Synes det er så tøft med små barn..

[Anonym bruker]

Har tre under tre år, de to siste tvillinger (ikke pl.lagt)

Dagene og nettene er bare rot, har ikke sovet ordentlig på flere år, og er fysisk og mentalt utslitt og føler jeg har mistet meg selv. Fått psoriasis pga stress over store deler av kroppen og fikser på ingen måtte sex eller nærhet med mannen.

Tror ikke jeg et deprimert, er bare sliten og lei konstant.

Andre som har det sånn, og går det over?

Er jo veldig glad i barna mine og gjør alt jeg kan for at de skal ha det fint. Har de små hjemme, og storebror hjemme en dag i uka.

 

Anonymous poster hash: 4ddfe...a84

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også slik en periode. Jeg hadde riktignok tre spredt utover fire år, men med minstemann med kolikk, som gren i timesvis hver eneste dag, ble det veldig stritt en stund.

 

Det roet seg veldig når minste ble et år, og fra han var to, ble tilværelsen veldig rolig og fin. (sammenlignet med tidligere da, er jo selvsagt full fart enda)

 

Nå er minste fire, og det er veldig lettvint og greit

 

Det går seg nok til, men har du mulighet til å få litt avlastning, f.eks en kveld annenhver uke, der du kan gjøre noe helt annet?

 

 

Anonymous poster hash: f3e21...270

[Tired mama]

Det der høres helt normalt ut! Og tre barn under tre år!! Du fortjener medalje!

 

Jeg har tre barn under 5 år, og jeg synes det har vært slitsomt nok! Har ikke sovet mange hele netter de siste 7 årene for å si det sånn... Har levd i et vakuum de siste 7 år.

 

Nå er minsten rundet 2 år, og jeg synes det begynner å hjelpe på!! Men det er fortsatt slitsomt. Blir mye sutring pga. slitne barnehagebarn, og derfor mye bæring.

 

Prøver å nyte tiden når de er så små, for det er veldig koselig. Kose masse med dem. Men det er ikke altid lett det heller.

 

Det fysiske kommer til å bli mye enklere jo eldre de blir (mindre bæring, slutt på våkennetter etc.), men det kommer til å dukke opp nye problemer. Bare i andre former.

 

Du får bare prøve å få så mye avlastning som mulig, og bite tennene sammen til de er litt eldre. Det blir bedre! :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to. Jeg prøver å bite tenna sammen, men føler at for hver utfordring som bli løst, venter en ny.

Koser også mye med dem, og tenker at det bare er en periode, men må innrømma at jeg av og til har lyst til å smelle døra bak meg og aldri se tilbake.

 

 

Anonymous poster hash: 4ddfe...a84

[Anonym bruker]

Senk skuldrene og prøv se på det som en fase, det er bare noen få år av livet ditt som blir som dette. Du har ikke mistet deg selv, du bare ligger litt på vent en stund, du finner deg igjen skjønner du.

 

Jeg har fire barn, eldste var 7 år da fjerde ble født så de er ganske tette. Perioden med flere bleiebarn, nattevåk, amming osv var selvfølgelig hektiske, men det er bare en periode, den fasen går over.

 

Nå er yngste her 4 (straks 5) år og har sovet natten gjennom siden hun var 15 mnd gammel, og det skal ikke mange månedene med nok søvn før du føler at ting går lettere altså.

 

Nå har jeg et barn i barnehage og tre på skolen, og dagene er veldig hektiske, men på en helt annen måte. Det er mye logistikk, mye organisering, det er leksehjelp, fritidsaktiviteter, vennebesøk, bursdagsselskaper, kjøring og henting, det er dugnader, foreldremøter, foreldesamtaler osv osv osv. Men når barna har blitt ganske selvhjulpne ellers, legger seg greit om kvelden og alle sover hele natta blir man ikke sliten på samme måte.

 

Så prøv å ikke stresse pga dette, du er i den mest slitsomme perioden av livet ditt og må ta hensyn til det. Men denne fasen varer ikke evig og du vil få nattesøvnen din tilbake. Plutselig er ungene store og gidder ikke henge i buksebeina på mamma lenger i det hele tatt, så ikke glem å kose deg litt også, de vokser så utrolig fort. Jeg kjenner jeg savner å bli vekt om natten av en sulten liten krabat, løfte den lille over i sengen, amme under dynen i et mørkt og stille hus, bare høre denne nydelige smattingen, varmen fra den lille kroppen. Den tiden kommer aldri igjen.... Det føles nesten litt merkelig av og til å legge armen rundt 12-åringen min som er nesten like høy som meg og smiler mot meg med regulering på tennene og kviser på nesa, er jeg virkelig mamma til en sånn diger "slamp" som dette

Anonymous poster hash: 71cb5...098

[Anonym bruker]

 

Senk skuldrene og prøv se på det som en fase, det er bare noen få år av livet ditt som blir som dette. Du har ikke mistet deg selv, du bare ligger litt på vent en stund, du finner deg igjen skjønner du.

 

Jeg har fire barn, eldste var 7 år da fjerde ble født så de er ganske tette. Perioden med flere bleiebarn, nattevåk, amming osv var selvfølgelig hektiske, men det er bare en periode, den fasen går over.

 

Nå er yngste her 4 (straks 5) år og har sovet natten gjennom siden hun var 15 mnd gammel, og det skal ikke mange månedene med nok søvn før du føler at ting går lettere altså.

 

Nå har jeg et barn i barnehage og tre på skolen, og dagene er veldig hektiske, men på en helt annen måte. Det er mye logistikk, mye organisering, det er leksehjelp, fritidsaktiviteter, vennebesøk, bursdagsselskaper, kjøring og henting, det er dugnader, foreldremøter, foreldesamtaler osv osv osv. Men når barna har blitt ganske selvhjulpne ellers, legger seg greit om kvelden og alle sover hele natta blir man ikke sliten på samme måte.

 

Så prøv å ikke stresse pga dette, du er i den mest slitsomme perioden av livet ditt og må ta hensyn til det. Men denne fasen varer ikke evig og du vil få nattesøvnen din tilbake. Plutselig er ungene store og gidder ikke henge i buksebeina på mamma lenger i det hele tatt, så ikke glem å kose deg litt også, de vokser så utrolig fort. Jeg kjenner jeg savner å bli vekt om natten av en sulten liten krabat, løfte den lille over i sengen, amme under dynen i et mørkt og stille hus, bare høre denne nydelige smattingen, varmen fra den lille kroppen. Den tiden kommer aldri igjen.... Det føles nesten litt merkelig av og til å legge armen rundt 12-åringen min som er nesten like høy som meg og smiler mot meg med regulering på tennene og kviser på nesa, er jeg virkelig mamma til en sånn diger "slamp" som dette

 

Anonymous poster hash: 71cb5...098

Takk for kjempefint svar. Det vil jeg lagre og ta frem på de kjipeste dagene

HI

 

Anonymous poster hash: 4ddfe...a84

[Anonym bruker]

Vi går gjennom det samme, men er 3,5 år mellom min eldste og tvillingene. Og ja.. Det er beintøft! Til tider helt grusomt. Vet ikke om jeg har noen gode råd, men dette er det som hjelper oss.

 

1: Senk ambisjonene i forhold til husarbeid, besøk og til matlaging. Gjør det enkelt. Ingen vet hva dere går igjennom. Ikke bry dere om at folk blir sure hvis dere sier nei. Gjør kun det som gjør at dere kommer dere gjennom dagen på en OK måte.

 

2: Ikke glem deg selv. Prøv å få til små pustehull hvor du gjør noe du liker. For meg er det kaffe og ukeblad/interiørblad/nettshopping. Vær litt ego. Si til eldste at nå trenger mamma å slappe av litt, så skal vi gjøre noe etterpå. F.eks mens de minste sover.

 

3: Se på det som hardt arbeid og gi hverandre pauser. I helgene mellom kl 14-16 har vi det vi kaller "en time hver". Da tar den ene alle barna i en time og så bytter dere etterpå. Bruk tida på det du trenger akkurat da!

 

4: Snakk med mannen om sex og senk ambisjonene der også. Man klarer seg uten sex en periode. Fokuser heller på nærhet, holde rundt hverandre, kysse på kjøkkenet eller hva det måtte være.

 

Trøsteklemmer herfra!

 

Anonymous poster hash: 7fc3e...f0a

[Anonym bruker]

Det er en ting som er fryktelig viktig når man har små barn: samarbeidet med pappan!!! Man er to for en grunn og det er viktig at begge to tar like mye av all organiseringa. Ikke begge tar det samme,men at det jevner seg ut over tid.

 

Spiller man på samme lag som foreldre er det mye mye enklere å ha det travelt som småbarnsforeldre.Unner man hverandre alt godt, overlever man både som forelder og som par.

Anonymous poster hash: 2f7c1...045

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

 

Senk skuldrene og prøv se på det som en fase, det er bare noen få år av livet ditt som blir som dette. Du har ikke mistet deg selv, du bare ligger litt på vent en stund, du finner deg igjen skjønner du.

 

Jeg har fire barn, eldste var 7 år da fjerde ble født så de er ganske tette. Perioden med flere bleiebarn, nattevåk, amming osv var selvfølgelig hektiske, men det er bare en periode, den fasen går over.

 

Nå er yngste her 4 (straks 5) år og har sovet natten gjennom siden hun var 15 mnd gammel, og det skal ikke mange månedene med nok søvn før du føler at ting går lettere altså.

 

Nå har jeg et barn i barnehage og tre på skolen, og dagene er veldig hektiske, men på en helt annen måte. Det er mye logistikk, mye organisering, det er leksehjelp, fritidsaktiviteter, vennebesøk, bursdagsselskaper, kjøring og henting, det er dugnader, foreldremøter, foreldesamtaler osv osv osv. Men når barna har blitt ganske selvhjulpne ellers, legger seg greit om kvelden og alle sover hele natta blir man ikke sliten på samme måte.

 

Så prøv å ikke stresse pga dette, du er i den mest slitsomme perioden av livet ditt og må ta hensyn til det. Men denne fasen varer ikke evig og du vil få nattesøvnen din tilbake. Plutselig er ungene store og gidder ikke henge i buksebeina på mamma lenger i det hele tatt, så ikke glem å kose deg litt også, de vokser så utrolig fort. Jeg kjenner jeg savner å bli vekt om natten av en sulten liten krabat, løfte den lille over i sengen, amme under dynen i et mørkt og stille hus, bare høre denne nydelige smattingen, varmen fra den lille kroppen. Den tiden kommer aldri igjen.... Det føles nesten litt merkelig av og til å legge armen rundt 12-åringen min som er nesten like høy som meg og smiler mot meg med regulering på tennene og kviser på nesa, er jeg virkelig mamma til en sånn diger "slamp" som dette

 

Anonymous poster hash: 71cb5...098

 

For et flott svar!

Jeg bare hopper inn her i tråden for å takke deg for noen ord som jeg kjenner på.

Beskrivelsen " Jeg kjenner jeg savner å bli vekt om natten av en sulten liten krabat, løfte den lille over i sengen, amme under dynen i et mørkt og stille hus, bare høre denne nydelige smattingen, varmen fra den lille kroppen. Den tiden kommer aldri igjen.... "

Den er så viktig å ikke glemme! 

Jeg tar denne frem hver gang jeg er sliten og det hjelper! Gruer meg til den er over for godt, selv om det skal bli godt å finne seg selv igjen om noen år.

 

Til HI! Hold ut, og husk bare å nyt alt det du kan nyte midt oppe i dette kaoset! Drit i alt det du kan drite i, av husarbeid og masse som man "må" gjøre.

 

Lykke til, plutselig er perioden over, på godt og vondt.

[Anonym bruker]

Takk igjen for mange fine svar;)

HI

 

Anonymous poster hash: 4ddfe...a84