Har så dårlig samvittighet!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt et veldig anstrengt forhold til faren min oppigjennom årene. Han er alkoholiker, noe som har ført til at jeg ikke hadde så mye kontakt med han i en periode fra jeg var 10-14 år. Etter det var jeg selvfølgelig i tenåringsfasen, var full av hormoner og trollerier. Var bare sint og kjeftet på han, var trollete og snakket bare stygt om min egen far. Jeg var sint etter det han hadde gjort mot meg, og slet veldig med å stole på han. Jeg turte ikke være alene, men dro til han når jeg trengte noe. 

Egentlig er faren min snill som bare juling, men han har ett problem- Alkoholen! 
Skal ærlig innrømme at jeg enda den dag i dag er ganske slem mot han, men jeg tenker ikke over det før jeg har reist ifra han. Prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, men jeg er den "bortskjemte prinsessa som får som hun vil". Det gjør så vondt, for han vil egentlig bare alt godt i de baner han klarer å tenke. Han er ganske kort, ikke noe særlig omsorgsfull, og vet sjelden hva han kan gjøre for å hjelpe. Ofte blir ting desverre bare vondt verre. 
Han er flink til å lage middag og kjøpe ting for å gjøre meg glad. Og jeg tar imot, og drar så snart jeg har fått som jeg vil. Så kan jeg igjen kjefte og være sur om jeg er uenig med han- så snur jeg om til å bli blid som en sol når jeg får ting som jeg vil igjen. Og noen ganger kommenterer han det også "du blir alltid så blid når du får viljen din".

 

Nå sitter jeg bare og gråter. Det gjør så vondt! Jeg har så dårlig samvittighet over oppførselen min, og føler meg så fæl. Føler at jeg bruker han, men klarer bare ikke endre meg
Han sitter alene, har ingen venner, kun meg (og mine barn selvfølgelig). Men jeg tørr ikke la dem være hos han alene. Han drikker mye, og jeg klarer ikke stole på han.

Etter et besøk idag svir det ekstra. Han har hele uken invitert oss på middag, gledet seg og planlagt i detalj. Sendt melding om hva vi ønsket å spise (selvfølgelig dyr mat som vi ikke har råd til selv), og sagt flere ganger at han gledet seg til vi skulle komme. Vi ramlet inn døren hos han til avtalt tid, spiste middag mens jeg lånte bilen rett etterpå og var ute å kjørte i 2 timer på hans tank uten å betale for meg. Skulle besøke ei venninne som bor 1 time unna. Satte han igjen med all oppvasken, mens han takket for koselig middagsselskap. Senere da vi dro tilbake for å levere bilen måtte jeg en tur på toalettet. Da så jeg at faren min hadde kastet opp maten- noe jeg tidligere har merket også. Nå lurer jeg på om han har bulimi

Mot alle andre er jeg voksen og oppfører meg pent, får ofte høre fra andre hvor grei jeg er- og andre også også skrytt av meg til mamma. 
Men jeg skjønner ikke hva det er som gjør at jeg oppfører meg så fælt. Det skjærer i meg, og stikker ekstra dypt når jeg får det ned svart på hvitt. Vet at jeg er voksen og burde ta tak i dette, men jeg klarer ikke. Har sagt det til han at jeg vet hvordan jeg oppfører meg mot han. Han sier ikke så mye på det. 
Men nå MÅ det være nok! Vil ikke komme hjem gang på gang med vondt i magen, fordi jeg har oppført meg verre enn barna på 4 og 1 år! 

Lurer på om noe kan sitte igjen i meg etter noen fæle minner i barndommen? Jeg aner ikke, men dette er virkelig begynt å plage meg! kommer til å sovne med tårer i øynene, og hate meg selv for den jeg er. Jeg VET at det jeg gjør ikke er greit, tenk å svikte sin far. Om han blir borte kommer jeg til å hate meg selv, for jeg har virkelig ikke vært en datter han burde skryte av. Jeg har vært en bortskjemt drittunge som har forventet å få ting som jeg vil ha de av han. Og jeg er liksom voksen og mor!

Anonymous poster hash: 46bea...047

[Anonym bruker]

Du ønsker å såre han og å straffe ham slik at han kan ha det like vondt som du har (hatt) det.

Det er mine tanker for jeg har vokst opp med en mamma som var, og fortsatt er, alkoholiker. Jeg vet hvordan det er og noen ganger kan jeg være så ufattelig slem mot henne. Jeg vil at hun skal SE meg, reagere på noe, at hun også skal ha det vondt og at hun skal straffes. Det er destruktivt og jeg er veldig obs på min oppførsel. Jeg unytter henne ikke, men jeg kan si slemme ting bare for å såre. Det er grusomt av meg, men jeg klarer ikke alltid å begrense meg. Dessverre.

 

 

Anonymous poster hash: a4111...6ef

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å såre han, sitter konstant med vondt i meg fordi han er så mye alene og ikke har noen venner. På grunn av alkoholen er mye av livet hans ødelagt, og da burde jeg som datter virkelig gjøre mitt for at han kanskje skal kunne føle litt glere. Han er jo kjempeglad i meg, og vil meg alt vel. Men jeg utnytter han, bare tar, men gir så ufattelig lite tilbake
Jeg vil bare ha og ha og ha, men blir sur med en gang han ber meg om en tjeneste

Hi

Anonymous poster hash: 46bea...047

[Anonym bruker]

Gud, så vondt å lese. Jeg VET hva du snakker om og det vrir seg i magen av å lese innlegget ditt.

Du må prate med ham. Legg kortene på bordet og si at du er forvirret, du er kjempeglad i ham men du sårer ham med vilje like fullt. Han vil skjønne hvorfor, det er jeg sikker på.

Bestem deg for å behandle ham med respekt og kjærlighet. En dag vil det være for sent og du vil angre bittert om du ikke endrer oppførselen din.

Jeg klarte det, men sliter fortsatt med dårlig samvittighet og et ubegripelig beskyttelsesbehov for ham..

 

Anonymous poster hash: c601c...871

[Anonym bruker]

Vet du hvorfor din far drikker, HI?

 

Det virker jo som om dere tross alt greier å prate sammen. Og dere er jo helt tydelig glade i hverandre.

Se om du kan få til å besøke din far alene, uten barna dine, og ha litt god tid.

Snakk med ham, lytt til ham. Kanskje har han en historie som du ikke vet om.

Ikke for å forsvare det han har gjort mot deg i barndomme med sin alkoholisme, men for at du skal få en forklaring.

 

Det er så tydelig på det du skriver at dere begge er så glade i hverandre. Men det virker som om dere har gått dere inn i et mønster. Et mønster hvor du vil at han skal "betale tilbake" for det han gjorde eller ikke gjorde tidligere. Du straffer ham. Og han har tydeligvis så dårlig samvittighet og er så glad i deg at han mener han fortjener å bli behandlet slik, bare du vil ha kontakt med ham er han glad.

 

Kanskje trenger dere å bli kjent med andre sider ved den andre. Det er så mye i det Hollberg skrev "alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker".

Se om du kan finne ut hvorfor din far drikker, kan hende greier du da å få mer forståelse for ham.

 

Og det med at han har kastet opp. Jeg synes du skal spørre ham. En del alkoholikere får store problemer med magen. Kan hende han trenger en tur til legen. Kanskje er han redd for å gå til legen, da kan du tilby å være med ham til legekontoret.

 

Uansett så synes jeg at du for din egen del bør få snakket med en fagperson om følelsene dine. Slik det er nå sliter du deg selv ut, med dårlig samvittighet. Slik jeg forstår det er slike følelser du har ganske vanlige for barn som har vokst opp med foreldre med slike problemer. Så få hjelp for din egen del.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: ace17...53a

[Anonym bruker]

 

Vet du hvorfor din far drikker, HI?

 

Det virker jo som om dere tross alt greier å prate sammen. Og dere er jo helt tydelig glade i hverandre.

Se om du kan få til å besøke din far alene, uten barna dine, og ha litt god tid.

Snakk med ham, lytt til ham. Kanskje har han en historie som du ikke vet om.

Ikke for å forsvare det han har gjort mot deg i barndomme med sin alkoholisme, men for at du skal få en forklaring.

 

Det er så tydelig på det du skriver at dere begge er så glade i hverandre. Men det virker som om dere har gått dere inn i et mønster. Et mønster hvor du vil at han skal "betale tilbake" for det han gjorde eller ikke gjorde tidligere. Du straffer ham. Og han har tydeligvis så dårlig samvittighet og er så glad i deg at han mener han fortjener å bli behandlet slik, bare du vil ha kontakt med ham er han glad.

 

Kanskje trenger dere å bli kjent med andre sider ved den andre. Det er så mye i det Hollberg skrev "alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker".

Se om du kan finne ut hvorfor din far drikker, kan hende greier du da å få mer forståelse for ham.

 

Og det med at han har kastet opp. Jeg synes du skal spørre ham. En del alkoholikere får store problemer med magen. Kan hende han trenger en tur til legen. Kanskje er han redd for å gå til legen, da kan du tilby å være med ham til legekontoret.

 

Uansett så synes jeg at du for din egen del bør få snakket med en fagperson om følelsene dine. Slik det er nå sliter du deg selv ut, med dårlig samvittighet. Slik jeg forstår det er slike følelser du har ganske vanlige for barn som har vokst opp med foreldre med slike problemer. Så få hjelp for din egen del.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: ace17...53a

 

Jeg vet ikke hvorfor han drikker, men har gjort det i alle år. Ble visst verre etter mamma skilte seg fra han, men hun har ingen forklaring. Har blitt oppdratt til å utnytte han, alltid fått hørt "gå til fardin og spørr om penger", "fardin er så dum, jeg hadde kuttet all kontakt med han", "fardin bryr seg jo ikke om deg", "fardin har mer penger enn meg, så skulle bare mangle at han hjelper deg" osv. Så har ikke klart å danne mitt eget inntrykk før nå, når jeg virkelig har gått inn i meg selv for å "se" hvordan jeg er og hvordan han er. Han er alltid i godt humør når vi er der, jeg ser ingen tegn til at han drikker, men VET at han gjør det. Han smiler og er blid, vil bare alt godt. Hjelper til der han kan, og er bare en god god mann når han ikke drikker. 

Får så vondt, for tror oppdragelsen min også sitter mye i hvordan jeg behandler han. Jeg er blitt oppdratt til å utnytte han, siden min mor har hatt dårlig råd eller ville prioritert pengene på andre ting en til oss siden hun VET at pappa har kjøpt når vi har hatt behov for det. 

 

Vil endre meg, jeg vil bli en god datter som behandler ham som en verdig voksen. Jeg MÅ skjerpe meg, og håper virkelig jeg klarer å endre holdning og oppføre meg ordentlig! Nå skal jeg dra på besøk uten barna, ta med meg en stor bunke vaffel og hjemmelaget syltetøy+ en blomst så han kan pynte med  

Sitter nesten med tårer i øyenkroken og gleder meg stort til å dra bort på besøk uten at han må be meg! Jeg vet at han kommer til å bli kjempeglad. 

Skrev et kort til han for 1 år siden, og det står på bordet i stua. Han leser det hver dag! Tenk at jeg er/har vært så ondskapsfull og slem, med noen som egentlig ikke har gjort med noe vondt de siste årene.

Er så sint på meg selv for den jeg er.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 46bea...047