Samboeren min vil ikke gifte seg, men jeg vil.

[Anonym bruker]

Og når vi snakker om dette, så ber han meg om å respektere hans ønske. Greit. Men burde ikke han også respektere mitt ønske da?

 

Jeg har alltid drømt om et lite intimt bryllup med nærmeste familie og forlovere. Har alltid gledet meg til å kunne kalle mannen i Mitt liv for mannen min og at jeg kan kalle meg for kona hans.

 

Men han nekter å gifte seg. Ser ikke poenget med det. Og jeg er lei meg :-/

 

Anonymous poster hash: 00d64...994

[Anonym bruker]

De fleste skiller seg likevel så... (51%)

Anonymous poster hash: e0b56...c8a

[Anonym bruker]

Høres ut som min samboer Han har ikke tro på ekteskap, og vil ikke gifte seg.

 

Det er sårt og vondt. Aldri få kunne kalle han mannen min, aldri få være forlovet, ikke bli fridd til, ikke få ring på fingeren. Ikke få si "ja" til han.. Det er faktisk vondere enn jeg hadde trodd å måtte si fra meg drømmen om å få et ekteskap..

 

Anonymous poster hash: ccbee...cc6

[Anonym bruker]

Du kan jo kalle ham hva du vil uansett. Fatter ikke hva som er så stort med å være gift kontra samboer - det holder eller det holder ikke, åkke som. At han "skal respektere ditt ønske" er jo tåpelig, du er samboer nå og har da alternativene brudd eller fortsette som nå.

Anonymous poster hash: 74fd4...bc9

[Anonym bruker]

Du som har gitt vekk melken gratis så hvorfor skulle han da ønske å kjøpe kuen?

 

 

 

Anonymous poster hash: 45e0e...22c

[Anonym bruker]

Derfor sa jeg : ekteskap før barn han var veldig klar for barn etter seks år men ikke klar for å gifte seg. Men da skjønte han var dumt det hørtes ut.

 

Anonymous poster hash: 2e07e...1f0

[spiresnart]

Her er det omvendt

[Anonym bruker]

Om jeg hadde "fridd" til samboeren min å han hadde sagt nei.... så hadde jeg også sett på forholdet som over Får man nei på ett sånn spørsmål etter år med samboerskap, ser jeg ikke vitsen i å fortsette. Da er det for meg åpenbart at han ikke hadde hatt samme plan eller følelser for forholdet vårt.

 

Tist, men hvorfor kaste bort tiden??

Anonymous poster hash: ae5b9...9e8

[Anonym bruker]

Akkurat som å høre mannen min det der. Ingen av oss skjønte vitsen med å gifte seg. Sakte men sikkert forandre jeg mening. Fikk kjempe lyst å gifte meg, men mannen nektet plent.

Syntes det var forferdelig sårt, og vurderte hele forholdet. Elsket han meg ikke høyt nok? Var jo oss to...

Plutselig en dag tok han det opp, og plutselig var vi forlovet. 2 mnd. senere giftet vi oss i all hemmelighet. Dette skjedde for 2 mnd. siden. Føles igrunn ganske merkelig at jeg nå er gift. At den korte seremonien skulle bety så mye. Han var jo uansett mannen min uten ringen på fingeren og de fine ordene som ble sagt.. Og når jeg snakker om han, sier jeg fortsatt samboeren min

Anonymous poster hash: 9393c...53d

[klg,2 boys now:)]

Sånn var min mann også.han forsto etter vært mitt ønske om ringen,den fikk jeg.

Etter 10 år sammen og Nr 2 på vei la jeg frem alle fordelene med og være gift og fikk han til og forstå at jeg ønsket ikke stort bryllup og bløtkake kjolen.

Så vi giftet oss på tinghuset bare oss to,ønsket mere d og være gift enn selve dagen.

Synes fortsatt det er rart og høre han kalle meg kona di,men han elsker og si d<3

[Anonym bruker]

Jeg er enig med mannen din. Jeg er bor med min samboer på glemte året nå, men har intet ønske om å gifte meg, tvert imot skremmer det ræva av meg. Det betyr likevel ikke at jeg ikke elsker han og vil bli gammel med ham. Jeg vil bare ikke gifte meg.

 

Anonymous poster hash: 7d52f...87d