Har litt problemer med min treåring. Hun har full kontroll på meg...

[Anonym bruker]

Virker det som. Alt jeg gjør ender i skrik og gråt og det blir bare feil uansett. 

Hver kveld er det tull og tøys. Hun vil ikke spise når det er kveldsmat derfor en halv time etter hun har lagt seg så blir det mer leven fordi hun er sulten. Og ikveld hadde jeg tenkt å ikke la hun få mat, ettersom jeg sa det på kveldsmaten at det ikke blir mer mat senere. Men jeg ga etter. Føler meg så håpløs. 

Hun ligger sammen med meg om natta, vil at jeg skal være inne på badet med hun når hun går på do. Går jeg ut så blir det skrik og skrål da og. Jeg orker ikke all denne skrikinga. I tillegg blir jeg så lei selv at jeg skriker tilbake. Og vet jo at det er som å si til henne at det er en akseptabel måte å kommunisere på. Jeg hater det. Jeg er sliten, samtidig har jeg mye press på meg for tida som etter planen skal lette etter jul. 

Når jeg forlater henne i barnehagen så har hun jammen begynt med skrik og skrål der og. Det er som første barnehageåret på nytt igjen. Skriking hver morra og jeg har klump i magen. 

Jeg prøver å prate med henne om at hun må spise når det er kvelds, jeg har lagd avtale med hun om hvordan vi skal ta farvel i barnehagen, jeg prøver å bruke tid på henne etter barnehagen. Jeg vet iikke.

 

Jeg gjør noe galt. Og trenger vel en liten peptalk eller tips eller noe. Vet ikke. 

 

Pappa kan ikke hjelpe da jeg har barnet helt alene uten samvær med far. Besteforeldrene er for tiden fraværende.  

Anonymous poster hash: 16c4c...419

[Honningmelon]

Du sier det jo selv.  Du er ikke konsekvent. Du må stå for det du sier og gjennomføre det.

[Anonym bruker]

Honningmelon har rett. Du må ikke si noe du ikke kan stå for. Dersom du først sier; du må være alene på do, for så å bli der fordi hun skriker, lærer hun at hun kan få deg til å endre mening ved å skrike. Dette vet du! Men du klarer ikke gjøre noe med det likevel?!. Er det fordi du er usikker på om grensene din er greie nok, eller er du usikker på om hun vil ta emosjonell skade av å måtte være alene på do?

 

Sett deg ned og bestem deg for to-tre kamper du vil vinne. F.eks, ikke stå opp igjen etter leggetid for å spise, være alene på do o.l.

 

Forklar jenta di at det nå vil endres litt, snakk mye om det, slik at hun kjenner det igjen når det kommer. F.eks... Sett fram kveldsmat, si at det er mat nå, ellers ikke før frokost i morgen. Snakk mye med henne om det, prøv å gjøre kveldsmaten til en kosestund mellom dere, tenn lys, spis selv osv.. Dersom hun ikke spiser, og begynner å mase etter leggetid - stå på ditt! Prøv å ikke bli sint, si med myk og rolig stemme, at dette bestemte hun selv fordi hun visste at det var sånn... osv... gi henne kos og trøst de første kveldene. Det er en vond overgang for henne, og selvfølgelig vil hun skrike fordi hun er vant til at det får deg til å endre mening. Hun er ikke et troll, hun har bare lært av erfaring.

 

Midt i det hektiske: husk at det går over. Når hun lærer at mamma ikke endrer mening vil hylingen avta. Noen barn er mer utholdende enn andre, men alle friske barn vil lære dette!

 

En ting du må huske godt på hvis du går for en slik metode er å ikke glemme å være kjærlig og nær. Det er en vond fase for henne når ting endres. Husk å rose henne ekstatisk dersom det er små positive bevegelser. Se henne, bekreft henne!

 

Du må ta grep. Det er tøft, men mulig.. Lykke til

Anonymous poster hash: be88c...f02

[Gjest novembertretten]

Oi! Du har virkelig lagt opp til dette selv!

Hvorfor ligger hun med deg om natta? Virker jo som om hun bestemmer over deg, ikke motsatt.

Du må virkelig ta grep og skjerpe deg ellers blir det nok bare enda værre.

Har ei venninne som gjør det samme, har x-antall eksempler! Datteren hennes skriker og griner og hopper og tramper dersom hun ikke får det som hun vil, og hun kan holde på i flere timer!!!! Hun gir seg ikke før mor gir seg, og det gjør selvsagt mor alltid. Den første timen dikker mor, og prøver å forhandle med jenta. Hun prøver å forklare og går så over til: hvis du gjøre sånn så skal du få.......... osv. Ungen har begynt å slå mor, og da må mor forklare at hun ikke må gjøre slik for det er au-au for mamma!!! Helt tragisk å se på! Hadde den ungen vært min så hadde hun vært inne på rommet sitt i løpet av 2 minutter. Du slår ikke! PUNKTUM.

 

Hadde mine unger prøvd seg på noe slikt hadde jeg gjort kort prosess: Nå slutter du ellers går du på rommet! Slutter de ikke så er det rett på rommet med døra igjen. PUNKTUM.

Man forhandler ikke med en 3-åring! Å diskutere med en 3-åring er ingen vits. De må lære seg grenser og det er din jobb, som voksen, å sette disse grensene. Du skal ikke måtte forklare og dille og dalle om hvorfor ungen må pusse tenner. Ungen skal pusse tenner fordi ALLE må pusse tenner. Sånn er det bare. PUNKTUM.

[Anonym bruker]

Min treåring kan også hoppe opp og ned i sinne. Og tro meg, det er ikke fordi jeg ikke er konsekvent, jeg gir meg ikke, men likevel kan han holde på i sikkert 30 min. Han er helt sykt sta.. Eldste var ikke i nærheten av han, så jeg tror ikke dette bare har med oppdragelse å gjøre. Noen barn er bare mer krevende enn andre.

 

Til hi: vil ikke treåringen spise, så sier du at det blir ikke mer mat idag, og da må du tåle hyl og skrik denne kvelden.

 

Anonymous poster hash: 3f8dc...b32