Hjelp meg å ta en alvorsprat med mannen...

[Anonym bruker]

Jeg har en god stund følt på at jeg ikke elsker samboeren min. Han er en fantastisk flott mann - fornuftig, en god far, stabil. Alle varme, gode følelser jeg har for han har med hvor flott pappa han er for barnet vårt. Jeg føler ikke at jeg elsker han som en kjæreste mer, og jeg savner den lidenskapen en forelskelse fører med seg noe helt vanvittig. Vi har nesten ikke sex, vi krangler ikke, vi samarbeider godt, men jeg føler at det ikke er helt nok for at jeg skal være lykkelig. Det har gått lenge, men det begynner å si stopp for meg.

 

Vi er ikke så flinke til å kommunisere om de vanskelige tingene, noe jeg også savner i forholdet. Dette gjør det dødsvanskelig å skulle ta opp tankene mine. Nå har det gått så langt at jeg den siste måneden går rundt i min egen boble og prøver å finne ut av hva jeg vil - uten å si noe til mannen. Det er nok snart på tide å dele mine innerste tanker, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det Jeg vil jo ikke såre han heller...

 

Finnes det en god måte å si det jeg trenger å si til han på? Hvordan ville du helst (ingen vil vel helst det her, men dere skjønner) fått høre at samboeren/mannen/kona di ikke elsker deg på den måten mer?

 

Hjelp, jeg er så fortvila og må snart informere han.... 

 

(PS, hvis jeg "følger" denne tråden, kommer nicket mitt opp??)

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[Anonym bruker]

Ta det på fvk?

 

Anonymous poster hash: c3005...fa8

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp hørt at fvk her jeg bor har laaange ventetider for å komme til samtale Kanskje rundt 7 mnd ventetid. Det er for lenge å gå og bære det her alene. 

 

HI

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[Anonym bruker]

desperat altså

Anonymous poster hash: 502fd...b4b

[Anonym bruker]

Ring likevel, det skader ikke å høre

Anonymous poster hash: 8b18b...050

[Anonym bruker]

Er du sikker på at du ikke elsker han? Alle opplever jo at den intense forelskelsen dabber av etterhvert. Betyr ikke at man bør ende forholdet. Og småbarns tiden er være tøff. Alenetid er luksus!

Mitt råd er å jobbe med forholdet. Gå på date, reis bort, ha sex! Å være alenemor er lite å trakte etter...

Anonymous poster hash: e2936...e0d

[Anonym bruker]

Kan man noen gang bli helt sikker på det? Akkurat nå føles det ut som at forholdet vårt står i veien for at vi kunne funnet kjærligheten et annet sted. Jeg er så forvirra... Jeg skjønner jo at de stormende følelsene avtar etter hvert uansett, men noe må det vel være igjen? En gnist? Eller er det vanlig at man har et arbeidsfellesskap uten sex og nærhet? 

 

HI

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[Anonym bruker]

HI - hvis du trykker på "Følg dette emnet" så åpner det seg en ny ramme og der kan du krysse av for å følge temaet anonymt. Da er det ingen som kan se at du følger tråden

 

 

Samboeren din høres jo ut som en god mann. Og det virker som om du også husker hvordan det var å være forelsket - også i ham.

 

Du sier at dere ikke er så flink til å snakke om slike vanskelige ting. Men har du tenkt på at han kanskje går og er like frustrert som deg fordi dere ikke lenger er kjærester, bare velfungerende foreldre, sammen.

Hvis dere får snakket sammen om hvordan dere har det så kan det hende dere kan greie å jobbe dere tilbake til et kjæresteforhold igjen. Da må begge to være villige til å prøve.

 

Kast deg ut i det - det er bedre å ha det gjort.

 

Du kan jo si at du savner å ha det slik dere hadde det før, da dere var kjærester, hadde sex ofte, det kriblet i magen osv. osv., og at du nå føler at dere har gått dere inn i en "foreldre-rolle" hvor dere ikke lenger er i et forhold som kjærester.

Hvis du begynner på ca slik måte så er det ikke noen kritikk av ham, og da er det kanskje lettere å komme i gang med praten.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 21270...435

[Anonym bruker]

Jeg vet forresten om flere par som har greid å jobbe seg tilbake i et godt kjæresteforhold etter å ha hatt det slik dere har det nå.

 

Så det er verdt et forsøk

Anonymous poster hash: 21270...435

[Anonym bruker]

Min første tanke er jo at dette er tiden for å jobbe med forholdet og ikke gi opp. Kanskje kan glemte følelser finnes hvis man leter eller nye oppstå. Informer mannen om at du sliter men inviter han heller til et krafttak for forholdet i stedet for å sette han til siden. Dra på date, reis, finn på ting sammen, spill spill, overrask hverandre. Ta tak før det er for sent for det tror jeg du kan ha glede av. I det minste vil du vite at du prøvde litt ekstra hvis forholdet ryker allikevel.

 

Anonymous poster hash: 20283...ee3

[Anonym bruker]

Takk for gode tips, alle mann, jeg tar gjerne imot flere. Det varmer. Jeg sitter og gråter nå... Huff, for en fortvilt situasjon. Det er litt som å plutselig skulle begynne å snakke om elefanten som har vært i rommet i det som føles ut som evigheter. 

 

HI

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[valkyrien]

Tja, hvordan "vil" man høre sånt?

 

Jeg kan fortelle hvordan jeg ikke satte pris på å få høre det: I en bisetning da vi skulle legge oss, "du, dette går ikke lenger, jeg elsker deg ikke".

 

Men du bør være åpen og ærlig om hvordan du føler det, det gavner ingen at du går og kverner på egenhånd.

[Anonym bruker]

Samboeren min og jeg har hatt en slik periode. Vi reiste på romantisk tur sammen, og følte at vi like godt kunne reist med en venn. Vi følte at vi var gode venner, samarbeidet godt, ville hverandre vel, men at det stoppet der. Vi bestemte oss for å gå fra hverandre mens vi var venner, før det ble vonde følelser mellom oss. Vi har alltid hatt sterke følelser for hverandre, alltid hatt et godt grunnlag, men mange andre ting har ført til at forholdet har vært tøft, og vi har aldri hatt en typisk kjærestetid sammen. Alt ble så alvorlig med en gang, og en eller annen gang på veien hadde kjærestefølelsene forsvunnet. Da vi kom hjem fra turen, klarte vi ikke flytte fra hverandre likevel, og bestemte oss for å prøve litt til. Og vet du hva? Nå har det gått 2 år og vi er nesten som nyforelsket. Vi har gjort en del grep i livet vårt og forholdet vårt, og har rett og slett blomstret litt begge to. Andre ting har roet seg litt, vi har mer tid og overskudd til hverandre, vi går til samtaler og snakker ut om ting. Vi er begge innstilt på å jobbe med forholdet vårt og våre egne "problemområder". Snart skal vi gifte oss, og vi ser lyst på fremtiden sammen. Jeg synes det høres ut som dere også bare har møtt en slik periode, men at håpet ikke er ute! Du har mange fine ord å si om mannen din, og du vil ikke såre ham! Det sier en del om hva som ligger i bunnen hos deg, selv om du føler at de stormende følelsene ikke er der lenger. Snakk med ham om det, uten å anklage. Si at du savner følelsene, og spør ham om han har tenkt på det samme? Jeg tror det kan komme mye fint ut av en slik samtale. Vi har lært at vi aldri skal si: "Du sier alltid sånn og sånn!", men heller "Jeg blir lei meg når du sier sånn..." Sett ord på DINE følelser, de kan han ikke nekte for, og det føles ikke ut som en beskyldning. Håper det ordner seg for dere, lykke til!

Anonymous poster hash: b7cd2...a27

[Anonym bruker]

Tusen takk for kloke og oppmuntrende ord! 

 

HI

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[Anonym bruker]

Hvor bor du HI? Vi fikk time etter en uke og har gått fast siden. Jeg var i helt samme situasjon som deg. Kan jo utbrodere hvis du synes det er verdt det. Jeg er den mest kyniske og logiske personen jeg vet om, jeg eier ikke tro på forandring hos mennesket. Men jeg står her i dag som en forandret kvinne og jeg takker fvk for det:)

Hilsen en som så lyset etter mange mange år i et dødt forhold.

Anonymous poster hash: 36adf...e99

[Anonym bruker]

Jeg bor på Hamar.

 

Jeg må nok undersøke fvk nærmere. Men aller først må jeg snakke med mannen. Nå gikk den kvelden her også uten at jeg sa noe, og nå er det for sent føler jeg Huff. 

 

HI

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

[Anonym bruker]

 

Jeg bor på Hamar.

 

Jeg må nok undersøke fvk nærmere. Men aller først må jeg snakke med mannen. Nå gikk den kvelden her også uten at jeg sa noe, og nå er det for sent føler jeg Huff. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: b13b3...ceb

 

 

Enten så hopper du i det NÅ - eller så setter du et klokkeslett for deg selv i morgen kveld for når du skal snakke med ham. Og så gjør du det da.

 

Det verste er å grue seg på forhånd! Ikke utsett det noe mer, for gruingen blir bare verre jo lengre du venter.

 

Anonymous poster hash: 21270...435