Er dette normalt? Er deres fireåringer på denne måten?

[Anonym bruker]

Min datter på snart 4 år tåler ingenting føler jeg... Jeg vet ikke hvordan hun er med barn på hennes egen alder, for i min krets så er de fleste barna yngre. Eldre barn liker hun veldig godt, de får lov til å styre på med henne som de vil, men de yngre synes hun alltid er en plage. 

 

Idag har jeg vært barnevakt for mitt fadderbarn på 2 år og 4 mnd, så det har vært meg, jenta mi og hun andre jenta her. De skulle se en film nå isted, og mitt fadderbarn gikk forann tv slik at min datter ikke så. Istedenfor å spørre om hun kan flytte seg litt, så blir hun veldig irritert og begynner å småskrike med EN gang. Det er ikke snakk om å faktisk ta seg tid til å spørre om vedkommende kan flytte seg. 

 

Det samme gjelder dersom hun får tilsnakk. Hun blir sur med EN gang. For å ta ett eksempel, det var en gang min datter og mitt andre fadderbarn ( gutt på snart 3 år ) skulle leke sammen, de skulle få hver sin is, der den ene var rød og den andre hvit. Gutten på 3 valgte den røde isen først, så han fikk den, og min datter ble kjempelei seg og gikk rett på rommet. Hun skrek " Jammen jeg ville ha den røde iseeeeeeeeen" og så gikk hun. Det faller henne ikke inn å faktisk spørre!!!!!!!! 

 

Nå skulle hun sitte i sofaen hos meg. Ved siden av meg ligger det en tom pepsi max flaske, og hun tar den flaska og kaster den. Jeg spør om min datter kan være så snill å plukke opp igjen flasken, men hun sier at hun ikke vil. Jeg sier så at hun skal plukke den opp og hun nekter. Til slutt sier jeg at hvis hun ikke plukker opp flaska, så kommer jeg til å skru av barnetv. Da begynner hun å skrike, og så henter hun den. 

 

Med andre ord, om hun ikke får det AKKURAT som hun vil, så blir hun sur. Og hun er ikke vandt med å få det som hun vil, for jeg har vært VELDIG konsekvent i alle hennes år.. Så jeg lurer rett og slett på om dette er normalt...?

Anonymous poster hash: 46d19...b0e

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor normalt det er, men nabojenta på 5 er på akkurat samme måte. Hun hyler og blir ilsint hvis noe går henne imot, selv om det ikke er noens feil (som f.eks. hvis hun mister noe, ikke får til noe osv). Og hvis vår 3-åring er borti noen av tingene hennes så hyler hun med en gang i stedet for å si ifra at han ikke får lov.

 

Jeg tror hun rett og slett bare er født med det temperamentet. Det virker tvilsomt for meg at det har noe med oppdragelse å gjøre i allefall, for foreldrene er veldig konsekvente, de ignorerer når hun setter igang med hylingen, de snakker alltid rolig til henne og krever at hun oppfører seg, forteller henne at hun må dele osv.

Anonymous poster hash: f2d58...ce1

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Helt normalt

[Anonym bruker]

Min fire år gamle gutt er omtrent som du beskriver, ja. En liten tålmodighetsprøve til tider. ;-)

Storesøster var ikke slik. Personlighet og temperament spiller nok kraftig inn.

 

Anonymous poster hash: ea588...c82

[Anonym bruker]

Har en fireåring som er på akkurat samme viset, og tenker mye av det samme som nr 2. Faren Hadde et voldsomt temperament som barn. Mye kasting av ting og slag på oss foreldre! Frustrerende! Vi gjør vårt beste men må innrømme at vi har taklet det svært upedagogisk noen ganger...

 

Anonymous poster hash: bd785...ae9

[Lilje Sille ♀♀♂]

Det heter trassalder, og handler nok om et trinn i en modningsprosess. Noen blir mer ekstreme enn andre... Jeg ville kalle dette slitsomt, men helt normalt!

[Anonym bruker]

Høres helt normalt ut

 

Anonymous poster hash: 41b07...408

[Anonym bruker]

Godt å høre! Takk for svar  

Anonymous poster hash: 46d19...b0e

[Anonym bruker]

Hmm... jeg synes IKKE det høres normalt ut

 

Men ser her at mange synes det, så da er det vel greit da.....

 

Hadde synes det hadde vært forferdelig hvis mitt barn hadde oppført seg slik. (5 år nå)

Anonymous poster hash: 04312...a68

[Anonym bruker]

 

Hmm... jeg synes IKKE det høres normalt ut

 

Men ser her at mange synes det, så da er det vel greit da.....

 

Hadde synes det hadde vært forferdelig hvis mitt barn hadde oppført seg slik. (5 år nå)

 

Anonymous poster hash: 04312...a68

 

 

Normalt er vel ikke nødvendigvis det samme som greit. Man kan jo jobbe med å endre denne adferden selv om den er normal, men det er ikke gjort over natten.

 

Anonymous poster hash: f2d58...ce1

[Anonym bruker]

Helt normalt. Min nettop fylte 5 åring er sånn. Jeg hadde et vanvittig temperament som barn ( og som ung voksen, å få barn roet meg) så jeg jeg kan ikke annet enn skjønne han har arvet det fra meg.

 

Anonymous poster hash: d3526...482

[Anonym bruker]

Det høres normalt ut for et enebarn.

 

Min fireåring har en lillesøster så han ville nok ikke oppført seg sånn. Søsken gir mye trening i den type situasjoner du beskriver, så vi er stort sett ferdig med sånne "nykker".

 

Og som hun over skriver så er ikke normalt det samme som greit. Men en fireåring uten søsken har ikke nødvendigvis opparbeidet kompetanse til å takle slike situasjoner på en mer akseptabel måte.

 

Anonymous poster hash: 998db...21f

[Anonym bruker]

Og vi jobber her med å få dempet reaksjonene og roser masse når han opptrer på en mer hensynsfull måte. Han har mange trekk som er fantastiske . Vidunderlig snill og god men kan reagere litt raskt og mye til tider.

 

Anonymous poster hash: d3526...482

[Gjest Kira]

Min fireåring kan til tider oppføre seg slik, selv om hun har yngre søsken. Sliter litt på min tålmodighet noen ganger

[Gulljnta]

Helt normalt her, hun blir 5 år da om noen uker. Det har gått fra å bli illsint for småting til å bli lei seg. Nå er hun bare veldig sårbar virker det som, går på gangen for seg selv og blir lei seg/fornærmet om hun får tilsnakk. 

[Anonym bruker]

Helt normalt! Jeg har fire barn som er svært forskjellige. Storesøster feks oppførte seg slik da hun var på den alderen, mens lillesøster ikke har vært i nærheten av slik trass. Lik oppdragelse, likevel fullt forskjellige personligheter.

 

Anonymous poster hash: 8771c...f22

[Miss 84]

Jobber i barnehage, og ser at barn er veldig forskjellige. Noen jenter på fire elsker barn som er mindre enn seg, noen bryr seg ikke om dem i det hele tatt, med mindre de er i veien (som jenta di). Det som er viktig at du gjør i slike situasjoner er at du settter deg ned til henne og veileder henne i hva hun kunne ha gjort annerledes. "" jeg skjønner at det er irriterende at noen står foran tven, men i steden for å skrike kan du....."