Jeg er i en krise og trenger hjelp, men...

[Anonym bruker]

Jeg har vært veldig nedkjørt, utbrent og har fått en depresjon. Livet er kaos, og jeg har det innmari vondt..

Jeg har en mann og en datter på 4 år. Jeg sørger for at de får alt det de trenger de timene vi er sammen hver dag. Datteren min har det bra. I allefall så langt.

Timene på dagtid er jævlige..

 

Jeg vet det finnes leger og et hjelpeapparat, men er så redd for å søke hjelp på grunn av at jeg har lest her. Jeg har fått inntrykk av at barnevernet kontaktes over en lav sko bare man ikke smiler til naboen.

 

Dersom jeg er så syk at jeg ikke klarer å ta vare på datteren min så ønsker jeg selvsagt at hun blir sett, men det er ikke tilfelle nå. Jeg er redd legen sier at jeg er uegnet som mor og det vil ta absolutt siste rest av verdighet....

 

Ååå.... Jeg vil bli frisk...

 

Anonymous poster hash: 99c96...5da

[Anonym bruker]

Jeg er også utbrent og ingen har ringt barnevernet på meg. Jeg var itillegg mye alene med barna og det var jo lett når du ikke klarer å karre deg ut av sengen, men det gikk jo det å.

 

Spør om hjelp, ring mentalhelses hjelpetelefon for å få råd eller bare tømt deg litt.

 

Er du sykemeldt? Hør om du kan bli henvist til raskere tilbake, da er det ikke så lang ventetid på hjelp.

 

Pust inn med magen og slapp av, dette kommer faktisk til å gå bra

Anonymous poster hash: 0ccb9...074

[Anonym bruker]

Sier det samme har også vært deprimert over lang tid, men så lenge lege eller annet helsepersonell ser at det ikke er noen fare for hverken deg eller barnet så vil ikke barnevernet bli koblet inn. Gikk i terapi i over 1 år og ingen som jeg vet har kontaktet noe barnevern og jeg har 3 barn og ta meg av! Søk hjelp snarest!

Anonymous poster hash: 46b09...148

[Anonym bruker]

Åhuff, jeg føler sånn med deg. Selv sliter jeg med alvorlig angst og har en liten på ett år, og mann. Barnet får alt det trenger og overøses av kjærlighet og oppmerksomhet, alt vanlig går som det må, men er avhengig av at mannen handler mat for eksempel for det klarer ikke jeg. Klarer heller ikke sosiale situasjoner så jeg sliter med å komme meg i forelesninger, blir mye hjemmestudier. Jeg får hjelp, går i samtale hver uke, men også jeg er livredd for at noen skal si at, nei, har du ikke klart å bli bra innen nå så må vi jo bare ta barnet ditt. Det er min største skrekk! Og det er jo ikke sunt for meg å gå og være redd for ting, for da trigges angsten lettere...

 

Men de har taushetsplikt og er der for å hjelpe deg. Inntrykket mitt er at de prøver godt og lenge å hjelpe deg ut av problemene så lenge de ser at barnet tross alt har det bra hjemme. Du har jo også en mann, som meg, og vi har en trygg og stabil hverdag, tiltross, syns jeg. Søk hjelp du, er ikke bra for deg å gå slik i lengden!

 

Anonymous poster hash: df2ea...e02

[Anonym bruker]

Det skal veldig mye til at legen sier du er uegnet som mor, så det tror jeg ikke du skal bekymre deg for sånn uten videre. Jeg har en bipolar diagnose, og jeg var innlagt på psykiatrisk første del av graviditeten min, men ingen har noen gang så mye som hintet om at jeg ikke duger som mamma og barnevernet har aldri vært varslet. Det er lov å være syk, det er lov å være sliten. Og om du, som meg, har en god mann som er en flink og omsorgsfull pappa så er det ingen fare. Jeg går jevnlig til samtaler hos psykiater. I noen perioder er jeg fra meg fordi jeg føler jeg ikke duger fordi jeg er deprimert og sliten. Men han forsikrer meg stadig om at barnet har det bra og at jeg ikke er udugelig selv om jeg orker litt mindre i perioder. Søk hjelp! Det er det beste for alle om du får behandling og kommer deg på beina så fort som mulig!

 

Anonymous poster hash: 5af76...f48

[Anonym bruker]

Jeg har hatt fødselsdepresjon som varte over 2 år samt spiseforstyrrelse. Ingen ringte barnevernet på meg og jeg ble faktisk godkjent som midlertidig fostermor for eksens barn. Selv om jeg opplyste til barnevernet at jeg hadde spiseforstyrrelse. De så at mitt barn var lykkelig og at eksens barn var trygge sammen med meg.

 

Det som er viktigst for barnevernet er barna. Så lenge din psykiske helse ikke går utover barnet så skjer ingenting.

 

Om det derimot går så langt at du ikke greier å ta vare på deg selv eller gi barnet stell og mat, da griper de inn og tilbyr hjelp.

 

Anonymous poster hash: 00a0f...d00