Jeg mister grepet om hverdagen

[Anonym bruker]

Jeg føler at jeg klikker. Jeg føler livet på en måte står stille, samtidig som det renner avgårde, uten meg. Jeg står igjen, ser at alle får gjort det de skal, men jeg står fast. 

Jeg sliter med psykiske problemer (sosialangst, et par fobier, bipolar type 2 (mest plaget av depresjon), og en nerve i klem som gir meg kroniske hodesmerter (kan ikke gjøre noe med det, og smertestillende virker ikke)). Jeg har derfor ikke klart å fullføre videregående skole (klarte meg såvidt siste året på ungdomsskolen), og er nå 25, uten utdanning og jobb, og det er kanskje ikke mulig for meg overhode å jobbe (legen mener det kan bli veldig vanskelig). Jeg går vanligvis på AAP når jeg ikke har permisjon, og er gått til behandling i årevis. 

Jeg har en mann, og et barn på 7 måneder. Vi har et hus, og vi har bil, og egentlig så er alt på stell! Alt burde være på stell... 

Men nå steiler jeg. Jeg har kjent på krypende angst de siste par månedene. Vi hater stedet vi bor, vi ønsker å flytte. Det er et par ting vi må gjøre på huset før vi kan flytte (bytte et par gulv, male osv). 
Babyen plages med noe, er det ikke tenner, er det problemer med å sove nok (innsovning er vanskelig), og nå er hn midt i et utviklingssprang tror jeg, for hn griner store deler av dagen. Vil bare stå, vil sitte, men klarer ikke sette seg opp, vil komme seg raskt rundt dit hn vil, men får det ikke til... Så jeg har babyen stort sett på hoften hele dagen. Dette er egentlig ok, dette takler jeg, men så er det alt annet samtidig. 
Mannen er ikke så mye hjemme, og har ikke mulighet til å være hjemme mer. Han jobber fullt, og har veldig mye ansvar på jobben sin, så 1-3 kvelder i uken kommer han ikke hjem før baby er i seng. Vanligvis er han hjemme 16.30-17.00 (baby legger seg 19.) Det er jo egentlig ikke så mye borte, men når han er sliten og trøtt når han kommer hjem, og er ganske fjern, og gjerne har litt hjemmearbeid også, så føles det som om han er borte mye mer enn han faktisk er. Han er liksom ikke "tilstede" så ofte. 

Vi får ikke gjort det vi skal. Vi får ikke engang vasket vinduene. Jeg har ikke mulighet til å legge fra meg babyen så ofte, og husarbeid tar jo flere timer å få unnagjort når babyen er så krevende (har bæresele, men hn blir grinete i den fordi hn ikke får vridd seg nok (vrir seg alltid mye i armene mine, strekker seg etter ting osv)). Vi har det ryddig og rent stort sett, men det er et sliiiit å holde det slik. Mannen hjelper ikke til, men jeg synes egentlig det er i orden, da han jobber såpass mye, og jeg er hjemme. 
Vi skulle ha pusset opp siste rest. Vi skulle ha ringt megler. Vi skulle snakket med banken. 
Mannen skulle ha enten søkt om utsettelse av permisjon, eller om å ta permisjonen nå. Han har allerede nå mistet en uke, fordi han egentlig skulle hatt permisjon nå, men enda ikke har sendt inn søknad. Jeg er nå i ulønnet permisjon, fordi jeg ikke har fått sendt inn søknad til AAP. Jeg blir hyperstresset med tanke på NAV, fordi det var et par spørsmål i skjemaet jeg ikke forstod helt, og har ringt og sendt mail med saksbehandleren min, men han kan ikke svare meg, og ingen har peiling. Derfor har jeg ikke fått sendt inn søknad heller. Legen reiste selvfølgelig også bort da jeg bestilte time for å få legeerklæring, så bare det gjorde at hele prosessen ble en måned forsinket... 

Jeg kjenner jeg er dypt nede. Av og til kan jeg sitte helt fjern og bare glane i veggen, uten å ense så mye rundt meg. Jeg vil ikke se virkeligheten lengre, jeg vil bare bort, bort fra meg selv. Jeg orker ikke tankene, så jeg plasserer meg selv i et "pauserom" i hodet mitt, hvor jeg skyver alt unna meg, også menneskene rundt meg. Men av og til, av og til tar desperasjonen meg, og jeg legger ansiktet i hendene, gnir meg i øynene, drar meg i håret, og skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg. Hvordan fremtiden skal bli. For jeg føler meg fastkjørt. Jeg er mislykket og udugelig. Jeg klarer ikke engang sende inn en simpel søknad, jeg er ikke engang god nok for babyen, hn plages uansett hvor mye jeg bærer og trøster, prøver å gjøre alt så godt som mulig for hn. 

"Pauserommet" i hodet mitt gjør at jeg utad virker rolig og fattet. Jeg tar livet med ro. Alle vet vi ønsker å flytte, at vi mistrives her, at babyen gråter og plages mye, at det er ting vi burde gjort, men som aldri blir gjort. Jeg har forsøkt å si til mannen at jeg er deprimert, at jeg ikke orker mer, at han må ta litt fatt i ting, for jeg orker ikke. Jeg har sagt jeg er redd for å møte veggen, og at han bør være forberedt på det. Jeg har fortalt ham hvordan det er! Men så havner jeg i "pauserommet" igjen. Jeg virker så okey. Han ser ikke hvordan jeg har det, jeg ser det ikke engang selv, helt til virkeligheten tar meg igjen. Men jeg ønsker ikke virkeligheten. Jeg vil bare være i "pauserommet", jeg vil bære på babyen min, bare være en god mamma. Jeg vil ikke at alle problemene skal ta meg. 

Jeg forsøkte å fortelle legen at jeg følte meg deprimert fra tid til annen. Men jeg tørte ikke si hele sannheten. Jeg er så livredd for at barnet skal bli tatt fra meg, at alle andre også skal mene at jeg ikke duger som mamma. At jeg er en såpass ødelagt person at jeg ikke engang funker som omsorgsperson. Jeg har en fortid som gjør at jeg er redd for å bli fratatt barnet. Hadde jeg vært frisk tidligere, og følt det som dette nå, ville jeg ikke vært så redd. Men situasjonen er annerledes. Helsesøster spør meg alltid om ting går fint hjemme, jeg nikker og smiler, så sier jeg: Ja, vi koser oss, vi. Tennene plager litt fra tid til annen, men det er vel helt naturlig.
Helsesøster lurer ofte på hvordan det går med meg også oppi alt dette. Hun er selvfølgelig oppdatert på helsesituasjonen min, og jeg er livredd hun skal forstå at jeg er langt nede. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så uendelig sliten, og vil bare knekke sammen. Jeg vil trøstespise, bli så tykk som en hvalross, for det er slik jeg føler meg. Jeg føler meg som en ubrukelig hvalross som tar altfor mye plass i min egen kropp. 
Det er så lett for andre å si at det er jo bare å sette i gang med oppussing/ringe megler/ringe banken/sende søknad osv., men det er ikke det. For meg føles det som noe helt umulig å gjøre. Jeg er bare så sliten...

Anonymous poster hash: a0036...dfd

[Anonym bruker]

Pri 1, mannen din må ta permisjon nå! :-) la han lese innlegget du skrev..

 

Anonymous poster hash: 1e186...6c7

[Heltefrøken]

Sånn skal det ikke være . Du trenger hjelp .

Først og fremst må du nå igjennom til samboeren din . Han må forstå hvordan du har det . Det tror jeg ikke han gjør . Du burde vise han dette innlegget ditt. Det burde få han til å våkne.

Så burde du også få deg en legetime. Dersom du har vanskelig for å snakke så print ut det du har skrevet her og gi det til legen .

Det var nemlig en veldig godt skrevet forklaring på hvordan du har det:))

 

Dette med NAV burde du også bare få orden på fort som mulig . Ta deg i nakken og ring:) og kan de ikke hjelpe deg , så be de ringe deg når de kan:)

 

Send meg gjerne pm om du vil snakke, jeg tror du trenger det:)

 

Lykke til klem

[Anonym bruker]

Høres ut for meg som du er på god vei til bli deprimert. Om du har en kjent bipolar 2 så får du vel oppfølging? Medisiner eller terapi? Du må ta kontakt med behandleren din og få hjelp! Er lv bipolar ogh ar det akkurat som deg i perioder, det er kjempetungt. Med behandling har du mulighet til å komme deg opp igjen raskere!

 

Anonymous poster hash: 55023...239

[Mamma`n til Will& Ailo]

Du må bare si til mannen at han må ta permisjonen sin NÅ. Mannen din er ikke tankeleser så du må sette deg ned med han og si det sånn som det er. At han jobber mye er ingen grunn for at han ikke skal hjelpe til i huset eller med babyen.

 

Jeg går også hjemme og lenge tenkte jeg også at siden mannen min jobber mye måtte jeg ta meg av hus og hjem, men det funket ikke i lengden for meg og nå krever jeg at mannen min henter ungene i bhg/ sfo ( han prøvde seg i starten med at det ikke gikk pga traffik til og fra jobb, men da sa jeg bare at det ikke var mitt problem og at han måtte finne en løsning på det.)Og at han må hjelpe til med leggingen/ fotballtrening og at han må være aktiv med barna i helgene. Nå gjør han ting uten at jeg spørr og han kan lage middag eller sette på en vask helt av seg selv

 

Du må ikke være redd for å kreve ting av mannen selv om han har hatt en lang dag på jobben.

[Anonym bruker]

Hi her.

Jeg har kjent bipolar type 2, ja, for hun som spurte om det, men får ingen oppfølgning lengre. Jeg gjorde det før, men jeg ble såpass fin i svangerskapet at det ble avsluttet. Jeg har aldri gått på medisiner for det, kun samtalebehandling, men gikk på antidepressiva for noen år tilbake (det hadde omvendt effekt, for å si det mildt. Særlig Cipralex virket galt på meg).

Jeg vet jeg bør få hjelp, men jeg er så redd for at barnet skal bli tatt fra meg. Jeg skal prøve å snakke med mannen igjen, eventuelt vise ham dette innlegget (om jeg tør), men jeg er redd for at han også er så sliten som jeg er, men selvfølgelig på sin egen måte. Jeg vet ikke hvorfor, men det er vanskelig for meg å fortelle noen som helst at jeg sliter. Jeg er liksom så innelåst, og vet ikke hvordan jeg skal klare å åpne meg når det kommer til, vel, meg og mitt... Jeg er vel redd for å gjøre meg enda større (dere vet, psykisk større) enn jeg allerede føler meg  

Takk for gode svar, jenter. Det var godt å skrive tankene og følelsene ned et sted, og å få svar føltes også godt. 

Anonymous poster hash: a0036...dfd

[Iiiiik]

Hvis du er diagnostisert, har du vel hatt kontakt på DPS? Jeg ville råde deg til å ta kontakt med dem igjen. Hvis saken din der er avsluttet, må du ha ny henvisning fra lege. Ingen terapeut på DPS vil tenke at du ikke kan ta vare på barnet ditt kun fordi ting forverrer seg for en periode. I stedet vil de nok tenke at du er proaktiv, at du tar ansvar for deg selv og barnet som oppsøker hjelp før dette blir altfor vanskelig.

 

Høres ut som om du preges av katastrofetanker for tiden. Alt er helt håpløst, jeg klarer ingenting, ingen kan hjelpe meg, nå er jeg en like dårlig mamma som min egen mamma var, dette kommer aldri til å gå osv. Dette er selvfølgelig både utmattende og skremmende. Kognitiv terapi pleier å være til nytte for sånt tankekjør.

 

Du er nødt til å åpne deg for noen og synliggjøre hvor vanskelig du har det. Ikke fordi noen andre skal løse alt for deg, men fordi du trenger minst et par andre øyne til å se på situasjonen. Hva kan løses enkelt? Hva kan dere leve med uten endring? Hva må løses fort og hvem kan evt hjelpe deg/dere? Jeg ville sendt inn søknaden til NAV selv om den er mangelfull, da må de gi en konkret tilbakemelding på hva som mangler eller er feil. Det blir for enkelt for dem å si at de ikke vet, da må de faktisk finne det ut. Skriv at legevurdering ettersendes.

 

Du har tydeligvis vært syk før, du vet det kan ordne seg igjen. Husker du hva som var hjelpsomt da? Er det noe av det som kan gjentas? Jeg er sikker på at du er en god mamma for barnet ditt. Det er deg selv du er kritisk til og som du ikke ivaretar, jeg synes du vurderer situasjonen strengt og tror ingen andre vil dømme deg på samme måte som du selv gjør.

[Papegøyeblomst]

Det er ikke noe automatikk i å miste barnet fordi om man har en psykisk lidelse/personlighetsforstyrrelse! dette kan du ta helt med ro.

[Hilde35]

Vil bare sende deg en klem. :-) også håper jeg du finner noen du kan snakke med dette om...for det virker som du trenger å få hjelp til å få de vonde tankene ut av hodet.

[Anonym bruker]

Både jeg og mannen har psykiske diagnoser og begge går til behandling. Vi har også oppfølging hos BUP med tanke på forebygging av negativ innvirkning på barnet vårt. Ingen av behandlerne har uttrykt tvil om vår omsorgsevne, og det høres ikke ut som det er noen grunn til det hos deg heller.

 

Be om hjelp hvis du trenger det, det er selvfølgelig ingen hokus pokus i det, men det er bedre enn å stå alene med problemene.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: a81bc...8d9