Mannen min henter barna 15min forsent i bhg!

[Anonym bruker]

Jeg er så dritt lei hele fyren!!

Jeg spurte han igår om det går greit at jeg jobber kveldsvakt idag med tanke på at han rekker bhg og ber han ringe sjefen da han er 1 times tid lenger unna en vanlig. Ikke noe problem! Han klarer da å prestere å ringe meg 10min før å sier han "står i kø" og kommer 5 min forsent og må få tlf til bhg!

 

Etter mye om og men får jeg vite at han er såpass lang unna at han henter de 15min forsent altså nå (bhg stenger 16.30) han skylder på kø, på sjefen på at det egentlig var 1t og 20 min unna og beregnet derfor 20(!) mindre i tidsperspektiv enda han må igjennom Drammen midt i rush trafikken!

 

Han kommer ALDRI til avtalt tid og da mener jeg aldri, men dette tar kaka! Det provoserer meg at han alltid har flere unnskyldninger som han finner på underveis i diskusjonen. Dette tok kaka og jeg føler det her var siste gang han bryter en avtale med meg, siste gang han holder på med ansvarsfraskrivelse og siste gang jeg orker å høre på tomme unnskyldninger! Men Hva gjør jeg?! Hvordan få det inn i skallen hans???

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7f0e0...35c

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Anonymous poster hash: 7f0e0...35c

[Grusomme meg.]

Når han henter forsent så blir han nok ikke tatt i mot med et smil av de ansatte i barnehagen.

[Superdolly]

Jeg antar at du har prøvd alle de vanlige tingene - å prate med ham for eksempel. Flere ganger, og uten hell.

 

I så fall er det egentlig ikke mye du kan gjøre. Noen mennesker er slik, og de er ikke interessert i å forandre på seg. I hvert fall vil ikke du kunne forandre ham. Uansett hva du sier eller gjør.

 

Det er selvsagt fristende å si "la ham smake sin egen medisin", men jeg tviler på om det vil ha noen effekt når detter såpass ille som som du gir uttrykk for her. Antakelig vil han se det som en god unnskyldning fra hans side til å komme enda senere og somle enda mer. Og i så fall kan ikke du klage lenger, når du jo gjør det samme sjøl.

 

Jeg tror at du rett og slett må sette deg ned og finne ut om du kan leve med dette, eller ikke. I siste tilfelle, dra ham med på familievernkontoret og sørge for at han vet uten skygge av tvil hvorfor du forlater ham.

[Anonym bruker]

Dere kommer til å få regning på dette.

Anonymous poster hash: c14e0...c36

[Anonym bruker]

Regner med dette er bare en av de tingene du irriterer det over når det gjelder denne fyren??

Hadde blitt forbanna selv, i alle fall om dette har skjedd mer en EN gang........

Anonymous poster hash: 82f68...32c

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Men kanskje du skal begynne med å vise ham hva du har skrevet her?

 

Mannen din vil trolig se at i dag er i dag, og akkurat i dag så var det kanskje ikke "hans feil". Når du da reagerer så mye som du gjør, så vil han trolig mene at det er blodig urettferdig fordi han faktisk ikke kunne noe for det akkurat i dag. Og så drukner det du vil ha frem som et stort og generelt problem i det at han forholder seg til akkurat i dag.

 

Det er IKKE greit at mannen din stadig vekk bryter avtaler! Han må snu om!!!

Vet å stadig bryte avtaler så viser han hver eneste gang at han ikke respekterer deg, barna eller det som er din, barnas eller andres tid! Hva med de ansatte i barnehagen i dag, for eksempel.... kanskje skulle de rekke å hente egne barn et annet sted, pga ham så ble de forsinket, så også andre et annet sted måtte jobbe overtid og kanskje bli forsinket eller miste andre avtaler.

Det han gjør er å kaste bort andres tid. Det er respektløst!!!

 

Og så må han forstå at han koster deg veldig mye unødvendige frustrasjoner og irritasjoner og sinne. Når du ikke kan stole på ham vil du gå rundt og bekymre deg hver gang han liksom skal ha ansvar for noe. Det gjør at du ikke greier å slappe av (for du vet at det som regel skjærer seg), du blir bekymret og ufokusert på det du gjør.

 

Ved sine handlinger så skaper han  store problemer mellom han og deg, problemer som ikke trenger å være der i det hele tatt hvis han bare skjerper seg ift tidsbruken. Ønsker han å stadig være årsak til krangler mellom dere fordi han ikke greier å komme i tide? Er det slik han ønsker å ha det?

 

Så et annet perspektiv. Jeg er selv vokst opp med en far som alltid har vært akkurat slik. Det min far lærte meg under oppveksten var at alt og alle andre var mye viktigere enn meg og familien. Absolutt alt ble satt foran. At han kom for sent til skoleoppvisninger, ikke hentet meg før etter alle andre var gått hjem, ikke leverte meg i tide....... en ting var at det var kjempeflaut. En helt annen ting var at han indirekte fortalte meg at jeg ikke var særlig viktig i livet hans.

Den følelsen unner jeg ingen barn å vokse opp med. Jeg tviler ikke på at min far på sitt vis er glad i meg. Men i praksis har han nesten aldri evnet å vise det. Det hjelper ikke når alt går på hans premisser.

Jeg husker at jeg gråt for å få ham til å love å levere eller hente meg i tide, han lovet dyrt og hellig.... og børt det akkurat like lett som han alltid ellers gjorde. For det hadde jo kommet opp "noe viktig" (dvs, noe langt viktigere enn meg).... og det var aldri hans feil, det var alltid noen andres feil hvis det ikke var noe "viktig" som gjorde at han ble forsinket.

 

Ønsker mannen din at barna hans skal vokse opp og vite at de er langt bak i rekka på prioriteringer?

Det er ikke noen god følelse å vokse opp med, det kan jeg fortelle ham.

 

Og det er heller ingen god følelse å vokse opp i et hjem hvor det stadig krangles mellom mor og far over slike ting. Det er krangler som lett kan unngås med litt mer tilstedeværelser fra mannens side, litt mer vilje og litt mer bevissthet.

At ting av og til kan oppstå.... selvfølgelig - men det er unntakene, unntak som skjer en sjelden gang.

 

Mannen må ta et valg, hvordan ønsker han at fremtiden til familien skal være?

 

Min mor skilte seg til slutt fra min far som alltid hadde viktigere ting å gjøre.....

 

Ps... vi ham mer enn gjerne mitt svar!

Anonymous poster hash: a3fb4...875

[Anonym bruker]

Åh, tusen takk alle sammen!

Nesten så jeg har lyst å gråte da dette bunner i som dere sier at han ikke respekterer meg eller barna! Han sier vi han førsteprioritet, men han viser det flere ganger i uka (!) med å bryte avtaler gang på gang. Jeg kan aldri stole på han eller vite om han stiller opp. Det er så slitsomt og frustrerende!

 

Jeg vil ikke at han skal bli som faren din over her anonym, men han er der allerede eneste er at barna er så små enda at de ikke forstår det! Hvordan få han til å snu? Vi har vært på familievernkontoret før og han endrer seg i 1-2 uker så er vi tilbake til gamle rutiner igjen.

 

Jeg vet ikke om jeg orker mer, jeg har truet med å gå flere ganger! jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det kan se ut som små ting, men når du kjenner det på kroppen i flere år vet jeg ikke om jeg makter det lenger. Men det er jo en filleting at familien skal gå i oppløsning pga dette? Jeg føler jeg må bite tenna sammen pga familien. Forholdet vårt går i berg og dalbane.

 

Jeg skal vise han innlegget. "For kan du ikke bare slutte å få sympati på et forum og begynne å hjelpe til å rydde huset" fikk jeg beskjed om når jeg kom inn døra nå..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7f0e0...35c

[Anonym bruker]

Jeg har også en slik mann, og det er utolig frustrerende! Jeg har lært meg å gi litt f..., og det hjelper.
Hvis han ikke klarer å holde avtaler er det hans problem, og jeg gidder ikke rydde opp for han.

Min er fryktelig treg hver gang vi skal ut døra, og kommer alltid en time for sent til avtaler. Så jeg bare drar til rett tid, så får han heller komme seg dit vi skal på egenhånd.
 

Anonymous poster hash: f9bda...d86

[Anonym bruker]

Åh, tusen takk alle sammen!

Nesten så jeg har lyst å gråte da dette bunner i som dere sier at han ikke respekterer meg eller barna! Han sier vi han førsteprioritet, men han viser det flere ganger i uka (!) med å bryte avtaler gang på gang. Jeg kan aldri stole på han eller vite om han stiller opp. Det er så slitsomt og frustrerende!

 

Jeg vil ikke at han skal bli som faren din over her anonym, men han er der allerede eneste er at barna er så små enda at de ikke forstår det! Hvordan få han til å snu? Vi har vært på familievernkontoret før og han endrer seg i 1-2 uker så er vi tilbake til gamle rutiner igjen.

 

Jeg vet ikke om jeg orker mer, jeg har truet med å gå flere ganger! jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det kan se ut som små ting, men når du kjenner det på kroppen i flere år vet jeg ikke om jeg makter det lenger. Men det er jo en filleting at familien skal gå i oppløsning pga dette? Jeg føler jeg må bite tenna sammen pga familien. Forholdet vårt går i berg og dalbane.

 

Jeg skal vise han innlegget. "For kan du ikke bare slutte å få sympati på et forum og begynne å hjelpe til å rydde huset" fikk jeg beskjed om når jeg kom inn døra nå..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7f0e0...35c

Hei.

 

Jeg svarer igjen. Var veldig kort i svaret mitt, hadde tenkt å skrive mer, men barna krevde sitt her:)

 

Jeg kjenner meg igjen i den følelsen du sliter med, det og ikke føle deg verdsatt, det at mannen ikke tar hensyn til deg og barna, det at han prioriterer andre ting først. 

 

Ja, noen kan vel leve slik...at de vet mannen er lat eller treig eller ikke holder avtaler, og vet da at de må gjøre det meste selv, men ikke alle klarer det eller VIL det..man lever bare et liv. Jeg har selv nylig blitt singel.

 

I sååå mange år levde jeg i et forhold der jeg hverken følte meg verdsatt eller prioritert, nå klarte forsåvidt mannen alltid hente og levere barn når de skulle, men det var andre ting som dårlig kommunikasjon, alt var min skyld, jeg ble mye frustrert og sint over han og han forsto meg ALDRI. Det var som å leve med en vegg, jeg fikk ingenting tilbake....

 

Jeg ble så utrolig deprimert, i så mange år levde jeg bare å innbilte meg selv at jeg måtte ta meg sammen, kan jo ikke bryte opp familien osv, men så en dag sa kropp og hodet STOPP... Jeg tok et valg. Jeg valgte å gå fra han, og jeg følte meg såå forbanna fri.

Da hadde jeg nok bearbeidet og gått fra han for lenge siden i mitt hodet, og en dag sa det bare stopp.

 

Er så ufattelig glad for valget mitt, ja det er tøft etterpå med praktiske ting, gjerne en bitter eks en periode osv, men det er så verdt det, og barna LIDER ikke så lenge de får være til samvær hos både mor og far og at dere ikke prater stygt om hverandre.

 

Våre barn hadde i iallefall tatt mer skade om vi skulle vært sammen, en ulykkelig mor..en ulykkelig far og bare en trist hverdag med foreldre som ikke var glad i hverandre.

 

Nå vet ikke jeg hvor lenge du har slitt i dette forholdet, men om det er i mange år slik som jeg gjorde så prøv å tenk hva er det verste som hadde skjedd om du hadde forlatt han?

 

Vi lever kun et liv.........

 

Jeg vil heller leve alene enn ulykkelig med en mann.........

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 82f68...32c

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg svarer igjen. Var veldig kort i svaret mitt, hadde tenkt å skrive mer, men barna krevde sitt her:)

 

Jeg kjenner meg igjen i den følelsen du sliter med, det og ikke føle deg verdsatt, det at mannen ikke tar hensyn til deg og barna, det at han prioriterer andre ting først.

 

Ja, noen kan vel leve slik...at de vet mannen er lat eller treig eller ikke holder avtaler, og vet da at de må gjøre det meste selv, men ikke alle klarer det eller VIL det..man lever bare et liv. Jeg har selv nylig blitt singel.

 

I sååå mange år levde jeg i et forhold der jeg hverken følte meg verdsatt eller prioritert, nå klarte forsåvidt mannen alltid hente og levere barn når de skulle, men det var andre ting som dårlig kommunikasjon, alt var min skyld, jeg ble mye frustrert og sint over han og han forsto meg ALDRI. Det var som å leve med en vegg, jeg fikk ingenting tilbake....

 

Jeg ble så utrolig deprimert, i så mange år levde jeg bare å innbilte meg selv at jeg måtte ta meg sammen, kan jo ikke bryte opp familien osv, men så en dag sa kropp og hodet STOPP... Jeg tok et valg. Jeg valgte å gå fra han, og jeg følte meg såå forbanna fri.

Da hadde jeg nok bearbeidet og gått fra han for lenge siden i mitt hodet, og en dag sa det bare stopp.

 

Er så ufattelig glad for valget mitt, ja det er tøft etterpå med praktiske ting, gjerne en bitter eks en periode osv, men det er så verdt det, og barna LIDER ikke så lenge de får være til samvær hos både mor og far og at dere ikke prater stygt om hverandre.

 

Våre barn hadde i iallefall tatt mer skade om vi skulle vært sammen, en ulykkelig mor..en ulykkelig far og bare en trist hverdag med foreldre som ikke var glad i hverandre.

 

Nå vet ikke jeg hvor lenge du har slitt i dette forholdet, men om det er i mange år slik som jeg gjorde så prøv å tenk hva er det verste som hadde skjedd om du hadde forlatt han?

 

Vi lever kun et liv.........

 

Jeg vil heller leve alene enn ulykkelig med en mann.........

 

 

 

Deg kunne jeg tenkt å prate mere med..!

Jeg har følt det sånn i snart 2 år og jeg har vært et hårstrå ved å gå ved flere anledninger, men så stopper det opp pga barna og plutselig gjør han en liten innsats (han har skjønt mønsteret for å ikke miste meg).

 

Men samtidig er det så vondt, han var drømmemannen min, min bestevenn og planlagt far til mine barn! Jeg fatter og begriper ikke hvorfor han ikke verdsetter meg mere? Hva er det som har skjedd at han har mistet respekten for meg? Hvorfor klarer han ikke holde avtaler eller tenke selv at han må sette familien først og ikke seg selv.

 

Du beskriver en mann som er prikk lik min. Det er jeg som har tenkt hele tiden at jeg må ta meg sammen og ikke bli så frustrert. Det er først nå de siste måneder at jeg har skjønt han legger all skylden på meg for hans sine tomme løfter som han bryter 4 av 7 dager i uken.

 

Jeg blir så provosert og sinna og nå har han tøyd den så langt at jeg vet ikke om jeg klarer mer?! Jeg vil ha et lykkelig liv, men jeg vil ha han tror jeg.. Jeg er redd for å gå for da er det faktisk min skyld og det er jeg som bryter familien for han vil aldri gå.

 

Jeg trenger en mann, finnes det der ute? Og jeg vet ikke om jeg takler mine, dine og våre barn. Se barna annen hver høytid osv. Være alene om økonomien det tapet med å bli alenemamma osv. Jeg tør ikke gi slipp, men jeg har allerede gitt opp forholdet så lever i en ond sirkel.

 

Hvordan går det med deg som singel?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7f0e0...35c