Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #1 Skrevet 1. oktober 2013 Er gift og har tre barn. Tror egentlig ikke at min mann er "den rette" eller min "sjelevenn". Har aldri vært forelsket. Vi startet som elskere. Var det av og på i 1,5 år før vi bestemte oss for å flytte sammen. Aner ikke hvorfor egentlig. Praktisk? Det rette tidspunkt å starte familie?? Men uansett så har årene nå gått og vi har fått tre HERLIGE barn. Har nettopp gått gjennom en krise i ekteskapet, og jeg har hatt tre tøffe år. Men... Vi har klart å holde sammen, det viktigste for oss er barna. Vi krangler aldri, har heller en mer vennskapelig tone. Sex har vi ikke hatt på 3 år og siden sistemann ble unnfanget. Jeg savner sex og drømmer om det hele tiden, men det er uaktuelt å være utro. Barna er lykkelige, og livet er trygt og godt for oss alle. Det jeg frykter er at jeg (eller mannen) tilfeldigvis skulle finne "den rette". Jeg har ikke lyst til å bli stilt et ultimatum. Gå for min egen lykke eller la barna fortsatt leve i vårt lykkelige familieliv. Det hadde gitt meg skikkelig grå hår om drømmemannen skulle dukket opp. Håper derfor han ikke gjør det... Anonymous poster hash: fd5e7...f51
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #2 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg kan faktisk forstå deg. Hvis du ikke møter "drømmemannen" så slipper du å ta et valg. Jeg kan forstå at du ikke ønsker å bli stilt overfor det valget. Jeg er i motsatt situasjon. Har begynt å lure på om jeg neste gang skal gå inn i et forhold omtrent som det du beskriver. Jeg håper jeg møter drømmemannen, men har lite tro på at det vil skje. Nå lurer jeg på om jeg kanskje skal slå fra meg alt som har med tiltrekning og forelskelse å gjøre. Men det bekymrer meg å skulle leve i et forhold som kanskje blir med kun minimal sex, eller uten sex. Men du skriver at du og mannen begynte som elskere.... da har dere jo startet med en stor seksuell tiltrekning til hverandre. Da er det også mulighet for å gjenoppdage dette hos hverandre. Kan en sexolog eller parterapeut kanskje hjelpe? Kan dere snakke om det? Anonymous poster hash: c9f27...03d
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #3 Skrevet 1. oktober 2013 Du skriver som det kunne vært min mann og meg. Har det veldig godt i familien men savner sex ofte. Det ironiske er at jeg tidligere var redd for å akkurat ende som dette. Med en mann jeg praktisk hadde det flott med men der følelsene var lite til stede. Og her sitter jeg akkurat som fryktet. Har ingen planer om å forlate han, vi har det for greit i hverdagen til det. Men det er litt trist synes jeg. Anonymous poster hash: aff50...9d9
stearin Skrevet 1. oktober 2013 #4 Skrevet 1. oktober 2013 Men hva med deg? Kan du være lykkelig og tilfreds uten den boblende følelsen av å elske noen? Greit nok at det fungerer nå, men jeg tenker på deg. At du lever istedenfor å kun eksistere. I det lange løp vil det nok tære deg mer enn det er bra for deg. Samtidig forstår jeg at du ønsker å opprettholde det dere har nå, jeg skjønner bare ikke hvordan du og mannen din skal klare å være lykkelige slik.
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #5 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg har hatt det sånn i mange år. For 3 år siden møtte jeg drømmemannen. Vi møttes flere ganger gjennom jobb og ble elskere. Helt sinnsykt god sex, følelsene boblet vilt bare det kom en Mail. Vi var jo begge i forhold. Plutselig hadde både jeg og han en del kurs og møter utenbys. Etter 2 mnd fant jeg ut at barna og mannen jeg var gift med fortjente den lykken di hadde. De har ikke gjort noe galt. Så jeg kuttet all kontakt med elskeren. Jeg sa aldri noe til mannen min. Jeg ble en bedre mamma og en enda bedre kone. I ett år hadde jeg kjærlighetssorg. Jeg vet jeg tok det rette valget, bli hos han jeg passer godt sammen med. Som familielivet fungerer perfekt med og som er far til alle barna mine. Ingen annen mann kunne gjort meg så mye lykkeligere at det var værd å ødelegge lykken for alle barna og verdens snilleste, flinkeste pappa og mann. Anonymous poster hash: ed3e0...9aa
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #6 Skrevet 1. oktober 2013 Takk for alle svar. Faktisk godt å høre at det er fler i samme situasjon, visste ikke at vi var så "mange". All kred til deg siste HI, som kuttet ut elskeren din! Jeg vet at hvis mannen min hadde møtt sin rette, så hadde jeg unnet han den lykken og bedt han satse på henne. Men det tror jeg jeg hadde gjort fordi jeg ikke har de rette følelsene for han. Men jeg tror ikke jeg hadde klart å bryte opp familielivet. Ja, vi startet som elskere, og det var helt ekstremt i begynnelsen. Tente så sinnsykt på hverandre og hadde sex overalt... Så da er det kanskje håp om at sexlivet kan tas opp igjen. Synes det etter en del år ble svært rutinepreget og kjedelig! Spesielt etter at vi fikk barn... Kanskje vi burde komme oss til sexolog, ja... Takk for svar igjen!! :-) HI Anonymous poster hash: 26b85...c94
Musemorbr / Skrevet 1. oktober 2013 #7 Skrevet 1. oktober 2013 Så urolig trist. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan det må være å gå gjennom livet uten å elske, bli elsket og å dele den lidenskapelige tiltrekningen man har når man elsker hverandre. Tenk dere nøye om, for dette kan bare ikke være sunt i lengden. Dere oppdrar desuten barna til at kjærlighetsløse forhold er normalt. Foreldre skal bli overrasket av barna der de midt i røring av saus står og småkysser og holder rundt hverandre. Det er sunt det. Vil dere virkelig frarøve dere selv muligheten til en slik lykke?
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #8 Skrevet 1. oktober 2013 Så urolig trist. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan det må være å gå gjennom livet uten å elske, bli elsket og å dele den lidenskapelige tiltrekningen man har når man elsker hverandre. Tenk dere nøye om, for dette kan bare ikke være sunt i lengden. Dere oppdrar desuten barna til at kjærlighetsløse forhold er normalt. Foreldre skal bli overrasket av barna der de midt i røring av saus står og småkysser og holder rundt hverandre. Det er sunt det. Vil dere virkelig frarøve dere selv muligheten til en slik lykke? Jeg aner ikke. Ønsker meg den lykken veldig! Men ikke på bekostning av barna mine. Jeg gjorde et valg for en del år tilbake om å slå meg til ro sammen med mannen min og sette barn til verden. Føler at de må gå foran. Men selvfølgelig, drømmer hver eneste kveld om å ligge under samme dyne som en jeg elsker og begjærer og som også elsker meg og begjærer meg... Mange ganger tenker jeg at jeg angrer på valget jeg gjorde den gangen om å slå meg til ro med mannen min. Men kan samtidig ikke angre mtp. alle de nydelige barna vi fikk ut av det. Og hva om jeg aldri hadde møtt "den rette"? Da måtte jeg leve med å være barnløs resten av livet. Tror det hadde vært en enda større sorg. Har nemlig noen venninner som er over 40 og ikke har mann og ikke barn. De er ekstremt deprimerte over dette, og klokken tikker. Fort! Når jeg tenker på dem, priser jeg meg lykkelig over at jeg tross alt er i den situasjonen jeg er. Tror ikke det alltid er så lett å få alt i pose og sekk... Jeg tok det valget den gang, og burde vel egentlig stå for det... HI Anonymous poster hash: 26b85...c94
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #9 Skrevet 1. oktober 2013 Skulle tro det var jeg som hadde skrevet det... Hilsen attraktiv 3 barnsmor, med attraktiv mann... Men hverdagslivet har innhentet oss hardt, så vi krangler mer enn vi koser. Utslitte og begge savner flørt, kribling, sex, lidenskap... Anonymous poster hash: 68f07...836
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #10 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg har det også som deg HI. Men vi VAR veldig forelsket en gang for lenge, lenge siden. Det er bare det at jeg tror virkelig ikke på at det er mulig- eller sunt- å beholde den halvgale følelsen for hverandre livet ut. Og da er det selvfølgelig en sjanse for at man kan møte en annen man forelsker seg i underveis. Jeg har vært hemmelig forelsket/betatt av andre menn enn mannen min 3-4 ganger alle disse årene. Tror kanskje det har vært gjensidig også et par ganger. Jeg har bare vært nøye med å ikke falle for fristelsen til å la det utvikle seg til noe mer. Og da har det brent ut av seg selv. Jeg holder forresten en mulighet åpen for at det kan bli bedre igjen. Vi er også innhentet av hverdagslivet, småbarnstid og tidsklemme. Men ettersom vi hadde mange års pause mellom barnekull 1 og barnekull 2, så vet jeg av erfaring at det lysner i tunnellen igjen når barna blir eldre og man får mer tid til seg selv. Så jeg håper det skjer denne gangen også. Anonymous poster hash: d2fdf...222
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #11 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg skulle ønske eksmannen min hadde tenkt som dere. Og blitt. Men han gjorde ikke det - gikk fra et 'godt' ekteskap på alle måter, men siden tidsklemma tok oss og kjærestetiden vår ble det ikke nok for han. Så nå sitter jeg her skilt, alene med to barn. Han lever loppan med den nye dama. Jeg er knust og ser ikke helt meningen med tilværelsen lenger - hadde aldri ønsket dette for mine barn (eller meg selv). Vi hadde det ikke dårlig engang, men etter mange år fikk han vel 40-årskrisen og MÅTTE oppleve spenning i hverdagen uansett hvem det gikk utover. Bare trist, i grunn.. Anonymous poster hash: c4128...54e
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #12 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg forstår at du tenker som du gjør. Her hos oss fungerer det ikke like bra, men greit nok. Vi deler oss og går på hver vår aktivitet med barna men ellers er det jeg som gjør alt (rydder, vasker, lager mat, steller barn, hente barn, handler, betaler regninger +++) Vi snakker sjeldent sammen og har ikke sex. Det er mye "uroligheter" og når mannen er borte er alt fint her, huset er ryddig, barna er glade, jeg er tålmodig... Jeg har dessverre møtt min "den rette". Det er vondt og sårt, vi kan aldri få hverandre for ingen av oss vil eller kommer til å være utro. Men den følelsen han gir meg, bare med sitt nærvær, den har jeg aldri kjent før. Jeg elsker barna mine overalt på jord. Men jeg? Jeg er ikke lykkelig. Det blir jeg nok aldri i dette ekteskapet. Anonymous poster hash: 73c59...ec3
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #13 Skrevet 1. oktober 2013 Nei, du er ikke alene! Kjedelig situasjon å være i, men sånn er det. Kommer ikke til å gå. Synes det er vanskelig å forholde seg til dette. Hadde økonomien vært bedre hadde det vært lettere å forholde seg til det, men ting er som de er. Er jo glad i han, men nok ikke på rette måten. Anonymous poster hash: 64a12...a3c
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #14 Skrevet 1. oktober 2013 Vi skal prøve å bli flinkere å prioritere oss som par. Har bestilt reise sammen i en uke uten barn. (Har reist bort sammen en helg tidligere men da har vi vært så trøtte at vi bare har brukt hotellsengen til søvn). Jeg er glad i mannen min men elsker...jeg vet ikke. Føler vi bare er samarbeidspartnere og gode venner. All tid går til å drive familien. Men jeg har det godt også.... Fryktelig vanskelig dette her. Skulle så gjerne ønske at jeg ble forelsket i mannen min igjen, oppleve lidenskapen som vi engang hadde for hverandre. For det er jo med han jeg vil være egentlig. Anonymous poster hash: aff50...9d9
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #15 Skrevet 1. oktober 2013 Huff. Skal ikke være enkelt. Det er faktisk en trøst at vi er flere i samme båt... Har dere tenkt på hva dere kunne gjort for å få det bedre? Jeg hater å leve uten sex, men vil ikke ha det med mannen. Jeg skulle ønske vi hadde såpass god kommunikasjon at vi kunne snakke åpent om sette. Skulle ønske vi kunne ha et åpent forhold slik at vi kunne ha sex med andre... Anonymous poster hash: 58ff2...64d
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #16 Skrevet 1. oktober 2013 Jeg har møtt den rette, og ønsker meg aldri en annen mann å leve sammen med. Vi har et bra sexliv og har det godt sammen som familie. MEN- jeg drømmer om å ha sex med andre likevel. Sukk Anonymous poster hash: 99a94...852
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #17 Skrevet 1. oktober 2013 Huff. Skal ikke være enkelt. Det er faktisk en trøst at vi er flere i samme båt... Har dere tenkt på hva dere kunne gjort for å få det bedre? Jeg hater å leve uten sex, men vil ikke ha det med mannen. Jeg skulle ønske vi hadde såpass god kommunikasjon at vi kunne snakke åpent om sette. Skulle ønske vi kunne ha et åpent forhold slik at vi kunne ha sex med andre... Hvordan greier du deg uten sex da, er du utro? Hvor ofte har du sex med mannen? Anonymous poster hash: 32dcf...494
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #18 Skrevet 1. oktober 2013 Huff. Skal ikke være enkelt. Det er faktisk en trøst at vi er flere i samme båt... Har dere tenkt på hva dere kunne gjort for å få det bedre? Jeg hater å leve uten sex, men vil ikke ha det med mannen. Jeg skulle ønske vi hadde såpass god kommunikasjon at vi kunne snakke åpent om sette. Skulle ønske vi kunne ha et åpent forhold slik at vi kunne ha sex med andre... Hvordan greier du deg uten sex da, er du utro? Hvor ofte har du sex med mannen? Anonymous poster hash: 32dcf...494 Nei, er ikke utro. Har ikke samvittighet til sånt. Fikser meg selv ved behov. Vi har hatt sex 1 gang i løpet av 3 år.... Anonymous poster hash: 58ff2...64d
Anonym bruker Skrevet 1. oktober 2013 #19 Skrevet 1. oktober 2013 Hos oss er det faktisk mannen som er minst lysten på sex. Han er alltid så trøtt og legger seg tidlig. Tidligere la vi oss sammen men hvis jeg tok initiativ til sex avviste han meg og sa han var så trøtt. Ble så vanskelig for meg at jeg helt sluttet å ta initiativ. Så nå har vi ikke hatt sex på to år. Nå legger han seg alltid før meg og sover når jeg legger meg. Har vært innom tanken om at han kanskje er skaphomse siden han overhode ikke vil ha sex med meg og har absolutt ingen tro på at han har en annen. Vi har aldri hatt et supert sexliv, ganske dårlig faktisk, men jeg ble gravid tidlig i forholdet vårt og ble enige om å satse sammen Hadde han vært homo hadde det faktisk vært helt ok for meg. Hadde han vært det og fremdeles ville være i skapet offisielt kunne jeg godtatt det. Vi kunne fortsatt familielivet og samlivet som det er nå mens vi på hver vår kant kunne hatt kvelder for "dater". Hadde fått pose og sekk da på en måte... Åh, jeg hater å ha det slik som vi har det nå, samtidig som jeg bor sammen med en fantastisk mann på alle måter bortsett fra sex en.... Men jeg vil heller ikke være utro mot han. Anonymous poster hash: aff50...9d9
Anonym bruker Skrevet 2. oktober 2013 #20 Skrevet 2. oktober 2013 Jeg tror mange har en helt urealistisk forventning til livslang forelskelse. Et forhold kan fungere veldig bra selv uten de stormende følelsene. Og jeg er ikke i tvil om at det er bedre for barna enn at foreldrene er lykkelige med andre på hvert sin kant. Det er selvfølgelig vanskelig å si hvor grensen skal gå, menjeg har inntrykk av at mange gir opp det forholdet de har for lett. Anonymous poster hash: 3e7a1...508
Anonym bruker Skrevet 2. oktober 2013 #21 Skrevet 2. oktober 2013 Dere har jo faktisk en kjemi da, hvertfall en god seksuell kjemi ut i fra det du skriver. Eller dere hadde det en gang, og det kan vel tenkes å finne tilbake til den? Jeg ville nok vært fornuftig som deg og blitt hos mannen. Men ikke uten sex og nærhet! Dere kan nok finne tilbake til det dere hadde, jeg tviler sterkt på at mannen din ikke er intressert i et bedre sexliv. TRE ÅR uten sex er ufattelig lenge i et forhold! Hvorfor ikke ta steget å starte å ha sex igjen? Det er en kneik å komme over det første steget etter så lang "tørke", men dere kommer neppe til å angre... Anonymous poster hash: b87a9...b19
Ugl@ ruger... Skrevet 2. oktober 2013 #22 Skrevet 2. oktober 2013 Mannen og jeg har had våre opp og nedturer. Elsker hverandre, men den enorme forelskelsen som tar helt overhånd har vi nok ikke had, men vi har litt nyforelska perioder der vi er ekstra koste og oppmerksomme. Har fantastisk bra sex, vi kommuniserer bra på det området, vi diskuterer og krangler heftig til tider, men vi kjører oss ikke fast, order alltid opp og løser problemer. Jeg tror ukke på " den rette", jeg tror vi gjør et valg. Jeg har opplevd en helst sinnsyk forelskelse, som spiste meg opp fra innsiden, fikk fram sjalusi, ekstrem lidenskap. Men fyren var ubrukelig som partner, uærlig, han røyka tjall, drakk tett, søla bort pengene sine, var utro og han var ikke i nærheten like fantastisk i senga som mannen min heller . I det store og hele så hadde jeg det fryktelig i den perioden, mye sinne, tårer, skuffelser over brutte avtaler. Inntil jeg tok fornuften fatt og ba ham dra seg til hel.... Et par år og noen mislykkede dating prosjekter senere traff jeg han som nå er mannen min. Så, du vet hva du har, men om du snubler over en som får blodet til å bruse så husk at det ikke er sikkert dere passer sammen alikevel.
Anonym bruker Skrevet 4. oktober 2013 #23 Skrevet 4. oktober 2013 Jeg kjenner meg også igjen! Jeg skal prøve å forklare hvordan min situasjon er og hvordan jeg ser på saken fra mitt synspunkt. Vi har to barn, det daglige med barnehage, jobb, middag etc går jo greit og vi er jo gode venner som kan prate sammen om dagligdagse ting. Men det er noe som har manglet ganske lenge, jeg føler ikke at jeg har en "kjæreste". Vi har kun hatt sex en gang siden minstemann ble unnfanget (ca 2 år) og da var det jeg som tok initative fordi jeg vet han liker det. Men det gir meg ingenting. Og det er lenge siden nå. Mange ganger har jeg tenkt at jeg har valgt dette livet og livet mitt inneholder mye av det jeg ønsker meg, med hus og barn og ordna forhold. Jeg har også tenkt at jeg får leve med at forholdet mitt ikke er helt slik jeg drømte om men at barna mine fortjener den familien og den tryggheten de har nå. På mange måter så tror jeg vi har et valg - vi kan velge å "elske" eller iallefall gjøre gode handlinger og bekrefte den andre på en god måte slik at en ivaretar en emosjonell forbindelse og føler seg forstått, respektert, verdsatt, støttet, satt pris på og i det hele tatt at man er glad i personen. Og fra det så tror jeg man kan få et godt forhold som inneholder mye av det man trenger som menneske og på en måte bygge kjærligheten. Og jeg har prøvd det. Men jeg har fremdeles vært frustrert. Og min frustrasjon går på at min mann ikke møter mine behov for å føle meg verdsatt og vise omsorg for meg. Dersom dere begge vet hva dere vil ha ut av et forhold og jobber for at den andre parten skal ha det bra så tror jeg absolutt dere kan klare det. Og jeg tror ikke det er veldig vanskelig heller, om man bare er klar over hvilke behov den andre har for å få bekreftelse på at man er satt pris på og er bevisst på at ting ikke går av seg selv. Noen vil høre at de gjør en god jobb, andre har behov for å føle at man er sammen om et prosjekt etc. Da tror jeg at noen av disse følelsene som mangler på et vis kan bygges opp, eller iallefall så vil man vite at man har det bra med den man er sammen med. Hvordan er det for deg HI? Har dere som par en felles oppfattelse av hva dere trenger for å få en bekreftelse i hverdagen og hvordan dere tenker dere at forholdet skal være om det var "ideelt" og hva som hver av dere mangler for å komme dit (foruten "følelser"). Mitt problem er vel kanskje at jeg mangler denne bekreftelsen på at jeg blir satt pris på (osv). Hadde jeg fått det hadde jeg kanskje blitt mer tilfreds i forholdet mitt selv om jeg kanskje ikke føler at jeg noen gang har hatt den helt store forelskelsen på plass. Betatt, ja. Forelsket? Ikke helt sikker på det. Men det har tatt meg ganske lang tid å sette ord på hva som egentlig manglet i forholdet mitt, ting gikk jo tilsynelatende greit sånn på overflaten. Og med små barn så har man jo ikke så mye tid til å sette seg ned å reflektere... Men jeg MØTTE drømmemannen. Og da var jeg nødt til å gå igjennom en hel del prosesser meg meg selv for å finne utav mine følelser, mine forventninger, mine drømmer, mine ønsker, mine behov og hvordan jeg vil ha det i mitt liv. Ja, jeg var utro. Jeg er ikke stolt av det men vil ikke si at jeg kunne ha handlet annerledes i den situasjonen heller. Utroskapet var vel helst mye meldinger, flørtinger og kyss - det var ikke sex. Men jeg ble så forelsket. Jeg har ALDRI vært så forelsket i hele mitt liv. Aldri. Og denne andre personen følte det på akkurat samme måte samtidig. Jeg ble helt satt ut bare jeg var i nærheten av han, det var helt vilt å bare få et lite kyss, hele kroppen lengtet etter å være sammen med han og vi hadde fantastisk gode samtaler. Både fysisk og mentalt så klikket det helt på en annen måte en det noen gang har gjort. Og jeg er ikke typen som har blitt så ofte forelsket heller (muligens derfor jeg har forsøkt å se litt rasjonelt på forholdet jeg er i). Jeg burde ikke være utro, men jeg klarte ikke å motstå denne fantastiske følelsen av å være sammen med han og det fikk meg til å innse hvor mye jeg egentlig savner det å være nær et annet menneske og ha den biten av forholdet på plass. Etter å ha møtt denne andre så har jeg hatt mange runder med meg selv. Hva vil jeg med livet mitt, hva kan jeg leve med, er jeg egoistisk om jeg ønsker noe bedre for meg selv til tross for at det går ut over barna? Jeg ønsker jo å være lykkelig. Og vil det være bra for barna å vokse opp i et forhold som mangler kjærligheten? Eller er det kun en unnskyldning for meg selv for å finne en grunn til å ikke bli? Jeg har også hatt dårlig samvittighet overfor mannen min, skyldfølelse, følt meg som verdens verste person etc. Men jeg kommer ikke utenom at jeg egentlig ønsker å dele livet mitt med en mann som jeg elsker - og som elsker meg (min mann sier han gjør det, men jeg får aldri noen bekreftelse på det på noen som helst måte). Min mann vet også om utroskapen og vil likevel at vi skal være sammen, han ønsker ikke skilsmisse og han vil ha den familien og det livet vi har. Det er så utrolig vanskelig! Og det er godt mulig det ender opp med skilsmisse her etterhvert uansett.. Jeg håper for din del HI at du ikke møter en mann som du blir så forelsket i og må gå gjennom hele den følelsesmessige karusellen det har vært. Men jeg tror også at om en ikke har det helt bra "hjemme" så kan det fort skje at man faller for noen andre, nettopp fordi det er noe i forholdet som mangler. Og da kan det bli vanskelig å la være... Har du / dere tatt et valg om å være sammen så bør dere jobbe for at det blir et bra valg for dere begge. Lykke til! Anonymous poster hash: ce17d...0c8
Anonym bruker Skrevet 4. oktober 2013 #24 Skrevet 4. oktober 2013 Man kan vel ikke forvente å være nyforelsket hele livet? Dere har det godt sammen, snakker godt sammen, samarbeider godt om barna, dere krangler ikke, har en rolig og stabil, trygg hverdag, dere bryr dere om hverandre og ønsker hverandre alt godt, er ikke dette kjærlighet da? Anonymous poster hash: 66b4e...66e
N.N Skrevet 4. oktober 2013 #25 Skrevet 4. oktober 2013 Svært få møter sin sjelevenn, dessverre. Og for dei som ikkje har den flaksen, er det vanskeleg å forstå kva ein meinar. Men dei som er så heldige å gjera det, skjønnar kva det er snakk om.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå