Kulturforskjeller? Eller kun ulikheter?

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til syd-Tyskland for noen år siden og har jobbet hardt for å bli kjent med andre. Etter hvert har jeg fått meg noen venninner som jeg kommer godt overens med men vi har jo møttes lite utenom skolesammenheng (for barna). Her om dagen var vi derimot ute og jeg følte virkelig at noe ikke stemte. 

 

Jeg prøvde å lette på stemningen men samtalen tok ikke akkurat av. Jeg merket så plutselig at vi hadde litt forskjellig syn på verden og på at mitt liv var helt annerledes enn deres. Jeg var skilt, hadde høyere utdannelse, snakket flere språk, hadde erfaringer fra et annet land å sammenlikne med osv. Ikke at jeg føler meg "bedre" fordi jeg har høy utdannelse, men når samtalen noen ganger gikk i alt de måtte gjøre hjemme fordi mannen ikke gjorde en skit - kun når han ble bedt - samt hvor stresset hverdag de hadde fordi de måtte kjøre unger hit og dit osv. så ble jeg litt paff med tanke på egen situasjon.

 

Da jeg så prøvde å fremlegge mitt syn på saken, uten i det hele tatt å virke belærende, men ydmykt framla at dette kanskje var blitt sånn over tid fordi de ikke hadde tatt virkelig tak i saken, så fikk jeg ikke noe respons. Sånn "du ska'kke komme her og komme her - tror du du vet alt nå fordi du er skilt"-blikk.

 

Jeg ser ting med andre øyne og føler det er fordi jeg faktisk har skiftet liv flere ganger og dermed fått anledningen til å trå ut av meg selv for å kunne ta tak i situasjonen.

 

Men verst av alt følte jeg at samtalen ikke glei fordi folk satt og holdt igjen. I stedet for å si hva de mente. Kanskje DET er kulturen. At man forblir diskret og ikke sier det man vil. Jeg følte dette tungvint. Når du legger frem en sak om ditt eller datt og holder på i en stund, for til slutt å få svaret "mmm"...."jaaa...kanskje det". Eller verre "et medlatende smil". 

 

 

Anonymous poster hash: 578a0...01b

[Anonym bruker]

dytt

Anonymous poster hash: 578a0...01b

[Anonym bruker]

 

Jeg flyttet til syd-Tyskland for noen år siden og har jobbet hardt for å bli kjent med andre. Etter hvert har jeg fått meg noen venninner som jeg kommer godt overens med men vi har jo møttes lite utenom skolesammenheng (for barna). Her om dagen var vi derimot ute og jeg følte virkelig at noe ikke stemte. 

 

Jeg prøvde å lette på stemningen men samtalen tok ikke akkurat av. Jeg merket så plutselig at vi hadde litt forskjellig syn på verden og på at mitt liv var helt annerledes enn deres. Jeg var skilt, hadde høyere utdannelse, snakket flere språk, hadde erfaringer fra et annet land å sammenlikne med osv. Ikke at jeg føler meg "bedre" fordi jeg har høy utdannelse, men når samtalen noen ganger gikk i alt de måtte gjøre hjemme fordi mannen ikke gjorde en skit - kun når han ble bedt - samt hvor stresset hverdag de hadde fordi de måtte kjøre unger hit og dit osv. så ble jeg litt paff med tanke på egen situasjon.

 

Da jeg så prøvde å fremlegge mitt syn på saken, uten i det hele tatt å virke belærende, men ydmykt framla at dette kanskje var blitt sånn over tid fordi de ikke hadde tatt virkelig tak i saken, så fikk jeg ikke noe respons. Sånn "du ska'kke komme her og komme her - tror du du vet alt nå fordi du er skilt"-blikk.

 

Jeg ser ting med andre øyne og føler det er fordi jeg faktisk har skiftet liv flere ganger og dermed fått anledningen til å trå ut av meg selv for å kunne ta tak i situasjonen.

 

Men verst av alt følte jeg at samtalen ikke glei fordi folk satt og holdt igjen. I stedet for å si hva de mente. Kanskje DET er kulturen. At man forblir diskret og ikke sier det man vil. Jeg følte dette tungvint. Når du legger frem en sak om ditt eller datt og holder på i en stund, for til slutt å få svaret "mmm"...."jaaa...kanskje det". Eller verre "et medlatende smil". 

 

 

 

Anonymous poster hash: 578a0...01b

 

Bor du i Bayern?  Hvis du gjør det tror jeg nok det i stor grad er kulturforskjeller du merker, ja.

Jeg tror det er spessielt to ting som inflierer på dette. Det ene er at denne delen av Tyskland fortsatt er sterkt preget av en ganske konservativ katolisisme som står ganske langt fra protestantismen i Norge.

Den andre store forskjellen er utdanningssystemet der man allerede i 5. klasse tar en avgjørelse på om man vil gå en akademisk eller mer praktisk linje. Jeg vet ikke hvordan fordelingen er nå, men for 30 år siden var det relativt få jenter som tok den teoretisk tyngste linjen. Veldig mange har derfor stoppet sin teoretiske utdanning på et vesentlig lavere nivå enn det som tilsvarer fulført videregående skole.

 

Anonymous poster hash: 21b78...a38