Er jeg helt unormal og egoistisk her nå? Barn nr to.

[Anonym bruker]

Vi har en fantastisk herlig datter på 5 år. Hun skal nå bli storesøster i mars. Dette barnet har vi prøvd på i et år. Veldig planlagt og veldig etterlengtet.. Men nå er jeg faktisk redd.. nesten som "kalde føtter".. Redd for at jeg ikke skal klare meg som tobarnsmor. Redd for at jeg ikke får gitt de begge nok oppmerksomhet. Redd for at det skal skje noe med de. Jeg klarer ikke kose med med alle de fantastiske tankene som jeg gjorde med første, og har derfor verdens dårligste samvittighet! Elsker allerede knøttet i magen, og jeg vet at den gode følelsen vil komme! Men akkurat nå er jeg bare trist.. Hva om jeg ikke kan gi de det de fortjener av omsorg, hva om jeg ikke strekker til:(

Er det normalt å oppleve en berg og dal bane av følelser sånn som dette? Eller burde jeg ta meg i nakken og ha en samtale med noen? Jordmor ect? Huff..

 

Anonymous poster hash: 468c0...26e

[Anonym bruker]

Det du føler nå er helt normale tanker.. Det er jo klart at man er litt urolig og tenker på det meste..

 

Allikavel kan det alltid være godt å snakke med noen om det, så å nevne tankene til jm er ikke dumt.

Anonymous poster hash: afd4e...292

[Anonym bruker]

Fullstendig normalt. Jeg har lest lignende bekymringer her inne tusen ganger før.

Anonymous poster hash: 4ac97...05c

[Anonym bruker]

Ja, det er helt normalt:) jeg fikk plutselig skikkelig angst da jeg passerte uke 20. Kommer jeg til å bli glad i nr 2? Er det virkelig mulig? Jeg var så redd for å ikke bli glad i nr 2.

 

Jeg elsker de begge kjempe høyt! De er det beste som kunne skjedd meg og jeg kunne virkelig ikke vært de foruten!

 

Anonymous poster hash: 006d2...178

[Berta_78]

Tror de fleste føler det sånn. Redd for å ikke strekke til, redd for å ødelegge det spesielle sterke båndet til første barnet osv osv. Jeg synes nesten det er rart hvis man ikke er bekymret; det er jo en omveltning for alle. Heldigvis er det en omveltning til det bedre :-) Men det er helt lov å kjenne litt på bekymringen, det gjør deg nok til en enda bedre mamma!

[Anonym bruker]

Takk for gode ord dere! "Godt" å lese at det er flere som har hatt det slik. Misforstå meg ikke.

Syns bare det er så fælt å tenke slik, og håper det går over etterhvert De følelsene kom etter den ordinære ultralyden.. Da ble alt brått så virkelig.. Mannen skjønner meg ikke, han er super klar for alt som måtte komme! Hehe. Heldigvis, ellers hadde jeg kanskje vært enda mer nervevrak hi

 

Anonymous poster hash: 468c0...26e

[soleia]

Heilt normalt, og det går over