Hvor mye forventer dere av den nye kjæresten? Ift tidligere barn.

[Anonym bruker]

I forhold til hva han hjelper til med med barnet som du har fra før?

 

Vet ikke helt hva jeg kan "kreve" av han. Det er jo ikke han sitt barn, men samtidig har han valgt å gå inn i et forhold hvor det er barn. 

 

Har datteren 50/50 så annenhver uke får vi sove lenger og har en del kjærestetid. Nå har vi datteren min i helgen. I går var han kjempetrøtt etter jobb så han sov litt på sofaen mens jeg og datteren så på barnetv og spiste middag. 

 

I dag har jeg vært våken med henne siden 0550 og regner ikke med at han våkner før kanskje 11? 

 

Men det er jo ikke hans barn, så jeg tør rett å slett ikke å be om noe særlig. Ganske nylig flyttet inn med oss. 

Anonymous poster hash: 078f8...737

[Anonym bruker]

Hvis dere har blitt samboere er dere blitt en familie og da har han fått seg en bonusdatter. Jeg ville forventet at han tok imot henne som en datter. Kanskje han ikke har tenkt så mye over det? Har dere i det hele tatt snakket om dette?

 

Anonymous poster hash: 07fd0...83e

[Anonym bruker]

Han har gått inn i et forhold med barn, men ikke forvent at han står opp med ungen din.

 

Anonymous poster hash: 878de...fe1

[Elsker livet]

Dette må dere snakke om så snart som mulig. Det burde vært avklart i god tid før dere flyttet sammen. Jeg hade forlangt av en samboer at han gjorde det samme som en annen forelder. Det betyr å følge opp barnet praktisk, økonomisk og etterhvert følelsesmessig som det var hans eget.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at vi burde snakket om dette før han flyttet inn. Men det gikk mer eller mindre over natten fordi leiekontrakten hans gikk ut. Vi har egentlig ikke vist eller fortalt henne at vi er kjærester enda- selv om hun sikkert forstår det ettersom han er her ganske mye. 

 

Skulle egentlig vente lenger med å flytte sammen med så ikke helt meningen med at han skulle leie et nytt sted når jeg har plass og sliter med å holde på det jeg har pga økonomi. 

Anonymous poster hash: 078f8...737

[*Yuna*]

Dette må dere snakke om så snart som mulig. Det burde vært avklart i god tid før dere flyttet sammen. Jeg hade forlangt av en samboer at han gjorde det samme som en annen forelder. Det betyr å følge opp barnet praktisk, økonomisk og etterhvert følelsesmessig som det var hans eget.

Enig.

[Anonym bruker]

 

I forhold til hva han hjelper til med med barnet som du har fra før?

 

Vet ikke helt hva jeg kan "kreve" av han. Det er jo ikke han sitt barn, men samtidig har han valgt å gå inn i et forhold hvor det er barn. 

 

Har datteren 50/50 så annenhver uke får vi sove lenger og har en del kjærestetid. Nå har vi datteren min i helgen. I går var han kjempetrøtt etter jobb så han sov litt på sofaen mens jeg og datteren så på barnetv og spiste middag. 

 

I dag har jeg vært våken med henne siden 0550 og regner ikke med at han våkner før kanskje 11? 

 

Men det er jo ikke hans barn, så jeg tør rett å slett ikke å be om noe særlig. Ganske nylig flyttet inn med oss. 

 

Anonymous poster hash: 078f8...737

 

 

Samme situasjon her. Men her står samboer opp med datteren min. Vi deler likt på husarbeid osv. Vi bytter på å hente/levere i barnehage de dagene det passer. Det eneste jeg ikke forventer av han er at han forsørger datteren min økonomisk. Jeg tar barnehageregninga og klær ( faren betaler jo bidrag) 

 

Anonymous poster hash: abf21...212

[Anonym bruker]

Er det det som dere normalt forventer av stefedre? Vi har bodd sammenn 1 år nå, jeg har mine bortimot 100 %, han har sine vanlig samvær pga avstand. Han har kanskje bringt/hentet i barnehagen 4 ganger tilsammen, da kun fordi jeg har vært forsinket fra jobb eller må reise tidlig. Han jobber hjemme. Han passer dem på natten hvis jeg jobber natt da, ikke at det er noe å passe på da men han er nå der iallfall om det blir noe.

Han jobber mye og etter middag er han stort sett ute til etter sengetid for ungene så de ser han ikke mer enn under middagen på ukedagene. Har ikke tenkt så mye på det jeg, ser jo klart at han blir ikke en farsfigur for dem og at de ikke har et veldig nært forhold men har vel tenkt at jeg ikke kan forvente at han skal være sammen med mine barn på ettermiddagene når han har så mye annet å gjøre...

Er det feil tenkt??

I

Anonymous poster hash: 1957c...500

[Anonym bruker]

Han flyttet brått inn, du har ikke snakket med datteren din om dette og dere har ikke snakket med hverandre om datteren din.

 

Kortslutning.no!!

Anonymous poster hash: fc7ad...191

[Berta_78]

Hvor gammel er jenta? Sprøtt å la en mann hun ikke har et avklart forhold til flytte inn i hjemmet hennes.

[DaTuMa]

Jeg villle sagt at den dagen dere flytter sammen er dere en familie. Og at du skal kunne forvente at han oppfører seg som en far.

 

Hvor gammelt er barnet her? Siden dere ikke har fortalt det engang. Syns det er ganske drøyt. Hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg HI.

Jeg gjorde vel det samme som deg for 7 år siden , gutten min ble 4 år rett etter at kjæresten min flyttet inn til oss.   Vi hadde ikke snakket om hva slags rolle han skulle ha , men sønnen min har aldri hatt en far så jeg håpet jo at de to skulle få et far- sønn forhold.

 

Dette er jo nå lenge siden , å det er jeg som gjør alt ennå egentlig.

Gutten min vil helst at jeg gjør alt også.

Det er irriterende noen ganger , men det går greit .

De har et greit forhold , men de er jo ikke så close som jeg hadde ønsket.

 

Hvis jeg er super trøtt så kan jeg be han stå opp isteden for meg , da gjør han jo det.

Men det skjer nesten aldri.

 

men jeg råder deg til å snakke snakke snakke !!!!!!   med kjæresten din.

Dere må være åpne om dette. For det er veldig viktig.  

 

Fortell han hva du forventer av han nå.

Så får du også vite hva han tenker om dette.

 

Lykke til

Jeg gjorde feilen i starten å la kjæresten disiplinere sønnen min.

Det gikk ikke bra.

De skal bare jobbe med å bli kjent å få et forhold seg imellom.

 

 

 

Anonymous poster hash: e40b8...c5b

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår deg HI.

Jeg gjorde vel det samme som deg for 7 år siden , gutten min ble 4 år rett etter at kjæresten min flyttet inn til oss.   Vi hadde ikke snakket om hva slags rolle han skulle ha , men sønnen min har aldri hatt en far så jeg håpet jo at de to skulle få et far- sønn forhold.

 

Dette er jo nå lenge siden , å det er jeg som gjør alt ennå egentlig.

Gutten min vil helst at jeg gjør alt også.

Det er irriterende noen ganger , men det går greit .

De har et greit forhold , men de er jo ikke så close som jeg hadde ønsket.

 

Hvis jeg er super trøtt så kan jeg be han stå opp isteden for meg , da gjør han jo det.

Men det skjer nesten aldri.

 

men jeg råder deg til å snakke snakke snakke !!!!!!   med kjæresten din.

Dere må være åpne om dette. For det er veldig viktig.  

 

Fortell han hva du forventer av han nå.

Så får du også vite hva han tenker om dette.

 

Lykke til

Jeg gjorde feilen i starten å la kjæresten disiplinere sønnen min.

Det gikk ikke bra.

De skal bare jobbe med å bli kjent å få et forhold seg imellom.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e40b8...c5b

 

Hva var det som ikke gikk bra med å la kjæresten din disiplinere sønnen din? Kjæresten min og meg har nok noe forskjellig syn på barneoppdragelse og han synes jeg er litt for slapp med barna. Derfor er han ivrig ute med å komme med bemerkninger, kommentere ting overfor meg, og irettesetter foreksempel ved matbordet(det skjer nesten ved hvert måltid) selv om jeg sitter der. Da er det snakk om at barna ikke spiser pent nok eller noe. De er helt normale barn altså, den eldste litt urolig og rastløs men jeg synes han får dem til å virke som håpløse tilfeller og det er jeg ikke enige i..

 

Anonymous poster hash: 1957c...500

[Anonym bruker]

Dere burde ha snakket om dette FØR dere flyttet sammen. Jeg reagerer på at du ikke har snakket med datteren din om dette, og ikke fortalt at han er kjæresten din?!

 

Jeg har også kjæreste, men vi bor ikke sammen enda. Vi har begge barn fra før, da jeg har en jente på 7 hos meg utenom annenhver helg er hun hos pappaen sin. Og han har gutt 10 og jente 7 annenhver uke.

 

Vi har snakket mye om holdninger og oppdragelse ol. Hvordan vi ønsker å ha det den dagen vi bestemmer oss for å flytte sammen.

Vi er veldig samstemte og vil at alle 3 barna skal være like viktige. Det skal ikke være mitt og ditt barn, og vi får 3 barn til sammen for vi blir en familie.

 

Jeg har snakket med kjæresten min om at det er ikke greit at han er ute å flyr den uken han ikke har barna sine, mens jeg skal sitte hjemme pga barnet mitt er hos oss. Det skal være naturlig at jeg også kan være sosial uavhengig hvilken uke det er  forhold til at barna hans/mitt er hos oss.

Anonymous poster hash: 9cdc6...138

[Anonym bruker]

Hadde ikke forventet at han sto opp med mine barn, MEN at han viste interesse og behandlet dem FINT og med respekt på alle måter.

Anonymous poster hash: b0a1f...6c4

[Anonym bruker]

Jeg har vært i motsatt situasjon. Min mann hadde barnet han har fra før annenhver helg, ferier osv. Jeg byttet å stå opp med barnet når h*n var hos oss. Jeg behandlet barnet som mitt eget. Men det var mitt eget valg. Hadde det vært et krav til meg, hadde jeg satt meg på bakbeina. (Barnet er nå voksent)

 

Jeg syns ikke det er rett å kreve at den andre parten skal være 100 % forelder for sine bonusbarn, så lenge de ikke motsatt blir behandlet som 100% forelder.

 

 

Anonymous poster hash: 6c554...e9d

[Anonym bruker]

Min samboer er helt fantastisk med mine barn. Han står gjerne opp med de, henter og bringer. Er med de på fritidsaktiviteter. Deltar på foreldremøter og foreldresamtaler. Her er barna hos meg 100%.

 

Anonymous poster hash: 83bc2...11e

[Anonym bruker]

Min samboer er helt fantastisk med mine barn. Han står gjerne opp med de, henter og bringer. Er med de på fritidsaktiviteter. Deltar på foreldremøter og foreldresamtaler. Her er barna hos meg 100%.

 

Anonymous poster hash: 83bc2...11e

Har han barn selv? Høres fint ut, desverre er det ikke sånn hos oss, veldig skille, jeg og mine skal gjøre det i dag, hva skal du og dine?..blæ

 

Anonymous poster hash: 1957c...500

[Gjest Sekretøsa]

Min samboer er helt fantastisk med mine barn. Han står gjerne opp med de, henter og bringer. Er med de på fritidsaktiviteter. Deltar på foreldremøter og foreldresamtaler. Her er barna hos meg 100%.Anonymous poster hash: 83bc2...11e

 

Sånn er der her og. Tok henne imot som sin fra dag en. Han stiller opp på alt, kjører hit og dit, er med på foreldremøter, dugnader, osv osv. Han stiller opp mer enn faren, som har samvær!

[Palladia]

Jeg tror det er viktig at dere er 100% familie og deler likt, aller mest for din datter sin del. Jeg er selv skilsmissebarn, og etterhvert vil det bli sårt å ha en "forelder" som ikke stiller tilnærmet opp som en far. Det går kanskje greit i starten, men jeg tror at hvis dere vil ha et likeverdig forhold som par bør dere også ha et noenlunde likeverdig forhold når det gjelder barna i familien, egne og felles. Det er ikke bare enkelt å være bonusforelder, men det er ikke bare enkelt å være bonusbarn heller, og jo mer bekrefelse dere kan gi barnet på at det er en helt naturlig del av familien, jo bedre blir det. Tilsier min erfaring.

[Anonym bruker]

Jeg flyttet også tidlig sammen med samboer. Kommer fra en annen kultur der det ikke er vanlig å date og pule på en mann i årevis før man blir "seriøse". Nå er vi forlovet og har felles barn, og han har behandlet mine barn fra før som sine egne, noe jeg også forventet. Velger du en dame med barn så tar du hele pakka, ikke bare dama. I vårt tilfelle har ikke mine barn fra før noen far inne i bildet eller fars familie, så samboer er den eneste farsfiguren de har hatt etter at vi ble sammen. Noe som har vært uproblematisk fra dag 1.

Anonymous poster hash: 3500f...907

[Anonym bruker]

Dette er jo ikke drømmesituasjonen, så det er unødvendig med kommentarer om hvor dum jeg er- for jeg skjønner jeg også at det burde vært annerledes. Men hun er bare 1,5- så å prate med henne og forklare er vel så og si bare tull for hun forstår ikke konseptet uansett. 

 

Han skulle jo ikke inn så fort, men da leiekontrakten gikk ut tidligere enn forventet var alternativet at han flyttet til besteforeldrene og da ville jeg nesten aldri sett han. 

 

Strengt talt er det tull at jeg forsvarer meg, for dere aner jo ikke hva som har skjedd og hvorfor. Han har spurt hva jeg forventer av han før han flyttet inn, men største problemet er vel at jeg ikke tør å spørre om hjelp, selv om han sier at han kan hjelpe til. 

 

Før vi er kjærester ovenfor henne og blir ordentlig familie føler jeg det bare så unaturlig at han skal ha en sånn rolle ovenfor henne. Vi har vært sammen i et år, men ettersom jeg bare har henne annenhver uke og han jobber kveldsvakter 2 uker i mnd har han ikke fått møtt henne så mye som jeg hadde håpet på før han flyttet inn.. 

 

Tusen takk for alle ordentlige svar. Jeg håper at jeg kanskje føler det mer naturlig etterhvert og klarer å slippe han til litt mer.

 

 

HI

Anonymous poster hash: 078f8...737

[Anonym bruker]

50/50 på et så lite barn!? Stakkars jente!

 

Anonymous poster hash: eab9d...1c5

[Anonym bruker]

Han flyttet inn da hun var 6 år. Jeg forventet og forventer at han behandler henne med respekt og omsorg. At han ser henne og at han hjelper henne. Bortsett fra det så er hun mitt barn og mitt ansvar. Derfor er det jeg som står opp med henne og jeg som legger henne. Jeg som henter og kjører mest, han gjør det når han vil og det passer sånn. Jeg følger opp foreldremøter, ville vært utrolig rart å sende han dit sammen med min X. Jeg kjøper inn det hun trenger. Ja, hun er rett og slett mitt hovedansvar. Men han er en stor ressurs og hun og han er veldig glade i hverandre. De finner ofte på ting sammen, fordi de vil og ikke fordi jeg krever det!

 

 

 

Anonymous poster hash: e131d...da8

[Anonym bruker]

 

50/50 på et så lite barn!? Stakkars jente!

 

Anonymous poster hash: eab9d...1c5 [/quot

 

Hva vet vel du om det? Det som er feil for noen er ikke nødvendigvis feil for alle.

 

Anonymous poster hash: e131d...da8