Panikkangst - klarer ikke slutte å være livredd for anfallene

[Anonym bruker]

Hadde mitt første skikkelige panikkanfall i januar og har vel ikke hatt noen som var riktig så kraftig som det siden, men kraftige nok. Jeg har gått i terapi i tre måneder nå, men jeg klarer bare ikke å slutte å være livredd både for AT de skal inntreffe og for selve anfallet når de inntreffer. I "edru" tilstand vet jeg hva som skjer med kroppen og at det ikke er farlig, men der og da fyrer jeg bare oppunder panikken - jeg blir livredd. Og for hver dag som går blir jeg bare mer og mer engstelig for at jeg aldri skal få kontroll, aldri skal klare å fullføre studiene, aldri få meg jobb/klare å ha jobb, og at noen skal ta fra meg sønnen min... Pappaen er fantastisk, og gutten har et flott hjem, bare en mor som er overmåte engstelig...

 

Bør jeg spørre om medisiner? Vil det bare gjøre alt verre/utsette problemet?

 

Huff, måtte bare få ut noen tanker.

 

Anonymous poster hash: ca811...4f8

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Men hvorfor er du redd for dem?

De er jo ikke farlige, mest sannsynlig nører du bare enda mer opp i angsten ved å være redd for dem. 

Jeg følte ikke at jeg ble bedre før jeg bare innså at jeg måtte slutte å være redd for anfallene, de får på en måte kontroll over deg i stedet for omvendt! 

 

Hvordan gjøre det? Det er en annen sak!  

Men "bestem" deg for at du ikke er redd for dem mer og lær deg noen skikkelig gode avslapping og pusteteknikker som du kan bruke når du kjenner at de bygger seg opp.

 

Lykke til så mye!

[Anonym bruker]

Men hvorfor er du redd for dem?

De er jo ikke farlige, mest sannsynlig nører du bare enda mer opp i angsten ved å være redd for dem.

Jeg følte ikke at jeg ble bedre før jeg bare innså at jeg måtte slutte å være redd for anfallene, de får på en måte kontroll over deg i stedet for omvendt!

 

Hvordan gjøre det? Det er en annen sak!

Men "bestem" deg for at du ikke er redd for dem mer og lær deg noen skikkelig gode avslapping og pusteteknikker som du kan bruke når du kjenner at de bygger seg opp.

 

Lykke til så mye!

Takk. Jeg vet jo dette, og en stund gikk det bedre, jeg følte jeg hadde styringen. Men så kommer det en periode med generell engstelse (lille er syk, jeg føler ikke nok fremgang, helseangsten slår litt inn igjen osv) og da er jeg så mye mer mottakelig for frykten...

 

Skjerpings, meg! Det er ikke noe å være redd for, for det er ikke farlig - bare fryktelig ubehagelig!

 

Anonymous poster hash: ca811...4f8

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Håper du får kontroll igjen, det er ikke noe godt!

[Anonym bruker]

Og forresten. Jeg har noenlunde kontroll på de anfallene som bygger seg opp, da klarer jeg som oftest å puste og ta kontrollen, men de panikkanfallene som kommer som lyn fra klar himmel blir jeg fortsatt vettskremt av...dessverre ..

 

Anonymous poster hash: ca811...4f8

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Ja, forstår det. Har dessverre ikke noen gode råd til deg..

Uansett, lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har hørt at de medisinene som tilbys ikke er noe særlig. En del bivirkninger som du ikke vil ha. Samtidig som medisinen bare skyver problemet bort der og da, men du blir jo ikke kvitt angsten. Hvis du ikke føler terapeuten din hjelper deg så kan du kanskje vurdere å bytte? Behandling uten medisiner tar tid, men det skal hjelpe om det er god behandling. Jeg har en venninne som har det samme som deg, hun har gått i terapi i over et år nå og hun har hatt god effekt av det. Angsten er ikke helt borte men hun greier stort sett alltid å kontrollere den. 

Anonymous poster hash: b078d...caf

[Anonym bruker]

Det er et merkelig fenomen, egentlig.. Har hatt dem selv over en periode på to år, helt forferdelig! Jeg var også redd selve anfallene.. Hos meg gikk de over av seg selv til slutt, så ikke mist motet! Det går an!

Ellers ville jeg forsøkt å trene. Tren hardt! Slit deg fullstendig ut noen dager i uken. Du får endorfiner av det og hvis du er fysisk sliten er ikke hjernen så overaktiv.

Sympatiklem!

 

Anonymous poster hash: 64c30...6b1

[Anonym bruker]

Jeg har litt sosial angst. Blir fysisk syk når jeg skal i "for store" selskap. Jeg kjenner når det skjer, men er alltid i tvil om jeg ER syk eller om det er angsten. Jeg må bare tenke at "hva er det verste som kan skje"....Angsten KAN ende opp med oppkast, da vil folk tro jeg er syk, og jeg kan dra hjem. Case closed. Jeg ER syk, da vil jeg kjenne det etterhvert om det ender opp med feber, leddsmerter el annet som det kjennes ut som jeg brygger på...Og jeg vil da også komme hjem. Et siste alternativ er at det går bra, angsten går over, og jeg får en fin kveld..

 

Hva md og prøve det? Tnek på hva det VERSTE som kan skje er om du får et panikkeanfall? Jeg vet ikke hvordan det slår ut til deg, men folk vil nok skjønne du er syk/sliter, og du vil få hjelp ti og komem deg hjem evt lege...Alt avhenger her av hvordan panikken utarter seg...Alternativ nummer to, er at du utfordrer angsten for angst, go ingenting skjer....Det er dette "worst case scenario" du må tenke på og innfinne deg med KAN skje...Og tenke på at ER det engentlig så ille?

Anonymous poster hash: e9b56...e0f

[Anonym bruker]

 

Jeg har litt sosial angst. Blir fysisk syk når jeg skal i "for store" selskap. Jeg kjenner når det skjer, men er alltid i tvil om jeg ER syk eller om det er angsten. Jeg må bare tenke at "hva er det verste som kan skje"....Angsten KAN ende opp med oppkast, da vil folk tro jeg er syk, og jeg kan dra hjem. Case closed. Jeg ER syk, da vil jeg kjenne det etterhvert om det ender opp med feber, leddsmerter el annet som det kjennes ut som jeg brygger på...Og jeg vil da også komme hjem. Et siste alternativ er at det går bra, angsten går over, og jeg får en fin kveld..

 

Hva md og prøve det? Tnek på hva det VERSTE som kan skje er om du får et panikkeanfall? Jeg vet ikke hvordan det slår ut til deg, men folk vil nok skjønne du er syk/sliter, og du vil få hjelp ti og komem deg hjem evt lege...Alt avhenger her av hvordan panikken utarter seg...Alternativ nummer to, er at du utfordrer angsten for angst, go ingenting skjer....Det er dette "worst case scenario" du må tenke på og innfinne deg med KAN skje...Og tenke på at ER det engentlig så ille?

 

Anonymous poster hash: e9b56...e0f

Worst case er fullt panikkanfall med spasmer, besvimelse og ambulansetur...det som skjedde første gangen og jeg er livredd for å gå i bakken igjen. Syns det er kjempeskummelt og flaut... Flaut fordi det jo ikke egentlig er noe galt med meg fysisk - og så reagerer jeg så fysisk. I svakere tilfeller blir jeg dårlig i magen, det er greiere å ha med å gjøre for da enten er jeg eller blir jeg dårlig og det er jo mer "akseptert".

 

Anonymous poster hash: ca811...4f8

[Hildemor fra vest]

Hei jeg har slitt med panikkangst i perioder og vet at det kan være grusomt å leve med. Den kvelende angsten som dukker opp når man minst forventer det.Jeg ser på meg selv som en oppegående dame på 42 med mann, 4 flotte barn og et barnebarn. Men når angstkloen kom så hadde jeg problemer med mine egne enkle gjøremål.

Redningen min ble å begynne på medikamentet Effexor. Det er et antidepressiv som virker bestemt mot panikkangst. Har fått et helt nytt liv etter jeg begynte på dem. Har prøvd andre medisiner tidligere ved fødselsdepresjoner men ingen har fungert og slik som disse.

Har lite eller ingen bivirkninger med disse medisinene.

Jeg står på laveste dose og har som sagt fått et nytt liv.

Snakk med legen din og spør om dette kan være aktuelt for deg.

Du må bare ta kontakt hvis det er noe du lurer på.

Varm klem fra en med søster♡

[Mamsen med 2 gutter!]

Sliter med det samme og det er helt grusomt! Det som hjelper meg litt er innsovnings tabletter og beroligende te. Skal prøve å begynne med Yoga slik at jeg lærer meg å puste rolig og kanskje klarer å puste meg igjennom når jeg kjenner at angsten kommer. Når jeg har anfallene så er det eneste som hjelper å løpe utenfor og puste inn frisk luft, eller gå en liten tur for meg selv slik at jeg ikke føler meg "fanget". Ellers hjelper det og litt å kjøre bil, for da er det jeg somm har kontrollen, jeg styrer hvor jeg skal og kun jeg.

[Maibaby:)]

Jeg gikk til psykiatrisk sykepleier og fikk snakket ut. Dette er 3 år siden og etter noen mnd behandling så var det slutt på anfallene. Forstår frykten din, mine anfall var kjempe vonde, så jeg hadde også angst for angsten!! Ønsker deg lykke til, det er mulig å bli kvitt det iallefall!!

[Anonym bruker]

Du høres litt ut som meg...jeg begynte plutselig å få panikkanfall, hadde aldri hatt det før. Og angsten for å få nye anfall var stor! Jeg fikk ikke så ofte anfall, men den stadige engstelsen fo at det skulle skje, forfulgte meg lenge. Jeg gikk til psykiater en periode men følte ikke at han hjalp meg så mye. Jeg fikk også medisiner (citalopram), det gjorde meg langt mer stabil. Etter tre år er jeg meg selv igjen, har sluttet på medisiner og fungerer 99 prosent. Det hender tanker om panikkanfall kommer snikende, men ikke slik at det tar overhånd.

 

Jeg tror rett og slett jeg trengte tid til å bli sterkere. Pluss at for meg hjalp det å bli gravid, da måtte jeg konsentrere tankene om noe annet.

 

Håper du finner ut av det. Utforder deg selv om det er jævlig:)

 

Anonymous poster hash: 7ca24...0fa