Dumme, teite,idiotiske meg.

[Anonym bruker]

Tror søren meg jeg har forelsket meg i en kjekkas på jobben, en UNG en også. Han sender inn i mellom flørtende mail, småfløter tlf. og kaller meg snuppa og sånt tullball når han ringer. I dag kom han innom og pratet og flørtet litt også. Jeg rødma som ei småjente og tunga slo krøll på seg. Fader, jeg er 40 år, ikke 20.

 

Jeg vil IKKE bli/være forelsket. Jeg vil fortsette (eller vil jeg det?) å leve det kjedelige livet jeg lever med mannen min.

Han er snart 50 år, gir meg aldri et komplement, holder aldri rundt meg, kan ikke kysse, sier aldri at han elsker meg, sex skjer så skjeldent at jeg ikke husker sist, han er rett og slett kjedelig.

Men han er snill, en god pappa for barnet vårt og vi samarbeider sånn passe greit. Krangler aldri, men han blir sinna om jeg er sur en dag. Å være sur er ikke lov.

Blir noen ganger så oppgitt at jeg gråter for meg selv i dusjen eller på do.

 

Er så mye jeg savner som jeg er redd jeg ikke skal få oppleve igjen. Herlige kyss som tenner meg, å bli kost med, sveve, magisk sex.

 

Jeg har meldt meg av absolutt alle sosiale tilstelninger på jobben nå fremover. Tør ikke møte kollegaen min om jeg har alkohol i toppen.

 

Kan noen slå meg i hodet med noe hardt så jeg får begge beina ned på jorden igjen? Jeg vil fortsette å være fornuftig, gjøre det som er best for familien. Men

 

Anonymous poster hash: 78570...307

[Anonym bruker]

Hadde det vært meg, hadde jeg faktisk heller tatt sjansen på singellivet og evt den nye mannen. Å leve resten av ditt liv med den kjedelige mannrn der og det tomme forholdet hadde jeg ikke orket. Den følelsen du kjenner når den mannen er nær, er nydelig

 

Anonymous poster hash: a99de...e47

[Anonym bruker]

Fristende. Men er så redd det ikke er verdt det. Redd det vil gå for mye ut over barnet vi har sammen.

Ingen av oss har muligheten til å bli sittende med huset. Jeg blir mest sannsynlig ufør om få år (har diagnoser og kjemper for å holde meg på beina og på jobb).

 

Men Gud så deilig det hadde vært og hatt en heit kjekkas som holdt rundt meg når jeg har vondt som verst.

 

 

 

Anonymous poster hash: 78570...307

[Anonym bruker]

Fristende. Men er så redd det ikke er verdt det. Redd det vil gå for mye ut over barnet vi har sammen.

Ingen av oss har muligheten til å bli sittende med huset. Jeg blir mest sannsynlig ufør om få år (har diagnoser og kjemper for å holde meg på beina og på jobb).

 

Men Gud så deilig det hadde vært og hatt en heit kjekkas som holdt rundt meg når jeg har vondt som verst.

 

 

 

Anonymous poster hash: 78570...307

Det ikke mannen veit har han ikke vondt av... Er det så farlig med en liten afære når forholdet med mannen er som det er?

 

Anonymous poster hash: 565b0...44f