Min mann vil kaste ut sønnen min...

[Anonym bruker]

fordi han mener han er oppsternasig og ikke gjør det han får beskjed om...

 

For det første, episoden det er snakk om er en bagatell og innebærer ingen frekkheter fra min sønn med unntak av at han sa han ikke ville bli ropt til.

 

Og er det ikke vanlig at sekstenåringer har små utbrudd av og til som man bare må godta? Ingenting alvorlig det er snakk om.

 

Anonymous poster hash: 85723...528

[☆☆☆]

Å kaste ut ein sekstenåring er vel uaktuelt for dei fleste normale folk. Særleg når grunnen er at han oppfører seg som ein sekstenåring..

[Anonym bruker]

Kast heller ut mannen

 

Anonymous poster hash: 79026...379

[Anonym bruker]

SIgnerer den over, kast heller ut mannen...

Anonymous poster hash: dadf5...9e8

[Tieran]

Må jo ligge noe annet til grunn dersom han reagerer så sterkt for en bagatell..?
Har mannen din et anstrengt forhold til sønnen din fra før?

Det er trist når familiemedlemmer ikke kommer over ens

 

Og det er helt forferdelig å i det hele tatt ytre noe slikt som å kaste ut en ungdom hjemmefra! Dette er en periode de unge trenger foreldrene sine utrolig mye.

Hva slags selvfølelse vil denne gutten få ved å ikke være ønsket hjemme! (Nå sier jeg ikke at du har sagt det til sønnen din, eller at sønnen din i det hele tatt vet om dette, jeg bare "tenker høyt her").

 

Har du spurt mannen din om hvorfor han kom med et så brutalt utsagn?

[Anonym bruker]

16 åringer har ofte utbrudd. Iallfall har vi det her i huset. Frekkhet, sløvhet, fjernhet osv... Men han gir oss jammen masse glede også :-) Hadde min mann villet kaste ut min sønn på 16 år hadde han fått kofferten på trappa selv. Barna mine gir jeg aldri opp men en mann kan byttes ut...

 

Anonymous poster hash: 53b1d...55b

[Anonym bruker]

Ikke lett når ens partner og barn kommer på kant eller i krangel. Mannen din kan ikke kaste utven mindreårig. Anbefaler dere å få hjelp av en familierådgiver/ terapeut. Det er vi i gang med og det har alt begynt å gi positiv effekt.

Tenåringer er ikke enkle, og vi voksne har ofte glemt hvordan det er, jeg tror det er vanskeligere for tenåringer i dag enn det var for 20 år++ sia også.

 

Har selv en mann som ikke tåler å bli sagt imot stort uten å bli forbanna, det funker dårlig med en munnrapp og lynene intelligent fjortis som aller helst skal ha siste ord. Ikke koselig å sitte mellom barken og veden som mor/ kone der. Har ikke skjedd noe alvorlig her, men var så sliten av diskusjonene, skulinga og den dårlige stemninga dem imellom at jeg tok et par telefoner og fikk tips om hvor jeg kunne få litt gode råd og litt megling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 09df7...3dc

[Anonym bruker]

Jeg ble truet med å bli kastet ut av min egen mor i flere år, vil tro det startet da jeg var 13-14 år (hun har vært psykisk syk i mange år). Jeg var aldri spesielt vanskelig, ikke store tenåringskriser, bare helt normal tenåring. Var derimot vant til å måtte føye meg i alle mulige (og umulige) sammenhenger for å unngå at det klikket for min mor.

 

Bare den første gangen det ble uttalt gjorde meg utrygg. Når de som skal stå en nærmest gir inntrykk av å bry seg så lite at de synes det er ok å kaste deg ut fra hjemmet ditt, så gjør det mye med selvtilliten din. Det gjør det også vanskeligere å stole på noen, eller at man er verdt å elske.

 

Og ikke minst så er dette en ekstrem hersketeknikk, etter min mening.

En 16-åring har i utgangspunktet ikke noe sted å gjøre av seg. Ergo har han heller ingen mulighet til å "forsvare" seg.

 

 

Hvis jeg hadde vært i din situasjon og mannen hadde sagt dette direkte til sønnen, så hadde det vært på hodet ut. Hvis mannen bare har sagt det til deg, så ville jeg krevd at han ble med på familieterapi!

 

 

En 16-åring er fremdeles et barn, ikke la det leve med trusler. For det er en alvorlig trussel for et barn å bli truet med å bli kastet ut hjemmefra.

 

 

Hadde det vært en 16-åring som var voldelig mot andre familiemedlemmer osv, da hadde det vært en annen sak. Men selv ikke da bør man si det til tenåringen under en krangel. Da skaffer man tenåringen hjelp, kobler inn bv, psykolog osv.

Anonymous poster hash: 7463b...fc8

[Himmel og hav]

Om det var alt som skulle til, så er jeg redd at det kan bli noen tøffe år framover. Tenåringer er jo ikke kjent for å være av de mest reflekterende, diplomatiske eller hensynsfulle på to bein. Ikke det at man skal finne seg i alt fra en 16-åring, men mannen trenger kanskje å minnes litt på at det ikke er allverdens enkelt å være midt i den mest omkalfatrende perioden av sitt liv, og at man mer enn noen gang trenger voksne med hode og hjerte rundt seg.

[Anonym bruker]

Du er pliktig til å sørge for ditt barns velferd frem til hn er myndig. Man kaster ikke ut en 16-åring uansett. Er det for ille, feks at det i svært stor grad påvirker yngre søsken negativt (rus, overgrep osv) så flytter man barnet ut av hjemmet i hjelp av barnevernet.

 

Anonymous poster hash: 2e865...21f

[Fero]

Her må du trå forsiktig så ikke gutten din får følelsen av at du står på mannen din sin side. Jeg ville nok tatt med begge to til famileterapeut. Ikke la sønnen din få tro at han ikke er velkommen fordi "mamma er på stefar sin side". Det kan ødelegge for mange år fremover. Håper dette ordner seg.

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sammen med en slik en mann? Det er tydelig at han ikke er glad i sønnen din, selv om dine barn er en del av hvem du er, en del av den pakken som er "deg".

Anonymous poster hash: 2259c...723

[Anonym bruker]

Er selv 16(ja vet jeg er ung) i denne alderen er det utrolig mye som skjer. Både med venner, kroppen, hormoner, familie, jenter og alt er veldig vanskelig i denne perioden.

 

Er nok veldig viktig at hvertfall du støtter sønnen din og viser at du er der for han. Gutter i 16 års alderen er usikre på seg selv, og det er mye press fra omgivelser rundt. Vil imponere, kan være knust pga ei jente, som faktisk kan føre til drikking, andre stoffer og sure miner.

 

Anonymous poster hash: e48a1...c36

[Anonym bruker]

Sikkert godt for "mannen" å endelig si det rett ut, hva han mener, og sannelig godt for sønnen din at det blir sagt høyt. Dette har nok gutten din kjent på i mange år allerede, at din "mann" ikke liker sønnen er nok ingen nyhet for sønnen...

-og det er nå du må ta et valg eller to da...hveeem skal du velge, hveeem skal du støtte...

Anonymous poster hash: fb213...cf0

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

 

Jeg har sovet lite i natt. Jeg støtter absolutt ikke mannen min i dette. Egentlig tror jeg min 16 åring er mye mer føyelig og grei enn mange andre hormontroll. Har vært lite problemer, men har vært noen episoder hvor det har skjært seg helt mellom dem.

De tåler ikke hverandre, og begge vet det.

 

Og jo, han sa det til sønnen min og deretter til meg.

Jeg har to yngre barn med denne mannen som jeg også må tenke på.

Drar jeg, så kommer mannen min til å gjøre hva han kan for å 'ta ungene fra meg'. Og jeg vet ikke om jeg tør å la han være alene med alt ansvar mer enn et døgn eller to. Han har et voldsomt temperament og blir sint på de små for hver minste ting. Leker eller snakker under nyhetene, roter litt leker utover.

 

Min eldste kan være hos pappaen sin, bor der 50% allerede. Men dette er et forferdelig nederlag for meg som mamma. Sønnen min vet at jeg vil ha han her, men han ønsker ikke å være i samme hus som min mann.

 

Så, jeg er fullstendig utslitt etter natten .

 

Anonymous poster hash: 85723...528

[Anonym bruker]

Er det bra for noen av barna og vokse opp med ham i hus?

 

Film ham når han har sine utbrudd og ta dem med fvk og spør hvordan du best skal hanskes med situasjonen.

Anonymous poster hash: 0b846...9ad

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

 

Jeg har sovet lite i natt. Jeg støtter absolutt ikke mannen min i dette. Egentlig tror jeg min 16 åring er mye mer føyelig og grei enn mange andre hormontroll. Har vært lite problemer, men har vært noen episoder hvor det har skjært seg helt mellom dem.

De tåler ikke hverandre, og begge vet det.

 

Og jo, han sa det til sønnen min og deretter til meg.

Jeg har to yngre barn med denne mannen som jeg også må tenke på.

Drar jeg, så kommer mannen min til å gjøre hva han kan for å 'ta ungene fra meg'. Og jeg vet ikke om jeg tør å la han være alene med alt ansvar mer enn et døgn eller to. Han har et voldsomt temperament og blir sint på de små for hver minste ting. Leker eller snakker under nyhetene, roter litt leker utover.

 

Min eldste kan være hos pappaen sin, bor der 50% allerede. Men dette er et forferdelig nederlag for meg som mamma. Sønnen min vet at jeg vil ha han her, men han ønsker ikke å være i samme hus som min mann.

 

Så, jeg er fullstendig utslitt etter natten .

 

Anonymous poster hash: 85723...528

Bare det at du vurderer ofre sønnen din er horribelt. Hvorfor i all verden flyttet du sammen med en mann som ditt første barn aldri gikk overens med?

 

 

 

Anonymous poster hash: c6a26...053

[Anonym bruker]

Tenåringer SKAL være litt i opposisjon og løsrive seg. (med unntak, alle er selvfølgelig forskjellige). Om han føler at dette er utrygt og enten ikke tør eller at han blir kastet ut vil dette være veldig skadelig for hans selvbilde og hans forhold til deg. Hvem mamma er det som lar en mann kaste ut sin egen sønn??? Da har du i hvertfall vist sønnen din hvem som er viktigst for deg. De to-tre årene som kommer nå bør dere klare å stå i. I belønning vil du få en sønn som setter pris på deg, vet han er elsket og som vil fungere bedre som voksen

Anonymous poster hash: d198d...b3b

[Line-mamma til to herlige]

Det værste jeg hører er sånn som dette. Selv oppvokst med en mor som satte mannfolket sitt først å barna sine litt lenger ned på lista... Noe som resulterte at jeg var 15 år når jeg flytta hjemmefra. Å min mor? Snakker jeg ikke med idag. Hun vet ikke at jeg snart får barn nr 2 , å går jo glkipp av alt. Når mannen din valgte deg, valgte han sønnen din. Han er storebroren til barna deres og betyr like mye som dem.

 

Stå fast ved det, at sønnen din ALLTID står i første rekke sammen med de to andre, sånn er det. Han er barnet ditt. Sett dere ned å snakk sammen, vær vpksne. Å dette med at en voksen mann ikke "tåler trynet" på en 16 år gammel gutt? Kom igjen da..... Blir for dumt! Hvordan skal sønnen din respektere en sånn mann? Hadde jeg faktisk spurt mannen din om.

 

 

Skjønner du er litt mellom barken å veen , MEN barna kommer først. Det makt greine til han mannen din kan han legge av seg. For dette er en tapt sak, noe han må se selv.

 

Beklager litt krass tone, du vet nok det jeg har skrevet godt selv:) her er det mannen din som må skjerpe seg . Fpr den oppførselen hans er usmakelig å hører ikke hjemme noen steder.

 

 

Lykketil, håper det ordner seg for dere:)

[Line-mamma til to herlige]

Beklager skrivefeilene. Går litt fort på tlf;-)

Å du? Mannen din er ikke verd halvparten en gang det sønnen din er. Hadde jeg vært deg hadde jeg satt et ultimatum. Barna dine kan han ikke ta likevell. Dette er alvorlig... Kjenner jeg kan ikke skrive mer;-)

[Mamsen med 2 gutter!]

Da kan jeg skrive om min erfaring med akkurat det samme som du skriver om.

Mamma traff en ny mann da jeg og min bror var 2 og 4. Denne mannen viste seg å ikke være helt rett i hodet men mamma elsket han. De fikk et barn sammen, min lillebror, og alt var fryd og gammen.. Men denne mannen likte ikke oss 2 første barn, så vi havnet i konflikter hele tiden fordi vi ikke holdt ut de konstante raserianfallene, kontrollsyken, kjeftingen og truslene om bank han hele tiden kom med. Sitt eget barn behandlet han som en normal far, gav ham alt og viste glede og kjærlighet overfor ham. Vi to andre barna måtte spøøre pent om å få lov til å ta drikke f.eks.

 

Etter en del år fikk jeg en kjæreste og hadde han ofte på besøk. En kveld da vi satt på rommet mitt og så på tv så hørte jeg igjen min mor og stefar krangle og han gaulet "enten drar hun! ellers drar jeg!" Så da etter en liten stund kom hun opp til meg og sa, "ja du hørte han, hvor skal jeg kjøre dere?"

Jeg var lamslått... Hun hadde faktisk valgt han ovenfor meg. Jeg har ALDRI vært så såret i hele mitt liv.

Hadde ikke kjæresten min(som jeg fremdeles er sammen med 7 år etter og har ett barn med) vært der for meg så hadde jeg.. nei jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Dumme tanker jeg ikke vil tenke på lenger ihvertfall.

 

Den dag idag HATER jeg virkelig den mannen fremdeles, jeg blir kvalm om jeg hører noen snakke om ham. Og jeg har heller aldri tilgitt min mor for det valget hun tok. JA vi har et ok forhold, men sviket vil alltid sitte der friskt i minnet.

 

Poenget mitt er, om du virkelig elsker barnet ditt høyere enn noe annet så støtter du han! Og om du virkelig elsker mannen din så får du på best mulig måte prøve å få dem til å ordne opp. Din mann er den voksne i dette, så du må få han til å forstå at slik han holder på er ikke akseptabelt. Vil han ha deg og de 2 barna sine, så må han også ha eldstemann.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

 

Jeg har sovet lite i natt. Jeg støtter absolutt ikke mannen min i dette. Egentlig tror jeg min 16 åring er mye mer føyelig og grei enn mange andre hormontroll. Har vært lite problemer, men har vært noen episoder hvor det har skjært seg helt mellom dem.

De tåler ikke hverandre, og begge vet det.

 

Og jo, han sa det til sønnen min og deretter til meg.

Jeg har to yngre barn med denne mannen som jeg også må tenke på.

Drar jeg, så kommer mannen min til å gjøre hva han kan for å 'ta ungene fra meg'. Og jeg vet ikke om jeg tør å la han være alene med alt ansvar mer enn et døgn eller to. Han har et voldsomt temperament og blir sint på de små for hver minste ting. Leker eller snakker under nyhetene, roter litt leker utover.

 

Min eldste kan være hos pappaen sin, bor der 50% allerede. Men dette er et forferdelig nederlag for meg som mamma. Sønnen min vet at jeg vil ha han her, men han ønsker ikke å være i samme hus som min mann.

 

Så, jeg er fullstendig utslitt etter natten .

 

Anonymous poster hash: 85723...528

dette høres veldig usunt ut. 

 

Det er en veldig egoistisk ting å si, at han vil kaste ut en 16 år gammel gutt.  Tro det eller ei, men nå er det viktig at du viser sønnen din at det ikke kommer til å skje uansett, og at han alltid er velkommen hos deg. 

 

Du forteller at du vet at han vil gjøre alt i sin makt for å få tatt ungene fra deg? høres ut som at han kun tenke på seg selv, ikke deg og ikke ungene.

 

I og med at du faktisk nå rekker ut til noen vil si at du selvfølgelig bryr deg og vil ha en løsning på problemer da du har blitt en slags mellommann. 

 

Uansett hvor vanskelig du måtte syntes at dette er, mener jeg du burde stå opp for sønnen din, Hvis du går fra din mann, skal du se at den som er ærlig vinner. Du er en mor som vil det beste for barna dine, og ingen, INGEN kan si noe negativt om det.

 

Stå på, løsningen kommer.

 

 

 

Anonymous poster hash: 458db...7be

[Anonym bruker]

Jeg synes det er ille at du fortsetter å bo med denne mannen. Du sier han han har et voldsomt temperament og blir sint for barna for det minste ting. Og sånn vil du la de minste ha det hele tiden? Er du klar over hvor skadelig det er for dem, ohg hvor redde de sikkert er for pappen sin? Og sier han at han skal kste ut sønnen din, da har han diskvalifisert seg selv både for far, stefar og kjæreste. Stakkars, stakkars barna dine (og stakkars deg - men du må gjøre noe!).

 

Har du lest Knausgårds tredje Min kamp? Der han forteller om barndommen, og hvordan det var å vokse opp med en pappa med et uberegnelig og voldsomt sinne? Jge synes dette nesten er Knausgårds beste roman, og det var hjerteskjærende å lese om den lille, redde gutten han var da, på grunn av faren.

Anonymous poster hash: ef4bf...58b

[Gjest FinogFjong]

Du kontakter en advokat og ber om råd. vær i forkant og planlegg fraflytting under radaren. Innvolver ikke mannen.

Dere lever alle under trusler og i et svært usunt kontrollregime som er meget skadelig for dere alle sammen.

 

Du som mor, har et soleklart ansvar for ALLE barna dine.

De skal alle alle seg velkomne og trygge i ditt hjem. Kan du ikke tilby dette, kan de ikke bo sammen med deg. Så enkelt og så vanskelig er det. Det samme kravet gjelder selvføllgelig for din mann. Kan han ikke tilby trygghet, raushet og omtanke for ALLE barna han bor sammen med, kan han ikke bo sammen med dem.

Dersom du greier å stille med en harmonisk bosituasjon for ungene, tåler de (desverre) litt turbulens hos far, inntill de kan velge mere selv.

Lykke til, jeg håper du tar valget for dine barn, og ikke for deg selv.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ser enkelte mener jeg ofrer sønnen min ved å la han bo hos faren sin.

Tro meg, det er hans aller beste jeg tenker på i første omgang. Han kan ikke bli utsatt for slike angrep som i går. DET ville vært å ofre han.

 

Jeg ofrer nok mer av mammahjertet. Han vet jeg tenker på hans beste og jeg og hans pappa har et veldig godt forhold.

 

Når det gjelder meg og de andre barna, så er planen å komme ut av dette, men jeg kan ikke forhaste meg.

Mulig jeg tar rådet om å oppsøke advokat i skjul.

 

Anonymous poster hash: 85723...528