlinger på en annen måte. Jeg hadde jo lyst på barn i fremtiden. Så jeg ble sammen med min nåværende samboer, vi flyttet sammen og leide leilighet sammen, jeg fant meg jobb og livet falt mer "på plass." Vi begynte prøvingen ganske kjapt etter dette, men den første spira vår var en MA, så jeg måtte jo gjennom enda en abort. Karma is a bitch? 

 

Uansett, den provoserte aborten er ikke noe jeg tenker på til daglig, det var (fryktelig å si det) som å ta ut en flis av fingeren. Jeg følte ikke noe for embryoet, så jeg glemmer avogtil at jeg har tatt en provosert abort. 

 

Abort er heldigvis et valg man (i de fleste tilfeller) kan ta selv, og ikke noe som andre har noe med. 

Min grunn for abort er kanskje ikke "god nok" for andre, men den er helt ok for meg. Der og da var det det som føltes riktig ut for meg. For i mitt tilfelle ble aborten et "prevensjonsmiddel."

 

Jeg mener at det behøver kanskje ikke være det at det fins "gode" og "dårlige" grunner for en abort, men hyppigheten. 3 aborter innenfor ett år er kanskje ikke akkurat gunstig? (Og nå snakker jeg om provoserte aborter og ikke SA/MA eller lignende..)

Men dersom graviditeten har funnet sted ved at man er påtvunget det, eller at man er påtvunget aborten så er det "gyldig" grunn. 

 

 

Anonymous poster hash: 3043e...82e

[megmegmeg]

Jeg har tatt abort en gang. Jeg var 16 år og under barnevernet, så det var ikke akkurat en ideell situasjon å oppdra ett barn i. Det var fælt å ta abort, men kan ikke si at jeg angrer. 

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid med en jeg dreiv å rota med, desverre. Var på den tiden alenemor til to, en i bgh og en på skole.

Han fyren ble først glad, men så klikka han... lovet meg gull og grønne skoger om jeg bare tok abort. Jeg skjønte selv at beholdt jeg så kom jeg til å gå ensom gjennom svangerskapet, bli alene med tre og særdeles lite samvær med faren. Bor to timer unna, jobben betyr mer enn de andre ungene han har.

Jeg tvang han ned her på sykehuset da jeg skulle inn, enten kommer du, eller så gjør jeg det ikke. Hadde medisinsk, men måtte være på sykehuset noen timer.

Har knapt snakket med han i etterkant. Utenom en gang etter aborten da jeg holdt på å kjøre albuen i trynet på han(jeg bomma uheldigvis)

Dritten sitter å drikker rett ved siden av meg og så spør han: er du SIKKER på at du tok abort?

Var ment som spøk fra hans side.....meeeen.....

 

Anonymous poster hash: 7fcab...f73

[Lammelåret]

Anonym 2030

 

Er det noe som kunne fått deg til å velge annerledes den gangen? Eller hadde du ønsket en type oppfølging som kunne fått deg til å velge å beholde barnet?

[Anonym bruker]

Anonym 2030

 

Er det noe som kunne fått deg til å velge annerledes den gangen? Eller hadde du ønsket en type oppfølging som kunne fått deg til å velge å beholde barnet?

 

Jeg hadde nok hatt sterkere grunner for å beholde dersom jeg visste hvem som var faren som punkt 1 (men når man har ONS er de jo ikke lette å finne igjen, akkurat). 

 

Punkt 2 ville nok vært om jeg var i jobb. Men jeg hadde allerede søkt ørten forskjellige jobber i et halvt år tidligere og var nok inne i en veldig deprimert periode som sagt. 

 

Punkt 3 er at jeg følte det var det som var riktig der og da, og den følelsen sitter jeg med enda. Som jeg sa hadde jeg ikke noe særlig følelser knyttet rundt den aktuelle graviditeten og aborten, det var som jeg skrev "en flis i fingeren." 

 

Ser svaret mitt er litt tvetydig nå, men i hovedsak ville jeg valgt abort fortsatt dersom jeg var i samme situasjon igjen på den tiden. Men nå, per i dag så sitter jeg her nesten fullgått svangerskap med et barn som ikke var helt planlagt, men veldig velkomment. Livssituasjonen min er i dag helt annerledes og jeg føler at valget mitt om aborten den gang da og valget om å beholde dette barnet nå er riktige valg jeg har tatt for meg selv  

 

Anonymous poster hash: 3043e...82e

[Iiiiik]

Jeg var 20 år, nettopp kommet i gang med studier, nettopp flyttet hjemmefra og nyeetalbert i et forhold. Vi var uforsiktige iht prevensjon. Før dette visste jeg ikke at jeg er av dem som blir gravid hver gang det overhodet er mulig. Å få barn var veldig uaktuelt for oss begge, hadde bare vært sammen i noen uker og jeg skulle i gang med et veldig langt studie. Var til første legeundersøkelse på helsetjenesten på universitetet og der var det ingen pekefingre. Husker sykehuset sjekket et par ganger for mye om det virkelig var dette jeg ville. Har ikke angret i ettertid, annet enn på å være uforsiktig mtp prevenasjon. 

[Anonym bruker]

Jeg fant ut at jeg var gravid 2 måneder etter at jeg kom meg ut av et 2år langt helvete med en psykisk ustabil kjæreste.. Jeg var da 19år gammel og var psykisk nedbrutt over tid, hadde frynsete nerver og hadde akurt begynt å puste i gjen da graviditeten slo meg i ansiktet...
Men til og med da, så var dette et tungtveiende valg for meg. Jeg vurderte sterkt å få barnet og bare lyve om at barnefaren var ukjent, men uten støtte eller forståelse fra andre rundt meg, med tanke på hvilket liv den lille ville få med en så gal far (sannheten har en tendens til å kmme ut til slutt..)  og med den psyken jeg hadde på dette tidspunktet, ble det abort. 

For meg var aborten veldig dramatisk. Det føltes unaturlig og feil. Jeg ga meg selv et morder stempel og har hatet med selv for det valget i mange år nå. Selve aborten foregikk med tabletter på sykehuset. Det var ganske smertefullt og da jeg trodde jeg måtte på toalettet, kom den lille ut i stedet. Jeg pakket den lille inn i papir og prøvde å gi den til sykepleieren, men fikk beskjed om å kaste den i søppelet...vet ikke hva jeg hadde sett for meg på forhånd, men det var helt hjerteskjærende å stå der så hjelpesløs og rådvill...

Jeg var faktisk 14 uker på vei, så når det lille vesenet kom ut, så jeg tydelig at det var et lite menneske. Helt forferdelig! Etter dette leste jeg at grensen var 12 uker, det var aldri noen som stusset over dette når jeg var inne på sykehuset, de hadde ikke ledig før jeg var 14 uker på vei. 

Jeg begynte å drikke og kom meg aldri videre på studiene, jeg ble svært selvdestruktiv og gikk fra å være på bedringens vei til å bli suicidal. Jeg kjørte meg selv helt på bånn av anger og avsky for min handling og endte til slutt opp på sykehuset etter selvmordsforsøk. 

Jeg kom meg på bena i gjen ved hjelp av venner og familie, og begynte på studiene i gjen. Så traff jeg min nåværende mann, etter å ha hatt 1 SA , som jeg er overbevist  var forårsaket av karma, har vi 3 nydelige små sammen. Svangerskapene har vært tunge og jeg har fått den ene depresjonen etter den andre når jeg har vært høygravid og de første månedene etter fødsel med alle 3.
Innimellom kommer angeren tilbake for fullt helt uprovosert,  og jeg tenker på den storesøsteren eller storebroren som mangler. Det er grusomt å leve med! 

Jeg er ikke i mot abort og ingen kan si hva som er en god nok grunn for abort. Jeg ser ikke ned på andre som har tatt abort, eller mener noe om dem som tar abort. Jeg vet bare at jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det, for det meste ville nok ha ordnet seg om jeg fikk barnet, det ville bare tatt lengre tid...på den andre siden, så hadde jeg kanskje ikke truffet min samboer eller fått de 3 nydelige barna jeg har i dag? Hvem vet....
Vi har alle våre grunner og vi må alle leve med de valgene vi tar. Det som derimot er fryktelig leit, er at det ikke er et godt nok pre- og post-abort samtale/rådgivningskontor eller noe....

Angrende (4) 3-barnsmor.

Anonymous poster hash: d1757...280

[Anonym bruker]

tok en abort i 2012. Hadde aldri trodd jeg skulle måtte oppleve det og det ble ikke gjort med glede. Jeg ble gravid mens jeg ammet og brukte minipille. Barnet vårt var ikke mange månedene gammel og siden jeg ikke hadde fått mens siden fødsel oppdaget jeg heller ikke graviditeten med det første. (jeg er en av de som går igjennom de første 12 uten å merke noe). Da graviditeten ble oppdaget måtte valget tas raskt og jeg ble så sjokkert og skrekkslagen. Kroppen min var aldeles ikke klar for ny graviditet, mentalt var jeg ikke klar, jobbmessig lå det ikke helt til rette og vi skulle flytte rundt termin. Alle tingene tilsammen gjorde at vi valgte å avslutte svangerskapet men jeg er ikke totalt i fred med avgjørelsen. Den måtte tas så raskt at jeg lot redsel og sjokk ta avgjørelsen og ikke fornuften. Skulle ønske noen hadde krevd at jeg snakket med en profesjonell om det. Jeg vet jo det ville gått bra, men jeg så det ikke akkurat da. innimellom litt lei meg for den babyen jeg aldri ble kjent med.

Anonymous poster hash: 88052...53e